Med mørket kommer redslene

Krigen i Nord-Uganda er et sammensurium av religiøs galskap og politisk maktkamp.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[GULU/KAMPALA] Å kjøre over Karume-broen på veien mellom Kampala og Gulu by er å krysse en politisk grense. Man forlater Uganda og entrer et ingenmannsland. Bare flyktninger, soldater og bistandsarbeidere møter én i dette sønderrevne stykket av Uganda. Selv de som kjører boda-boda – som sykkeltaxiene kalles – har skjønt betydningen av å heise det hvite flagget på kjøretøyet.

I Gulu by legger det røde støvet seg som et teppe over alt og alle. Det er lastebilene fra World Food Program som har virvlet det opp. Barneføtter fører hver kveld en strøm av barn mot de noe tryggere byene, og i grålysningen tar dem den lange veien hjem til områder herjet av krigen mellom Joseph Konys brutale geriljabevegelse Lords Resistance Army (LRA) og regjeringshæren (UPDF).

Ikke de eneste ofrene

Disse nattevandrerne er krigens mest synlige ofre, og de er grunnen til at omverdenen i det hele tatt har tatt notis av konflikten. Men barna som våkner på de kalde betonggulvene i byenes provisoriske tilfluktssteder er ikke de eneste ofrene.

I denne nordlige delen av Uganda, som kalles Acholiland etter den dominerende etniske gruppen i distriktene Gulu, Pader og Kitgum, er 1,6 millioner mennesker drevet på flukt i eget land. Og sjeldent tar dekningen av nattevandrernes lidelser, selve varemerket på skildringer fra Nord-Uganda, krigen på alvor som politisk fenomen. For som enhver krig er også denne fortsettelsen av politikk med andre midler. Utfordringen er å forstå hvilke politiske spenninger som ligger under. Svaret du får avhenger av hvem du spør.

Splittet land

UPDF og regjeringen hevder at LRA er en gjeng banditter og en terroristorganisasjon. Samtidig beskyldes det ettpartilignende regimet til president Yoweri K. Museveni for å ha interesse av at krigen fortsetter.

– Det er ikke evnen til å stoppe LRA som mangler, men den politiske viljen, sier Sam Tindifa som i en årrekke har forsket på konflikten.

Ifølge Tindifa, som er knyttet til Human Rights and Peace Center i Kampala, har Museveni aldri villet forhandle på alvor.

– Regjeringen argumenterer med at motstanderen overhodet ikke har noen legitime krav, sier han, og fortsetter.

– Men man kan ikke forstå konflikten i Nord-Uganda uten å se på den historiske sammenhengen.

Da Museveni og hans National Resistance Movement (NRM) tok makten for tjue år siden, var det fra regimer som hadde sin maktbase blant acholiene i nord. Under de blodige diktaturene til Idi Amin og Milton Obote dominerte disse forvaltningen, sikkerhetstjenestene og ikke minst hæren.

– Fortsatt spiller Museveni på frykten for at acholiene skal komme tilbake, sier Tindifa.

Spøkelsessoldater

I dag er det en fjern tanke for resten av Uganda at det foregår en krig i landet, og skarpe etniske skillelinjer skimtes under overflaten. Men bak dette ligger også økonomiske og politiske interesser. Så mye som 600 milliarder ugandiske schilling (2,2 milliarder kroner) skal ha gått til spøkelsessoldater, altså soldater som bare finnes på papiret. De som slik har utnyttet krigssituasjonen økonomisk er folk i hæren.

– Det florerer av konfliktentrepenører i UPDF. På det høyeste nivået foregår det en planlagt økonomisk utnytting av konflikten, sier Tindifa.

I Gulu by ser man hvordan krigsøkonomien fungerer på bakkeplanet. To kjente LRA-kommandanter, Sam Kolo og Kenneth Banya, som begge har kommet ut av bushen i løpet av de siste to årene, bor permanent på hotellet Acholi Inn. Hotellet, som mye annet i området, eies av en UPDF-topp.

Men verst er det at soldatene beskyldes for overgrep mot sivilbefolkningen de er ment å beskytte. Ikke bare ble mange tvangsflyttet til såkalte trygge leire der bevegelsesfriheten er minimal – i noen tilfeller får ikke folk bevege seg mer enn 300 meter utenfor leirene. UPDF skal også ha stått bak plyndringer og voldtekter, dog i langt mindre utstrekning enn LRA. Og folk som er ute på veiene etter portforbudet risikerer å bli drept av redde og uerfarne UPDF-soldater.

Terrorister

Tindifa peker også på de diplomatiske gevinstene krigen har gitt Museveni. En anti-terrorlov som ble vedtatt like etter 11. september 2001 stempler LRA som en terroristorganisasjon og alle som har noe med geriljaen å gjøre som kollaboratører.

– Det passer som hånd i handske med amerikanernes og britenes politikk, sier Tindifa.

Strategien har gitt resultater. Da UPDF lanserte sin storoffensiv mot LRAs baser i Sør-Sudan forsommeren 2002, «Operation Iron Fist», var det med tre milliarder dollar i støtte fra USA.

Ugandas stadig mer militariserte politiske liv kan også gi Museveni hodebry. Dersom den velfødde hæren ikke blir holdt i live er det en fare for at deler av den kan vende seg mot ham.

– Det er vanskelig å se hvordan Museveni skulle håndtert sin egen hær dersom det ikke var en krig de kunne beskjeftige seg med, sier Tindifa, og legger til:

– Jo lenger Museveni sitter ved makten, jo lenger vil krigen mot LRA vare.

Besatt av ånder

LRA oppstod tidlig på 1990-tallet som en fortsettelse, dels av restene fra det styrtede Obote-regimet, dels, men viktigere, av Alice Aumas Holy Spirit Movement (HSM). Bevegelsen oppstod i kjølvannet av overgrepene og marginaliseringen acholiene ble utsatt for da NRM kom til makten i 1986. HSM hadde politiske mål og en form og retorikk som blandet kristendom og tradisjonell Acholi-tro og fikk bred appell blant unge arbeidsledige acholier. Alice mente seg besatt av flere ånder med krefter som styrket acholiene i kampen mot NRM og tok tilnavnet Lakwena (budbringeren) etter det som skulle være ånden av en italiensk lege som bodde i området rundt 1900. Dette var først og fremst en måte å beskrive komplekse politiske forhold i et språk som var gjenkjennelig i acholikulturen.

Da Joseph Kony gjorde krav på å være Alices etterfølger i 1990 forsvant imidlertid det politiske aspektet raskt mens brutaliteten som har blitt LRAs kjennetegn legitimeres gjennom en ideologi som vanskelig kan beskrives som annet enn esoterisk (se egen sak).

Særlig er rekrutteringen uforståelig og grusom. Blant de 20.000 barna som er blitt bortført finnes dem som er tvunget til å drepe slektninger og lekekamerater, ofte på bestialsk vis. Historiene er mange.

En ugandisk journalist som skriver bok om noen av disse barna forteller om en åtte år gammel gutt som etter å ha nektet å drepe en kvinne med jordbruksredskapet panga måtte steine henne til døde for ikke selv å bli drept. Deretter måtte gutten knuse kvinnens to år gamle barn i en morter. Etter én massakre ble ofrene kokt i store gryter og barnesoldatene tvunget til å spise dem.

Revansjisme

Meningen er å gjøre det vanskeligere for de bortførte å vende tilbake fra bushen – til landsbyer de selv har vært med på å ødelegge. LRAs militære styrke er i dag vanskelig å fastslå. Sannsynligvis er de noen hundre kjempende. Men i tillegg lever og bor flere tusen bortførte barn fortsatt i Konys sektlignende samfunn. Mange er tvangsgiftet med hverandre og nye barn er født i fangenskap. Kony selv har tatt 58 koner og skal ha 220 barn. Det siste ga Kony navnet George Bush – fordi det var født i bushen.

Ifølge Paddy Ankunda, en av regjeringshæren UPDFs talspersoner som har tilbrakt flere år i Nord-Uganda, er det slett ikke viljen til å stoppe denne galskapen som mangler.

– Hadde bare donorsamfunnet, som står for halvparten av Ugandas nasjonalbudsjett, tillatt at mer ble brukt på militæret, ville saken vært ute av verden for lenge siden, sier han.

Ifølge Ankunda skal det bare være et spørsmål om måneder før Kony er bekjempet. Fredsbestrebelsene har han derimot liten tro på. For UPDF er LRA uten strategi eller politiske målsetninger og dermed ingen reell forhandlingspartner.

– Denne regjeringen har alltid villet fred, men LRA er umulige. Kony er en irrasjonell kultleder med hjernevaskede soldater som adlyder blindt, sier Ankunda.

Påstandene om diskriminering og marginalisering i nord kaller han revansjisme etter at acholiene mistet makten til NRM.

Grov fornærmelse

Noe som også gjør det vanskelig å få has på LRA er støtten den politiske opposisjonen i Uganda gir geriljaen, skal vi tro UPDF-talspersonen.

– Ikke bare bruker opposisjonen konflikten til å portrettere Museveni som krigshisser. De har også støttet Kony og oppmuntret ham til å fortsette krigen, sier han.

I november og desember i fjor satt Kizza Besigye, den største utfordreren foran presidentvalget nå i februar, i varetekt, siktet blant annet for å ha samarbeidet med LRA. Bare de siste tre ukene har han kunnet delta i valgkampen etter å ha blitt løslatt mot kausjon.

– Hva vil du svare de som hevder at regjeringen har interesser i å holde konflikten gående?

– Det er en grov fornærmelse mot oss som har vært der oppe alle disse årene. Ingen ting ville gjort denne regjeringen mer populær enn om vi klarte å skape fred.

President med fredsvilje?

Den kanskje viktigste årsaken til at LRA har kunnet holde på så lenge er støtten Kony har fått fra Sudan. Ettersom NRM-regjeringen lenge støttet SPLAs kamp mot regimet i Khartoum, ga Sudans president Omar Al Bashir LRA våpen og militær opplæring. Til gjengjeld skulle LRA angripe SPLAs forsyningsruter i Nord-Uganda. Men med fredsavtalen som kom på plass mellom SPLA/M og regjeringen i Sudan for vel et år siden, har LRA-støtten offisielt blitt trukket tilbake. Uganda har også fått tillatelse til å forfølge LRA et stykke inn i Sør-Sudan. Med det mistet Kony sin viktigste frihavn.

– Men fortsatt befinner Kony og en vesentlig del av LRA seg i Sudans enorme og utilgjengelige sørområder, sier Lars Erik Skaansar.

Skaansar er utsendt av FN til Nord-Uganda, blant annet for å fasilitere og overvåke forsøket på å få i gang nye fredsforhandlinger.

Ifølge Skaansar er LRA betydelig redusert. Men det finnes noen elementer i Sudans sikkerhetstjenester som støtter geriljaen.

Når det gjelder spørsmålet om president Musevenis fredsvilje, er Skaansar krystallklar:

– Regjeringen her vil ha fred. Det er ikke den politiske viljen det står på. Om evnen til å bekjempe en geriljabevegelse som LRA er tilstede, er et annet spørsmål.

Stemmer å hente

FN-utsendingen tror Museveni vil ha en løsning før valget .

– Blir han en fredspresident, er det mange stemmer å hente, sier Skaansar.

Ifølge Skaansar, som har daglig kontakt med LRAs lederskap, og særlig med Konys nestkommanderende Vincent Otti som for tiden befinner seg i Kongo, er det nå forhandlingsvilje å spore.

På tross av at Den internasjonale straffedomstolen i Haag nylig utstedte arrestordre på Kony, Otti og tre andre LRA-topper, noe mange så som et slag mot fredsprosessen, har Otti sagt seg villig til å gå i dialog.

– De voldsepisodene vi ser i dag minner mest om krampetrekninger, sier han.

Strategien nå er å få kontakt med mellomskiktet i LRA og overtale dem til å overgi seg. Skaansar tror på en løsning med LRA innen et år.

– Hvis ikke blir jeg skuffet.

Men selv om en fredsavtale skulle være på plass i morgen, gjenstår mye.

– Nord-Uganda kommer til å trenge hjelp i fire-fem år til. Hele samfunnet er ødelagt etter 20 år med krig.

Særlig er reintegreringen vanskelig. De hjemvendte LRA-toppene Kolo og Banya har kommet inn i samfunnet igjen, men for den jevne LRA-soldat venter lite mer enn en balje, et såpestykke, litt penger og litt mat. De tidligere barnesoldatene vi snakker med i Gulu by er uten jobb eller høye forventinger til fremtiden. De er bare få av mange ofre for en konflikt regjeringen i Uganda tilsynelatende verken kan leve med eller uten.

---
DEL

Legg igjen et svar