Med pennen som kompassnål

Samtidig som Israel denne uka trekker seg ut fra Gaza, var palestinske forfattere på besøk i Oslo. Deriblant Liana Badr (53).

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sist helg var åtte forfattere og oversettere fra Palestina samlet i Oslo på et seminar. Temaet var vilkår for produksjon og distribusjon av bøker i Palestina, samt utfordringer for oversettelse mellom arabisk og norsk. Seminaret var arrangert av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Norsk Oversetterforening, i samarbeid med The Ogarit Cultural Centre of Ramallah.

Liana Badr var bare 15 år da hun fikk trykt sin første novelle. Hun ble spådd en stor framtid som forfatter. I dag er hun en av Palestinas fremste kvinnelige forfattere og kulturredaktør på Fredskoalisjonens mediesenter. Men livet er uforutsigbart i et av verdens mest turbulente områder. Badr forteller her om den historiske og personlige bakgrunnen for sitt virke som forfatter.

Hva preget oppveksten din?

Seksdagerskrigen i 1967 ble et vendepunkt. Da invasjonen nærmet seg, søkte familien min tilflukt i Jordan. Den gang var Jordan forbundet med Vestbredden og hjembyen vår Jeriko. Men israelerne blåste broforbindelsen i lufta, og ingen palestinere fikk vende tilbake. Vi mistet alt vi eide. Verken klær, hus, penger eller identitetspapirer så vi igjen. Min far var lege og mistet klinikken sin. Han slo seg ned i Kuwait mens min søster og jeg ble i Jordan. Min mor døde kort tid før krigen.

Livet i Jeriko og oppbruddet vårt har jeg skrevet om i romanen Nujum Ariha (Stjernene over Jeriko, 1993).

Hvorfor ventet du så lenge?

Fordi jeg i mange år hadde viet min penn til motstandsbevegelsen og de glemte flyktningenes liv. Men minnene om Jeriko veltet opp i meg under den første Gulf-krigen i 1991, da fjernsynet viste ødeleggelsene av Bagdad og de siviles lidelser. Selv om jeg alltid hadde vært motstander av Saddam Husseins brutale diktatur, var det opprivende å se ødeleggelsene av en så viktig arabisk hovedstad. Tv-bildene røsket løs fortellingen om Jeriko. Jeg måtte avbryte det andre jeg skrev på.

Hvordan drev du motstandskamp?

Som sosiologistudent i Jordan ble jeg medlem av PLO. Mitt bidrag var å lære palestinske kvinner å lese og skrive. Gjennom disse kvinnene ble jeg kjent med en muntlig tradisjon, rik på fortellinger, visdomsord og sanger. Dette lærte meg mye om min arv, mine røtter og kvinners styrke i nære relasjoner. Det var spesielt disse kvinnene som inspirerte meg til å synliggjøre palestinere i diaspora.

Hva skjedde videre med deg i Jordan?

I 1971 ble jeg som PLO-medlem utvist og havnet i Beirut. Der studerte jeg videre, jobbet som journalist og fortsatte å undervise palestinske kvinner. Beirut var mangfoldets by, Midtøstens Paris med et intellektuelt miljø, så palestinerne levde mindre isolert der enn i Amman.

Hvordan debuterte du?

Min første bok var romanen Busla min ajl’abbad al-shams (Et kompass for solsikken, 1979). Den utkom i Beirut og ble oversatt til fransk og engelsk. Fortellingen har en 24-timers handlingsramme i et kapret fly, men med mange tilbakeblikk på den palestinske kaprerens liv. Jeg forstår kapreren, men jeg forsvarer ikke handlingen, som rammer sivile. Det er en utbredt misforståelse at PLO og Arafat applauderte flykapringer. Det var den venstrekstremistiske «Populare Front» som stod bak disse. Tittelen henspiller på at opprøret mangler kompass og retning. Den landflyktige kaprerens trøstesløse liv blir beskrevet og tolket gjennom tre palestinske kvinner; en slektning i eksil, én kamerat fra flyktningleiren og én fra en leir i et annet arabisk land. De er bokas heltinner. Det var første gang kvinner var hovedpersoner i en palestinsk roman.

Hvordan fortsatte livet i Libanon?

I 1982 måtte jeg forlate landet på grunn av borgerkrigen. Jeg slo meg ned i Syria hvor jeg kunne fortsette som journalist fordi det venstreradikale bladet jeg jobbet for hadde også kontorer der. I Syria fordypet jeg meg i Midtøstens tidligste historie, om sivilisasjonens første byer, og jeg gikk mye på museer. Dette skjerpet min kunsteriske skjønnhetssans. Jeg utga to novellesamlinger, stadig inspirert av de palestinske flyktningene skjebne.

Hvorfor dette engasjementet i flyktningene?

Skal man oppnå rettferdig fred, må flyktningens historie erkjennes. Palestinerne er sårbare og berøres av det meste som skjer i verden. Jernteppets fall førte for eksempel til at mange russiske jøder utvandret til Israel, noe som styrket bosettingene. De statsløse kan angripes fra alle kanter. I Libanon ble palestinske flyktningleire også beskutt av islamister.

Etter fem år i Syria, dro jeg til Tunis. Der skrev jeg romanen Ayn al-mirah (Speilets øye, 1991). Den handler om de libanesiske kristen-falangistenes ødeleggelse av flyktningleiren Tal el-Zataar. I 1975 begynte den rå beleiringen, falangistene mottok våpen fra Israel. Flyktningene bet lenge fra seg, men etter et snaut år måtte de gi tapt. Jeg oppdaget at kvinnene hadde vært livskraften, at de hadde hatt alle mulige knep for å skaffe mat under angrepene. Menn ble skutt i filler om de viste seg ute.

På disse historiske begivenhetene bygde jeg en fiksjon om kjærlighetens umulighet under slike kår. Den kvinnelige hovedpersonen hater sin palestinske identitet og føler seg fremmedgjort over alt. Hun har bodd på skole utenfor leiren og føler derfor ingen samhørighet med familien. Men etter en rekke prosesser løsriver hun seg fra fordommene og klarer selv å velge hva hun skal elske eller hate.

Tal el-Zataars skjebne gjorde veldig inntrykk på meg. Romanen regnes som min mest kjente og er oversatt til engelsk og nederlandsk. Den krevde to års research, fire års skriving og ett års utgivelse, smiler hun.

Har noe endret seg?

I 1994 åpnet Oslo-prosessen Palestinas grenser for noen av flyktningene fra 67. Jeg var blant dem. Jeg har bodd i Ramallah siden, hvor jeg har vært leder for Palestinas kulturdepartement.

Hvordan har det gått med forfatterskapet?

Det har blitt noveller og film. Jeg har laget fire filmdokumentarer om okkupasjonen. En av dem, Siege, a writers diary, var om invasjonen av Ramallah fra 2002. Israelske soldater smadret kulturdepartementets utstyr og inventar, og smurte egen avføring utover vegger og gulv. Selv barnetegninger ble ikke spart.

Vi hadde også åtte måneders portforbud. Hver fjerde dag fikk vi gå ut tre-fire timer for å skaffe mat. Du kan tenke deg trengselen i Ramallahs to åpne bakerier når alle skulle hamstre mat for flere dager samtidig. I løpet av de åtte månedene utviklet jeg klaustrofobi og har nå vanskelig for å sitte stille. Jeg kan ikke skrive romaner lenger.

---
DEL

Legg igjen et svar