Med lykken i blikket

Før dro illegale immigranter fram og tilbake over grensa. I dag klorer de seg fast i USA.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[immigrasjon] «There is no ‘Americano dream’. There is only the American dream created by an Anglo-Protestant society.»

Ordene tilhører Samuel P. Huntington. Hans store tese, gjengitt i en artikkel i Foreign Policy, var at USA sto i fare for å miste sin anglo-protestantiske identitet. Med grafer og søyler, kombinert med uslåelig logikk og ubestridelige argumenter, viste Huntington hvordan innvandringen av hispanics skiller seg ut fra all tidligere immigrasjon ved sin størrelse, regionale konsentrasjon og vedvarenhet, kombinert med at det faktum at beltet fra California via Utah til Texas var meksikansk fram til USA erobret det på midten av 1800-tallet.

Kort sagt: Der heterogene immigrantgrupper tidligere var blitt formet og modellert etter den stedlige kulturen, var denne språkgruppa både for stor og for homogen til å gi etter for assimileringspress. Konklusjon: Immigrasjon av hispanics truet for første gang med å splitte USA i to folk, to kulturer og to språk.

Artikkelen sto på trykk i mars 2004, og det var neppe tilfeldig. Bare to måneder før hadde president George W. Bush tatt til orde for å legalisere millioner av såkalte udokumenterte (illegale) arbeidere. Presidentens optimisme sto i sterk kontrast til kulturpessimismen i Huntingtons artikkel. «Amerika er en sterkere og bedre nasjon på grunn av det harde arbeidet, framtidstroen og nybyggerånden til immigranter,» sa Bush da han la fram forslaget om å åpne for statsborgerskap og gjestearbeiderstatus til alle som kunne dokumentere at de hadde jobb i USA.

Forlenger muren

Dessverre for Bush viste det seg at flertallet i hans eget parti hellet til Huntington og tesen om en regional, småskala sivilisasjonskonflikt. Forslaget ble liggende dødt mellom to fløyer av partiet: En nasjonalistisk og restriktiv som ville bygge murer mot Mexico og gjøre det til en forbrytelse å lure seg inn over grensa, og en liberal og økonomisk som ville kapitulere overfor et fait accompli som blant annet gjør ni av ti fruktplukkere i California til meksikanske immigranter – ulovlige eller ikke.

Der sto saken helt til desember i fjor. Da fattet Representantenes hus, der republikanerne har flertall, et vedtak som var stikk i strid med presidentens ønske om en mer liberal lovgivning. For første gang ble det gjort til en forbrytelse å oppholde seg ulovlig i USA. Det ble dessuten ulovlig både å hjelpe og å ansette illegale immigranter. Muren som allerede stenger grensa ved San Diego i California og El Paso i Texas ble vedtatt forlenget til 1200 kilometer – om lag en tredel av hele grensestrekket mellom USA og Mexico.

Noen måneder etter kom saken opp i Senatet. Det lå an til et kompromiss mellom fløyene, men diskusjonen brøt sammen, og loven ble lagt på is.

Hvorfor har USA plutselig gått i vranglås hva angår et historisk fenomen som ikke bare er velkjent for amerikanerne, men som på mange måter har definert den nasjonale identiteten? Et land der immigrasjon ikke bare har formet nasjonen, men rett og slett skapt den?

Spørsmålet forutsetter en mytologi som ikke eksisterer. USA har alltid steilet overfor ny og ukjent innvandring, og bølger av immigrasjon har historisk blitt fulgt av ytre murer og indre konsolidering.

Kulturelt og religiøst var det katolikkene som utgjorde den første trusselen mot den felles identiteten, og konfrontasjonen mellom katolisisme og protestantisme var voldsom og langvarig på 1800-tallet. Seinere var det jødene som ble forsøkt stengt ute, inntil noen kom på den glimrende ideen å definere nasjonen som et judeo-kristent fellesskap med plass for både forhatte papister og fattige shtetl-jøder.

I dag er det bare Samuel Huntington som snakker om trusselen mot kultur, språk og identitet. Andre har en mer prosaisk tilnærming. Det alle later til å enes om, er at noe må gjøres. Romantiske ideer om nybyggerånd og settlertradisjon lar seg vanskelig forene med en virkelighet der elleve millioner mennesker oppholder seg ulovlig i USA, én million sniker seg over grensa hvert år og tusenvis av lik ligger og råtner i Arizona-ørkenen eller skylles i land langs Rio Grande.

Vondt verre

Fra 1925 til 1975 kom det et par hundre tusen mennesker til USA hvert år. Det er langt under det tallet som kommer i dag. Men prisen for å snike seg inn har blitt skyhøy.

Muren er det største problemet. Den ble bygget under president Bill Clinton for å holde menneskemassene ute. Men den gjorde bare vondt verre. Faktisk har ikke USA et så stort problem med immigrasjon som mange mener.

Folkevandringen er ikke lenger sirkulær. Der immigranter tidligere dro fritt over grensa, og dermed kunne reise hjem etter å ha jobbet seg ferdig, må de i dag klore seg fast. Ingen tør å dra tilbake fordi de ikke vet om de får en ny sjanse i det rike nabolandet. Fysiske sperrer, grensepatruljer, infrarøde kameraer og piggtråd har ikke ført til annet enn press på føderale og statlige budsjetter, samt en raskt voksende gruppe av illegale immigranter.

Ved å stenge de store byene langs grensa har innvandringen også blitt mer synlig. Både San Diego og El Paso har en høy andel av hispanics, noe som gjorde det lett å absorbere og usynliggjøre nye immigranter. Råtnende lik i Arizona-ørkenen er en helt annen sak, og bidrar til forestillingen om horder av fattige latinos som presser på grensene. Både New Mexico og Arizona opererer nå under formell og permanent unntakstilstand.

Den konservative tenketanken Cato Institute mener løsningen er like enkel som den er genial: Ved å åpne for innvandring sørfra, vil man både legalisere millioner av illegale arbeidere og redusere antallet som befinner seg ulovlig i landet.

Som i andre saker var det nærmest en revolusjonær visjon som lå til grunn for presidentens ønske om gjennomgripende reformer. Men Bush var fra første stund stengt inne av sitt eget parti. Derfor har han lagt seg på en linje som kombinerer stengte grenser med løfter om politiske og borgerlige rettigheter på visse betingelser.

Det er i tråd med hva Ronald Reagan gjorde i 1986, da tre millioner illegale immigranter fikk amnesti. Som Bush, hadde også Reagan økonomien og næringslivet i tankene. I dag har imidlertid presidenten et tilleggsmotiv for å gi immigrantene flere rettigheter: De har nesten alle et «søskenbarn» i USA, og disse innvandrerne med borgerretter kan stemme ved valg.

Hispanics bidrar til den amerikanske økonomien, gir liv til døende byer, opprettholder vekst og demografisk bærekraft – og stemmer i økende grad på republikanerne.

I 1996 stemte 21 prosent på høyresiden. I 2004 stemte 40 prosent på George W. Bush. Det er i tråd med den høye sosiale mobiliteten til denne gruppa. I USA er det flere hispanics enn svarte som eier sine egne boliger. Hispanics-husholdninger har nesten like høy snittinntekt som hvite amerikanere, riktignok av den grunn at de også har det høyeste antall familiemedlemmer som jobber.

Å deportere den illegale delen av dette samfunnet, vil kreve 200.000 busser som strekker seg i en karavane fra Alaska til San Diego. Glem det. Grensa mellom USA og Mexico er det eneste stedet hvor den første verden møter den tredje med bare en piggtråd til sperre. Hvis ikke levestandarden i sør bedres betraktelig de neste årene, vil enda flere banke på.

Det vil endre USA, men ikke ødelegge

det.

IMMIGRASJON TIL USA

  • Hispanics: Immigranter med spansk som morsmål.
  • Latinos: Brukes om innbyggerne som bor i Latin-Amerika, og om immigrantene som kommer fra hele dette området.
  • I 1995 var det fire millioner illegale innvandrere i USA. I dag er tallet elleve millioner. 70 prosent er meksikanere.
  • Rundt fem millioner nye latinamerikanske innvandrere vil komme til USA innen 2015, enten Kongressen vedtar innstramminger eller ikke. Det viser en ny studie utført av amerikanske Manpower (Kilde: NTB).
---
DEL

Legg igjen et svar