Med fotoapparat i «hedningland»

Marianne Gullestad har levert en svært leseverdig analyse av norske misjonærers Afrika-bilder.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[misjon] I trappa som leder fra første til andre etasje i barndomshjemmet mitt, henger det et svart-hvitt fotografi av farfar. Han er kledd i lys skjorte og bukse og en jakke i grått stoff. På hodet en tropehjelm og på føttene mørke skinnsko. Til venstre for ham sitter det en afrikansk jente på ni, ti år. Hun er barbent og kledd i en lys kjole av europeisk modell. Jenta smiler bredt, farfar noe mer avmålt. Jeg må ha sett dette bildet flerfoldig ganger hver dag som liten, uten å tenke noe videre over det. Farfar og farmor hadde vært misjonærer i Afrika, det visste jeg, og at vi hadde et fotografi av bestefar sammen med «en ordentlig Afrika-neger» var riktignok litt spennende, men ikke noe merkelig.

Marianne Gullestads Misjonsbilder handler om fotografier av denne typen, og er en av disse bøkene som virker så selvfølgelige når de først er blitt skrevet. Norge er det landet i Europa som har sendt ut flest misjonærer per innbygger, og før fjernsynet kom var misjonen en svært viktig leverandør av informasjon om og bilder av Afrika. Det er åpenbart at dette har vært med å forme våre forestillinger både om «det mørke kontinentet» og hva det vil si å være norsk.

Misjonspropaganda

Gullestad har konsentrert seg om fotografier fra den regionen som nå er Nord-Kamerun. Det Norske Misjonsselskap (NMS) sendte sine første misjonærer hit i 1925, som del av en større kristen innsats for å demme opp for den muslimske ekspansjonen. På det meste hadde NMS omlag 70 misjonærer i området. I dag er NMSs arbeid i Nord-Kamerun under avvikling, og i 2004 var det kun seks norske misjonærer igjen i regionen. Man vet ikke nøyaktig hvor mange misjonsfotografier fra dette området som er i omløp, men det kan være så mange som 100.000.

For å beskrive misjonens kommunikasjonsstrategier innfører Gullestad begrepet «misjonspropaganda». NMSs publikasjoner – lysbildefremvisninger, tidsskrifter, bøker, hefter, film – var rettet mot misjonsvennene hjemme i Norge, som finansierte arbeidet, og dette la naturlig nok bestemte føringer på hva som ble vist. Bildene måtte «tænde ild i hjerterne» til de potensielle giverne slik at de løsnet på grepet rundt pengepungen. Og til tross for alle gode intensjoner: «Misjonærene ønsker å vekke medfølelse, men ender nesten uunngåelig opp med å lokke frem medynk. Dette innebærer uvegerlig en form for stakkarsliggjøring av dem man syns synd på.»

Sensuelle kvinner og muslimske skurker

Gullestads tar for seg et stort og variert billedmateriale, og analysene hennes er fintfølende og nyanserte. Noen generelle trekk ved misjonsfotografiene lar seg imidlertid skille ut: Unge, vakre og ofte anonyme kamerunske kvinner var foretrukne fotoobjekter fordi disse innenfor misjonsdiskursen gjerne ble oppfattet som representasjoner for den fruktbare «misjonsmarken». Kamerunere som tidligere hadde levd i slaverilignende fangenskap hos lokale, muslimske sultaner likeså, fordi fotografier av disse ikke bare viste konkrete «frukter» av misjonsarbeidet, men også indirekte islams grusomhet. Et fellestrekk for alle fotografiene som viser norske misjonærer og kamerunere sammen, er at misjonærene, enten visuelt eller gjennom billedtekster, konsekvent fremheves. Misjonsvennene kjente ofte misjonærene og fotografier av denne typen tjente dermed både til identifikasjon, i tillegg til å vise misjonærenes heroiske selvoppofrelse blant «hedningene». Gjennom fotografier av grupper med barn fremstilte misjonærene seg selv i en slags foreldrerolle ovenfor kamerunerne.

Modernitetens plogspiss

Misjonsvirksomheten stod helt fra begynnelsen av både i et bekreftelses- og et opposisjonsforhold til kolonialismen. På den ene siden var misjonærene avhengig av den koloniale infrastrukturene i arbeidet sitt, på den andre siden har misjonærer ofte vært kritikere av den brutaliteten som rådde innenfor det koloniale systemet. Misjonen brakte ikke bare med seg Guds ord, men også moderne vestlig teknologi innenfor blant annet medisin, utdannelse og landbruk, og den må sies «å ha vært en del av den kapitalistiske modernitetens plogspiss i Afrika».

I NMSs tilfelle blir denne potente blandingen av vitenskap og religion særlig tydelig i forsidebildet til heftet Guds høstfolk fra 1977, som Gullestad analyserer. Heftet presenterer NMSs arbeid og alle dens misjonærer siden organisasjonen ble grunnlagt i 1842. Forsidebildet viser en middelaldrende europeisk mann og en yngre afrikaner stående i en åker. Det er nærliggende å tenke at den europeiske mannen er en av misjonærene som boken handler om, men Gullestads undersøkelser avdekker at mannen faktisk er en av Norads jordbrukseksperter. Gullestad foretar ingen uttømmende analyse av forholdet mellom norsk misjon og bistandsarbeid, men ut ifra de bemerkningene hun kommer med er det klart at dette er et emne som krever ytterligere forskning.

Forskningsfelt i utvikling

Et gjennomgående trekk ved NMSs utgivelser er at de til tross for gode intensjoner uvegerlig skjuler minst like mye som de viser, også når det gjelder de større historiske og ideologiske strukturene som misjonen inngår i: «Misjonens publikasjoner avleder oppmerksomhet fra de lidelsene som kolonialisme og nykolonialisme har påført afrikanske land, og lærer underforstått folk i Europa å se bort fra de negative virkningene av kapitalisme og en urettferdig verdensorden.» Nettopp derfor er de også så gode innfallsporter til å forstå våre forestillinger om oss selv og vårt forhold til den ikke-vestlige verden. I skrivende stund pågår et større forskningsprosjekt på den norske misjonen: «Norwegian Missionaries: Practice and representation in the formation of «self» and «other», 1870-2005». Forhåpentligvis vil prosjektets fremtidige publikasjoner holde like høy kvalitet som Gullestads bok.

---
DEL