Med nøkkel til fortiden

– Vi prøver å heve stemmen, sier Ziad Abbas Shamrouch. – Ikke på en politisk måte, men ved å hjelpe den nye generasjonen til å forme et lederskap som kan føre kampen videre.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

IBDAA-senteret har ennå ikke rundet ti år. Det ble startet i 1995 som et prosjekt for barn og unge i flyktningeleirene på Vestbredden. I trappeoppgangen i det tre etasjer høye bygget er det veggmalerier, dikt og tegninger. Noen har malt kolonner med navn på smalsiden av vinduene: Ajjyr, Al Faluja, Zikrin, Ishwa, Al Burayj … 45 navn tilsammen. Det tilsvarer de 45 landsbyene palestinerne i Dheisheh måtte flykte fra i 1948.

Det er et senter som kan brukes av alle. Men først og fremst er det rettet mot palestinere i flyktningeleirene. Til syvende og sist; bak de mange tilbudene om musikk, dans, sport og datakurs, er det bare to oppgaver som er viktige: å gi flyktningebarna et bilde av egen fortid, og gi flyktningene en stemme utad. Det første er viktig for å holde på historien. Det andre er viktig fordi palestinerne i flyktningeleirene er i ferd med å bli glemt i den politiske prosessen.

For flyktningene i Dheisheh, der IBDAA-senteret fysisk er plassert, er det ikke gitt at palestinerne bør få en egen stat. I praksis vil det innebære en legitimering av Israels eierskap til de landsbyene som idag ligger i ruiner inne i den jødiske staten. En tostatsløsning betyr å gi avkall på retten til å vende tilbake. I ulike politiske bakkanaler mellom israelere og palestinere snakkes det åpent om å gi opp kravet om tilbakevending. Det er en kjettersk tanke for flyktningene som fortsatt, tre generasjoner etter, lever i en slags midlertidig parentes der livet før 1948 danner bro til livet etter … et eller annet årstall i nær eller fjern framtid.

– Flyktningene har blitt ignorert, sier Ziad Abbas Shamrouch. – Ingen har brydd seg om den sosiale og politiske utviklingen inne i leirene. Ingen har brydd seg om oss. Vi er del av den palestinske frigjøringskampen, men vi har ingenting, og vi har ikke oppnådd noenting. Samtidig er det klart at Israel på ingen måte er rede til å erkjenne den historiske uretten de begikk mot oss. I en slik situasjon, med retten til tilbakevending feid av den politiske dagsorden, må vi finne andre måter å holde drømmen vedlike på. Vi må skape håp i den nye generasjonen slik at drømmen ikke brister.

For Ziad handler ikke denne striden om å kaste stein eller sprenge bomber. Den handler om selvrespekt og kunnskap. – Min generasjon palestinere lærte å kaste stein før de kunne skrive og lese. Den nye generasjonen bør skape ledere som er opplært til å respektere menneskerettighetene, og til å bli respektert som mennesker med krav på rettigheter.

Ord som kunnskap og selvrespekt står i fokus under samtalen. Det er intellektet som skal vinne kampen, kombinert med et selvfølgelig krav om rettferdighet. Det er et svar på israelernes taktikk, som går ut på å destruere det sivile samfunnet på palestinsk side. Uten et fungerende sivilt samfunn vil palestinerne som folk bukke under. Derfor IBDAA-senteret, med sitt fokus på skolering, kunnskap, bevisstgjøring og nettverk.

En stengt verden

Ziad forteller om ting han sjøl har opplevd, men som palestinske barn og unge ikke opplever. Det handler om noe så enkelt som frihet. En relativ frihet, selvfølgelig, siden Vestbredden ble okkupert da Ziad bare var tre år gammel. Men han kunne i hvert fall dra sånn omtrent hvor han ville.

Under den første intifadaen kastet han stein, men kunne fortsatt bevege seg fritt. Det ble Europa. Under den andre intifadaen kastet han ikke lenger stein, men kunne reise hvor han ville. Det ble USA. Men han ble kastet ut etter terrorangrepet mot World Trade Center. Siden i fjor høst har han vært utenfor Betlehem bare én gang. – Jeg kan ikke utstå trakasseringen, sier han.

Å reise ut av Betlehem innebærer å passere en veisperring med væpnede vakter og metalldetektorer. Barn og unge som vokser opp i Dheisheh kan ferdes fritt i Betlehem. Men utenfor er det en lukket verden. Og innenfor er det nattlige raids der israelske soldater søker etter palestinere med bomber. Det blir verre og verre, forteller Ziad. Det er portforbud, razziaer og folk som blir kjørt vekk i nattens mulm og mørke. Det er krig, og barna er selvfølgelig merket av det.

– Det er en psykologisk ting, sier Ziad. – Vi lever bak mentale barrierer selv når portene er åpne og veisperringene tømt for soldater. Det er lett å drepe oss, og vi må være forsiktige hele tiden. Vi holder oss nær husene våre. Det er derfor jeg mener at den fysiske muren ikke bare er en negativ ting. Den viser verden at vi lever bak et gitter; at vi er stengt inne av fysiske grensegjerder. Men de mentale barrierene er verst. Muren er bare en konkretisering av okkupasjonen, sier han.

Hans poeng er med andre ord at muren gjør okkupasjonen synlig. Den gjør det mulig for det internasjonale samfunnet å se hva som foregår. Ikke for det at han venter seg noen hjelp fra verken Europa eller USA. Men den viser i hvert fall okkupasjonsmaktens intensjoner. Den tydeliggjør fengselet.

Men har han håp likevel? – Uten håp vil vi ikke overleve, sier han. – Håpet er at livet, en eller annen gang, vil vende tilbake til en slags normalitet. Det er et håp vi klynger oss til.

Men han innser at dette håpet brister for mange. De unge vil bare én ting: de vil ut. De vil vekk fra Palestina og leve frie liv andre steder i verden. Det handler om plass også. 11.000 mennesker på en halv kvadratkilometer. 54 prosent av dem er under 18 år. Det er en ny generasjon på vei, og de er mange. I Dheisheh lever man oppå hverandre, mer enn før.

Katastrofe i emning

Muren. Et symbol på en faktisk okkupasjon. En demonstrasjon av makt som selv det internasjonale samfunnet – i all sin tafatte handlingslammelse eller handlingsuvilje – synes er grotesk. Men det er jo selvfølgelig ikke sånn at Ziad Abbas Shamrouch har et annet syn på muren enn palestinere generelt. For ham er muren en katastrofe i emning, fordi den både ødelegger drømmen om én stat for alle, og drømmen om en bærekraftig tostatsløsning.

Noe som antakelig er meningen.

– Muren er en politisk katastrofe på flere måter. For det første tar den enda mer av palestinsk jord. For det andre bygger de den mellom oss og Jerusalem, noe som betyr at Jerusalem aldri vil bli hovedstat i et selvstendig Palestina. For det tredje dreper den drømmen om en felles stat for alle i dette området. For det fjerde bygges den slik at retten til tilbakevending aldri vil bli realisert. For det femte vil det ikke være mulig å bygge noen stat på den andre siden av muren.

– Muren er rett og slett den endelige løsningen. Den er en endelig løsning på det palestinske problemet, fordi den verker åpner for en fellesstat – slik jeg personlig foretrekker – eller en tostatsløsning.

Og hva står igjen da? Det som egentlig har vært der hele tiden. En okkupasjon av de palestinske områdene og et rasistisk Israel til å styre det hele. Et apartheid-regime der palestinerne fortsatt må be om endagsvisum for å besøke slektninger i nabobyen. Et regime der palestinere fortsatt vil bli tråkket på og skutt på, der husene vil bli jevnet med jorden og folk overvåket og trakassert. Hvorfor ikke, egentlig? Rettferdighet har da aldri vært noen gitt størrelse i verdenshistorien?

Ziad er pessimist. Men som de fleste palestinere vi møter, klarer han å kombinere dette med også å være optimist. Det må jo ta slutt en gang, mener han. Men på hvilken måte da?

– Det første som må skje, er at Israel anerkjenner våre rettigheter. Det andre som må skje, er at Europa – helst USA også, selvfølgelig – må på banen. Så må Israel rette seg etter de FN-resolusjonene som er vedtatt siden 1967. Den internasjonale domstolen i Haag er ingen dum alliert, heller.

Handler om solidaritet

Men i det store og hele er det ikke i den globaliserte verden at håpet ligger, mener Ziad. Det ligger istedet i det møysommelige arbeidet som skjer inne på Vestbredden. Det ligger i de barna som akkurat der og da setter opp et teaterstykke i den store salen i IBDAA-huset. Det ligger i dansegruppa, som drar utenlands, og de mange pokalene som husets sportsentusiaster har samlet sammen.

19 personer jobber på senteret, hvorav 13 er kvinner. Datarommet er fullt av unge chattere, og jamen sitter det ikke en amerikansk jente der også – kommet i solidaritet med palestinerne.

Det er solidaritet det handler om, sier Ziad. Ikke bistand og milde gaver. Det handler om å holde flyktningenes historie levende, som noe annet enn resten av den palestinske felles erfaringen.

170.000 flyktninger spenner de over. Og det er blant disse flyktningene; i alle disse leirene i Gaza og på Vestbredden, at israelernes frådende vrede er mest påtakelig. Det er i flyktningeleirene at menneskene drives som dyr gjennom gatene, og hvor det skjer ting om natten som resten av verden ikke får vite.

Det er så fryktelig liten plass her. Et samfunn i miniatyr, hvor gud har glemt å krympe menneskene så de passer med de fysiske omgivelsene.

IBDAA-senteret ligger ikke i selve flyktningeleiren, men utenfor. Inne møter man en slags stille kontemplasjon der alle er intenst opptatt med sitt. På utsiden hyler livet ut sitt voldsomme crescendo.

Det er ingen tristesse her. Snarere er det et voldsomt frislipp av energi. Det er denne energien Ziad vil kanalisere inn i noe konstruktivt. Menneskene her må ha et mål. Ellers går de under.

11.000 mennesker, hvorav seks tusen er barn under 18 år. Demografien minner om utviklingen i andre arabiske land. Snart vil infrastrukturen bryte sammen. Ressursene kan ikke opprettholde samfunnet.

Det var aldri meningen at det skulle bo så mange folk her. I 1950 ble teltleiren etablert av FN. Ti år etter kom de første små rommene, der familier på i snitt 6.3 medlemmer delte tre ganger tre meter og 25 familier hadde felles toalett. Utover på 60-tallet ble de første husene bygd.

For 54 år siden undertegnet FN en kontrakt med de opprinnelige eierne om å leie området for 99 år. Det er fortsatt noen tiår igjen.

---
DEL

Legg igjen et svar