Media flokker seg om gullkalven

Gjennom eiermakt påvirker medieselskapene det redaksjonelle innholdet. – Dette kan få alvorlige konsekvenser for små partier, sier Sigurd Allern.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I sin nye bok Flokkdyr på Løvebakken skriver medieviter Sigurd Allern at kommersielle krav medfører en ensretting av den politiske journalistikken.

– Jo sterkere kommersielle nyhetsverdier står i en redaksjon, jo mindre vekt vil denne tillegge demokratiske hensyn som å gi alle alternativer i politikken lik taletid, sier Allern i samtale om boka som gies ut på Pax Forlag i disse dager.

– Vi kan se det i årets valgkamp. Fjernsynsmediet er en kanal og arena politikerne boltrer seg i gjennom utspill og innspill, men det er også fjernsynet som er premissleverandør og bestemmer valgkampens gang. Dette skjer ikke på et partipolitisk grunnlag, eller med et partipolitisk siktemål, som tidligere, men på et journalistisk grunnlag, sier Allern.

Han mener det i første rekke er markedsorienterte nyhetsverdier som får dominere i mange redaksjoner.

Tidligere gav NRK alle partiene med nasjonale lister like lang og nøye tilmålt taletid i TV-debattene. I dag er de mindre partiene utelukket selv fra NRK sine sendinger. I TV2 er situasjonen ifølge Allern enda verre.

-Hvilke konsekvenser får dette?

– RV og Venstre er blitt marginalisert fordi redaksjonene må tenke på seertallene. De partiene som er aktuelle i regjeringsdiskusjoner og av en hvis størrelse inviteres til debatt. Det er dette som selger. De mindre partiene får på denne måten sin sjanse til å bli hørt redusert, sier Allern.

For et parti som Venstre, som sliter rundt sperregrensen, kan dette få alvorlige konsekvenser.

Også i avisene er eiernes kommersielle interesser avgjørende for de redaksjonelle valgene.

I dag er det tre store mediebedrifter som dominerer. Schibsted, Orkla og A-pressen kontrollerer de store riksdekkende avisene. Eiernes økonomiske interesser medfører en generell vridning av den politiske dekningen, slik at salgshensyn dominerer. I tillegg kan man spørre seg om ikke enkeltsaker vinkles i en bestemt retning dersom eieren eller virksomheter denne har interesser i dekkes av avisen.

– Eierne har to former for makt over avisene. For det første ansetter og avsetter de sjefsredaktører. For det andre stiller de krav om økonomiske resultater og styrer budsjetter og prioriteringer. Dette danner rammene for nyhetsproduksjonen og fører til en sterk indre selvjustis i redaksjonene, sier Allern.

På en side er de uavhengige, på den andre side er de det ikke poengterer han. Det er ingen partipolitiske føringer lenger, men press for å ta hensyn til eiernes privatkapitalistiske interesser.

myter

– Den vanligste forståelsen av den politiske journalistens rolle er nært knyttet til den samme journalistens selvforståelse. Journalister dyrker sine egne myter om at de er uavhengige nyhetsformidlere. Før var de avhengig av partiet, nå er de uavhengig. Før var de politiske aktører, nå speiler de bare virkeligheten, sier Allern.

Det er denne myten Allern vil komme til livs i boka. Hans hypotese er at de politiske journalistene spiller en aktørrolle også i dag. De er riktignok ikke knyttet til partisystemet som tidligere, men de legger likevel premissene for den politiske debatten ifølge Allern.

– Mediene fokuserer på bestemte saker, på bestemte måter. Med bestemte vinklinger, ved å benytte bestemte språklige bilder, og ved å benytte bestemte kilder, forklarer Allern.

De politiske journalistene kan være mer eller mindre agitatoriske. Mer eller mindre propaganderende, men likevel kommer de, ifølge Allern, aldri unna at de spiller en politisk aktørrolle.

– På hvilken måte?

– Fordi journalisten må ta hensyn til at artikkelen skal få gjennomslag på desken, dreies fokus mot personfiksering, konfliktstoff og maktspillet på Stortinget. Jeg husker Kristin Halvorsen sa til meg at det var umulig å få de politiske journalistene på Stortinget interessert i innholdet i veterinæravtalen, kun i dennes konsekvenser for det politiske spillet, sier Allern.

– Men ser ikke de politiske journalistene selv at dette er et problem?

– De som ikke ser at eierinteresser presser de redaksjonelle valgene har en relativt overfladisk bilde av tingenes tilstand, sier Allern.

Heldigvis betyr ikke dette så mye i det daglige, fordi redaktørrollen står såpass sterkt.

– Den redaksjonelle autonomien stor, men denne autonomien er lisensiert, og lisenser kan som kjent trekkes tilbake. Dette blir et ris bak speilet som fører til sterk selvjustis, sier Allern.

I boka skriver han: «På den ene side er presse og kringkasting en sentral samfunnsmessig institusjon som ideelt skal gi et positivt bidrag til det politiske demokratiet. På den annen side er nyhetsbedriftene aktører på et kapitalistisk varemarked og spiller gjennom reklamen en viktig rolle i samfunnsøkonomien. Nyhetsbedriftene beskriver på samme tid det frie og det kjøpte ord».

– Forvaltningen av nyhetsinstitusjonene er til salgs. Private aktører kontrollerer de børsnoterte norske medieselskapene. Eierne legger premissene for dekningen, konkluderer han. [HS1][HS2]

Ensrettet

I boka retter Allern spesielt søkelyset mot de politiske journalistene som er organisert i Stortingets Presselosje. En privat organisasjon som regulerer adgangen til fritt å drive journalistisk arbeid på Stortinget. På et overordnet nivå er perspektivet i boken å drøfte nyhetsmedienes politiske rolle etter avpartifiseringen av avisene.

Allern er spesielt opptatt av hvordan de politiske journalistene løper i flokk på løvebakken.

– Stortinget er en ryktebørs uten like. Det er lett å jobbe der når man først er innenfor, sier Allern, som peker på at man lett henfaller til muntlige kilder og at variasjonen i typer av saker derfor blir relativt begrenset.

Nyhetsverdiene er dessuten forholdsvis like i alle de store redaksjonene. Det betyr at sakene til de politiske journalistene må være vinklet på spesifikke måter for å få gjennomslag på desken.

– Resultatet når politiske journalister skal etterleve generelle nyhetskriterier er at saken må være dramatisk, personorientert og konfliktfylt, sier Allern.

De journalistiske prioriteringene som gjøres er til syvende og sist knyttet til en publisistisk markedsstrategi. For å få gjennomslag på sentrale desker i de store redaksjonene, må sakene oppfylle generelle nyhetskriterier. For ikke å bli utkonkurrert av kriminalsaker og andre nyhetssaker, skriver de politiske journalistene om konflikt og dramatikk i Stortinget. Det er begrenset plass for de komplekse sakene.

– Det må understrekes at journalistene likevel ofte finner egne saker. Det handler ikke om at alle sakene er like, men at de er av samme type. Forståelseshorisonten for hva som er vesentlig og interessant blir lik, sier Allern, som mener mange av presselosjens medlemmer mangler kontakt med grasrota, og de strømninger som rører seg ellers i befolkningen.

– Bastesen blir foreksempel fra Oslo-gryta sett på som en bajas i selskinsvest. Ute i distriktene representerer han imidlertid holdninger og strømninger som har resonansbunn i saker folk der føler på kroppen, sier Allern, som mener resultatet av dette er at de politiske journalistene ikke fanger opp det som skjer utenfor Løvebakken.

– Dessuten er det en relativt tett kontakt mellom de politiske journalistene fra de ulike redaksjonene, og mellom disse og politikerne og deres rådgivere. I et slikt lukket miljø blir referanserammene og tolkningsrammene ofte svært like, sier Allern.

Allern etterlyser dekning av innholdet i politikken.

– Selvsagt må maktspillet dekkes, men ikke alltid.Problemet er at man dekker det også når det går fullstendig på tomgang, sier han.

Allern vil imidlertid nyansere bildet noe. Det er ulik vektlegging av nyhetskriteriene i de ulike redaksjonene.

– Min konklusjon er ikke at de sentrale mediene alltid går i flokk. Avisene har fortsatt tradisjoner de er tro mot i større eller mindre grad. Bergens Tidende er for eksempel en typisk sentrumsavis. Adresseavisen er konservativ. Dette bildet kompliseres ytterligere av at tidligere borgerlige aviser som Aftenposten er mer vennlig innstilte til Arbeiderpartiet nå enn før, avslutter Allern.

---
DEL

Legg igjen et svar