Medieimperalistene inntar tv-skjermen

Men hvem er de?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I det Charles Foster Kane entrer podiet med guvernørjobb-glis i øynene, skapes filmhistoriens fremste symbol på misbruk av mediemakt. Kane leder nemlig et avisimperium i New York – senere i hele USA. Med en arvet formue i baklomma serverer han freidig propaganda som fører USA og Spania i krig, og han selv nærmere guvernørvervet. Når det likevel ikke holder helt til mål – hva guvernørjobb angår – skriver han i store typer på førstesiden i sine aviser: «Valget er fikset – Kane urettmessig taper». Det hele i et tappert men korrumpert forsøk på å redde ansikt.

Bedre går det ikke når hans andre kone gjør en forsmedelig debut som operasangerinne. Og det i et flunkende nytt operahus som Kane har latt bygge fordi ingen andre orker jamringen. Kanes aviser blir instruert til å skrive panegyriske omtaler. Kritikerne gjør som de får beskjed om, nesten uten unntak.

Nå er Charles Foster Kane, eller Citizen Kane som han ofte kalles, et fantasifoster. Men som ofte er med slike fostre har de en fetter i levende live. Filmens skaper Orson Welles la aldri skjul på at William Randolph Hearst stod ufrivillig modell for Kane. Og går man Hearst nærmere etter i sømmene, finner man ut at det neppe kan ha vært tilfeldig. Den viktigste forskjellen mellom de to er at Kanes andre hustru var en talentløs sangerinne, mens Hearsts hustru var en dyktig skuespillerinne.

På høyden av sin karriere, rundt 1920, eide Hearst mer enn ti prosent av Amerikas aviser og mer en femten prosent av søndagsavisene. I tillegg eide han landets ledende magasiner og radiostasjoner, og nøt stor innflytelse i Hollywood. Som Conrad Black skriver i forordet til The Chief – The Life of William Randolph Hearst: «Hele livet hadde Hearst en overbevisning … om at reglene som gjaldt andre, ikke gjaldt ham selv.»

Med folk som Hitler, Mussolini, Churchill, Bernhard Shaw, Aldous Huxley, Rudyard Kipling og H. G. Wells som faste bidragsytere, er det ikke rart San Fransiscos store sønn har fått en nær mytologisk status i amerikanernes bevissthet. Hearst døde i 1951 med en rekke bragder, eller kanskje heller «bragder», på samvittigheten: Oppfinnelsen av den sensasjonskåte «yellow journalism», faktiske propagandafremstøt for å få i gang en krig mot Spania og senere Mexico, og sist menn ikke minst det overdådige hjemmet hans San Simeon. Med Blacks ord: «Det nærmeste Den nye verden har kommet ekstravagansen til middelalderens adel og de franske bourbonene»

Murdochs imperium

Offentligheten, slik den foreligger i vår tid – med alle de føringer som medienes ideologi, struktur og økonomi skaper – er den scenen der politiske meninger dannes og brytes. En ting er det mangfoldet av vekselvirkninger mellom (populær)kulturelle tendenser og kapitalistisk økonomi som er i sving og påvirker medieinnholdet i tabloid retning. Den offentlige scene domineres imidlertid også av konserner og enkeltpersoner – noen små, og noen store. I sistnevnte kategori finner man fantasifosteret Citizen Kane og den historiske personen W. R. Hearst – men også den høyst levende Rupert Murdoch, eieren av News Corporation, som kontrollerer en rekke aviser og fjernsynskanaler i den engelskspråklige verden i dag. Hans globale medieimperium strekker seg helt til land som Kina, hvor selskapet har få problemer med å samarbeide med et regime som verken har pressefrihet eller ytringsfrihet som førsteprioritet.

I følge The Murdoch Archipelagio som kom i år, skrevet av Bruce Page, hadde Hearst bare en viss grad av innflytelse. I hovedsak legitim gitt hans rolle som offentlig figur. Med Murdoch stiller det seg annerledes: «[Han] er et annet fenomen som opererer i en bestemt situasjon. Og han har endret faktiske politiske prosesser ved hjelp av skjult og beint ut uansvarlig manipulasjon. Så, istedenfor å argumentere for at han ligner de gamle demonene, vil vi foreslå at han er noe annet og farligere.»

Konsentrasjon

Mediemakt, som all annen makt, kan lett misbrukes. Når en mann, eller et selskap, ett konglomerat, får dominere den offentlige scenen, er det bare vedkommendes samvittighet man kan vende seg til. Det finnes ingen garantier annet enn dette, høyst usikre og rett ut skjøre, som kalles hederlighet. Og hvor lett er det å holde på hederligheten når det blinker i dollars rett der fremme, på andre siden av den grensen anstendigheten setter?

For noen er svaret «lett som bare det». Heldigvis er de tre norske storeierne som oftest blant dem. I Norge er det tradisjon for å holde eierskap og redaksjonelt innhold tydelig atskilt. Det gjelder Schibsteds eier Tinius Nagel-Erichsen, og det gjelder Orkla-ledelsen og A-pressen. Foreløpig, i alle fall. Henrik G. Bastiansen og Hans Fredrik Dahl bekymrer seg i Norsk mediehistorie for at norske aktører, og særlig Schibsted, oppfører seg annerledes i utlandet: «En estisk forsker stiller seg sterkt kritisk til at det nå finnes bare to større medieforetak i Estland; de eies av Schibsted og Marieberg (Bonniers) og dominerer 75% av landets samlede avisopplag. Disse eierne følger, hevder forskeren, en dobbelt standard, idet de avisene de eier i Norden, blir drevet ut fra hensynet til ytringsfrihet og til videreføring av lokalt språk og verdier, mens disse hensynene «ikke har noen prioritet i de estiske mediebedriftene selskapene nå eier».»

Ser man på de norske mediene under ett, og ikke bare på avisene, mener Bastiansen og Dahl at man har hatt en utvikling i retning av økt eierkonsentrasjon og krysseierskap (at en aktør eier virksomheter i flere medier, f.eks. TV og avis, eller TV og radio) frem mot årtusenskiftet.

Kanskje ser vi med andre ord tendensene her hjemme også: Medieprofessor Rolf Høyer har uttalt til Morgenbladet at TV2s overtakelse av Kanal 4, etter at Kåre Valebrokks kanal først tapte konsesjonskampen var «frekk». I samme intervju sier han: «Og den dag kan også komme at hovedeieren i Schibsted Tinius Nagel-Erichsen skulle gå bort.» Hva risikerer vi da? Kanskje en som kan omgå eierskapsbegrensningene i loven om medieeierskap fra 1997, en reguleringsordning Høyer ikke har stor tro på?

Sensur og selvsensuren

Kanskje finner man en som må svare «ikke så lett» på spørsmålet ovenfor. Skal man tro Bruce Page og The Murdoch Archipelagio er Rupert Murdoch en slik. Også Murdoch har arvet grunnlaget for sitt imperium, men i motsetning til Hearst har han sin bakgrunn fra Australia. Der startet han karrieren i selskapet News Limited, som han senere omdannet til Newscorp. Murdoch er en mann som i følge boken har fått og gitt politiske tjenester i oppbyggingen av sitt enorme konglomerat, som blant annet omfatter The Sun, The Times og Sunday Times i London, flere Australske aviser, og også en rekke i USA, hvor New York Post er den best kjente.

Ofte har Murdoch hatt direkte innflytelse på politiske prosesser, mener Page: «Australiere og Amerikanere vet lite om Westland-skandalen i 1986 som neste knuste Margareth Tatchers regjering; i Storbritannia og Amerika vet folk lite om «Det konstitusjonelle kuppet» som kostet Australias statsminister Gough Whitlam posisjonen i 1975. Murdoch var en ledende aktør i begge prosessene.»

For å få til noe slikt, må man kunne påvirke det redaksjonelle innholdet i avisene. Bryte det skillet som danner grunnlaget for avisenes integritet. Ofte er det imidlertid nok med en god dose selvsensur fra journalistenes side, slik også Citizen Kane skildrer. I filmen roser Kanes journalister den falsktsyngende konen, nærmest på eget initiativ. De vet hva som passer seg. Bare teaterkritiker Jed Leland tør gjøre noe annet. Det får konsekvenser. I en fantastisk scene sitter Leland døddrukken over skrivemaskinen. Så får han sparken.

Men konkret styring av innholdet, for å skaffe seg politiske fordeler som igjen kan brukes til å øke formuen, er bare en side av saken. Den andre siden er det det ties om. Avslørende nok har Murdochs amerikanske aviser aldri fått Pulitzer-prisen. Ifølge Page har han aldri vært opptatt av å avsløre, bare tildekke. Og det er verken «accidental» eller «episodic», men snarere systematisk. Eksemplene er mange: «Det er en del av Newscorps bedriftsmodell. Når Fox News tier i hjel «Strange Justice» (en historie om seksuell trakassering som kanalen vanligvis ville omtalt, men som tilfeldigvis omhandlet høyesterettsfolk) eller skviser journalister som ser på Monsantos miljøsynder, er det knyttet tett til at The Times i London unnviker sannheten om Murdochs venner i Beijing.»

Tv-makt

Aviser er nå en ting. I dagens verden er det fjernsynsmediet som er det viktigste. Fra de første prøvesendingene i 1958, via NRK-monopolets opphevelse og dannelsen av TV2 til dagens kanalmangfold har fjernsynet utviklet seg til å bli selve massemediet i Norge.

Andre steder er tv-mediet enda mer dominerende. I et essay om mediemakt på Eurozine.com av John Lloyd heter det: «Den amerikanske politiske verden ligner stadig mer på den romerske republikk, hvor de rike og mektige bruker sin storhet for å gjøre det mulig for deres utvalgte kandidater å nå og derved forføre massene. Amerikanske politikere … samler inn penger fra de rik og leverer dem til fjernsynskanalene med det for å øye å selge seg for velgerne.»

I dette landskapet er Rupert Murdochs Fox Network en viktig aktør.

Da Murdoch ble amerikansk statsborger i 1985 ble det mulig for ham å etablere Fox Networki samarbeid med 20th Century Fox, noe Page ser på som Murdochs største seier så langt. Fordi Reagen var takkskyldig etter at Murdochs aviser hadde hjulpet ham i presidentvalgkampene i 1980 og 1984, fikk Fox drahjelp i oppstartsfasen. For å «korrigere venstrevridningen i det eksisterende systemet (noe som ikke var synlig for utlendinger, og sjeldent også for amerikanere),» skriver Page. Dette samarbeidet fortsatte på 90-tallet. I dag er båndene tette, noe som ikke minst vises i kanalens overpatriotiske sinnelag i forhold til Irak-krigen. Det resulterte blant annet i at BBC-sjefen Greg Dyke uttalte: «Hurra-nasjonalismen i krigsdekningen truer medienes troverdighet.» Det skrev Dagbladet den 25. april.

Sist ble de tette båndene synlig da Bush gjestet London for noen uker siden. De eneste som fikk lange intervjuer presidenten var aviser eid av Rupert Murdoch.

Berlusconi

Mediemakten har mange ansikter. Ifølge Lloyd og hans essay hos Eurozine, er Berlusconi den som i størst grad dominerer et lands medier i dag. Selskapet Mediaset, som eies av Berlusconi, kontrollerer tre kanaler. Som statsminister har han også indirekte styring over RAI, den italienske statskanalen. Da gjenstår det bare en kanal som er utenfor hans kontroll. Hvordan Berlusconi balanserer hattene sine kan den siste ukens hendelser illustrere. Ifølge nrk.no har Mediaset nylig saksøkt RAI for mer enn 160 millioner kroner. Søksmålet kom etter at en kjent satiriker parodierte statsministeren i et TV-program. Programmet ble senere tatt av lufta.

Mens Murdoch skjuler sin politiske innflytelse, og i all hovedsak opererer i skyggelandet mellom marked og politikk, er Berlusconis monopol synlig for alle som vil se. Han rir dessuten både en politisk og en privat mediehest. I Russland er situasjonen snarere den at staten kontrollerer tv-kanalene, enten gjennom direkte eierskap, eller via det statlige gasselskapet. Det betyr, ifølge Lloyd «at lite kommer på skjermen som på en skikkelig måte forklarer maktens virkemåte, eller stiller spørsmål ved handlingene til de mektige i bedrifter og statsapparat.»

Kampen om Kane

Tiden vil vise om Norge også i fremtiden blir forskånet fra de verste utslagene av mediekonglomeratenes angrep på demokratiet. At Murdoch, Berlusconi og de andre vil gi seg uten kamp, er høyst tvilsomt. Slik har det vært lenge.

Ikke bare var Citizen Kane en stor film. Den vakte også et fryktelig lurveleven da den kom i 1941. Hearst fikk stoppet filmen i flere måneder, og debattene raste. Beskyldninger om kommunisme og trusler om sanksjoner om at Hearst aviser ville nekte å trykke annonser for Welles produksjonsselskap RKO var en del av striden. «Ikke gå tilbake til hotellet ditt,» skal en detektiv ha sagt til Orson Welles da striden med Hearst var på sitt mest intense. «De har en fjorten år gammel jente gjemt i skapet, og to kameramenn som venter på deg.» Det var kulturkamp på sitt tøffeste.

Filmen ble til slutt vist, og har godt inn i historien som en av de aller beste amerikanske filmer. Noen hver kunne kanskje hatt godt av å ta en titt.

---
DEL

Legg igjen et svar