Med buss til Bush-land

Eller en historie om hvorfor Bush vant valget.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De amerikanske Greyhound-bussene er ikke hva de var. Men de går fortsatt. Min buss gikk fra Minneapolis klokka 09.45. I alle år har jeg hørt om dette fantastiske bussystemet som dekker hele USA. For fire uker siden var så dagen kommet da også jeg skulle kjøre med Greyhound. Jeg steg om bord og fikk straks bekreftet at Greyhounds storhetsperiode ligger noe tilbake i tid. Jeg skulle til Fargo, Nord-Dakota.

Jeg var aldri i tvil om at Bush ville vinne valget. Det hadde jeg satt på trykk minst to ganger i Fædrelandsvennen. Det var ikke det. Men etter å ha besøkt både Washington DC, New York og San Francisco en rekke ganger gjennom mange år, men bare lest om Midtvesten, ville jeg selv se og høre hvordan det egentlige USA var på ordentlig.

To dager før hadde jeg ankommet Minneapolis med fly fra Europa. Downtown Minneapolis består av en uendelighet av kryssende motorveier og parkeringsplasser. Og midt på hver parkeringsplass står en skyskraper. Folket bor stort sett i villastrøk i utkanten av selve byen. I hvert villaområde ser alt likt ut. Hus, innkjørsel, garasje, plen og fem busker – alle har sin firkant. På prærien er alle veier rette. På annethvert gatehjørne er det en kirke eller den slags. Noen steder er husene store og folkene rike, andre steder er det stikk motsatt. Men alle kvartaler, bydeler eller byer er anlagt med linjal. Jeg var altså kommet til selve inngangsporten til Bush-land. Kerry vant Minneapolis og Minnesota med et skrik. Men herfra og vestover er det ingen tvil. Riktignok blir folk mer og mer lik oss skandinaver. Og flere og flere navneskilt preges av norske navn – både Grøttum, Herseth, Sæbø og Sætrom stilte til valg her ute i Midtvesten. Så selv om æ og ø var byttet ut med a og o, var det ingen tvil om opphavet. Men alt dette er utapå. Inni blir forskjellene bare større og større dess lenger ut på prærien du kommer. Mine medpassasjerer bekreftet dette til fulle og vel så det.

Vi var bare sju passasjerer i bussen. Jeg satt på setet nærmest sjåføren. Han var en vennlig hvit mann med bart. Før han hadde fått bussen i fjerde gir, hadde han brakt på det rene hvem jeg var. Og derfra og nesten til Fargo konverserte og redegjorde han mer eller mindre sammenhengende, bare avbrutt av noen telefonsamtaler. Selv hadde han vært forretningsmann. Nå kjørte han buss 60 timer i uka til 14 dollar timen. Han hadde seks barn og bodde i utkanten av St. Paul, nabobyen til Minneapolis.

Han hadde bodd tre år på Filippinene og var som en verdensmann å regne. Men i Europa hadde han aldri vært, selv om han var av blandet tysk og irsk avstamning. At jeg var europeer og norsk, utløste ingen nysgjerrighet på hva som foregår i Europa. USA er verdens sentrum og viktigste utsiktspunkt. Det visste alle. Også resten av verden, fikk jeg vite. Og så var han naturligvis ikke interessert i politikk. Derfor var heller ikke Kerry hans mann. En liberal og vellykket øststatsmann som til og med hadde giftet seg rik, var ikke noe for ham. Er du ikke interessert i politikk, så er det bare Bush som teller. Han snakker om de viktige tingene, om frihet og familie og sånn.

Etter hvert ble resten av passasjerene også interessert i min samtale med sjåføren. Alle rykket diskret framover; foreløpig uten å si noe. Men at alt sjåføren sa, var sant, var det ingen tvil om. Særlig ble det nikket iherdig da sjåføren fastslo at resten av verden var utakknemlige og bare tok i mot all hjelp og alle gaver fra USA uten å betale noe igjen. Bare tenk på alt USA gir til FN. Og ikke bare det; i ren godhet lar de FN få lov til å oppholde seg her i landet. Jeg forsøkte forsiktig å antyde at det var lenge siden USA hadde betalt særlig mye til FN, og at det å være vertskap for FN betydde betydelige valutainntekter for USA. Mine forsiktige innvendinger ble møtt med oppgitte miner. Visste jeg ikke at hele verden ville flytte til USA? Visste jeg ikke at dette var verdens beste land og verdens beste frihet? Var det ikke derfor alle hadde kommet hit, og var det ikke derfor alle fortsatt ville komme hit? Dessuten var det jeg sa ren politikk.

I St. Cloud forlot to voksne damer bussen. Da de gikk av, nikket og smilte de til alle unntatt den eldre herren fra Norge. De fikk sine kofferter og forsvant. Vi strakk litt på beina, og to nye kom på, mens sjåføren brukte pausen til å kartlegge resten av passasjerene.

Da vi kjørte videre, bestod lasten av en svært middelaldrende herre som satt langt bak i bussen. Han så ut som en av John Steinbecks nedslitte romanfigurer. Han plagdes åpenbart voldsomt av det amerikanske røykeforbudet – et forbud som er mer kraftfullt enn hva Høybråten noen gang kunne funnet på. Du skal holde deg minst 15 fot unna enhver inngang hvis du røyker ute. Røykerom finnes ikke. Vår mann bak i bussen gikk av på hver stopp. 15 fot unna bussen sugde han i seg billige sigarillos. Mens bussen kjørte, tygde han de samme billige sigarillos. Det vil forundre meg meget om mannen med sigarilloene avga stemme den 2. november. I så fall ville han ha stemt på Bush fordi røykeforbudet sikkert var noe øststatsliberalerne hadde funnet på.

Etter hvert kastet de fleste av passasjerene seg inn i debatten. Verdens utakknemlighet var et tema alle visste noe om. At de bare i beskjeden grad visste noe om verden, var en helt annen sak.

På setet ved siden av meg satt en mann med asiatisk utseende. Han hadde noen merkelige briller og svært lite hår. Til gjengjeld var det håret han hadde, sterkt farget. Sjåføren, som nå hadde skaffet seg full oversikt over alle sine passasjerer, kunne i all fortrolighet fortelle meg at mannen var kambodsjaner og hadde bodd i Nord-Dakota i 23 år. Han hadde vært en av CIAs mange menn i Pnom Phen; noe Pol Pot etter en tid hadde satt liten pris på. Derfor hadde han fått asyl og pensjon midt ute på prærien. Også CIAs mann kastet seg inn i samtalen. Jeg har vanligvis nok med å forstå vanlig prærieamerikansk. Når du får det hele med kambodsjansk aksent og med alle r-ene erstattet med l-er, ble det stort sett for vanskelig for meg. Jeg måtte nøye meg med å nikke og humme når agenten avleverte sine synspunkter. Etter hvert ble det også litt slitsomt for sjåføren. Så CIAs mann nøyde seg derfor med å reise seg fra setet og avgi korte og fyndige statements. Hans hovedsynspunkt var at kineserne var verre enn muslimene. Vi burde passe oss for kineserne. Og ikke minst; USA burde ikke bry seg med muslimene. De ville kineserne ta seg av. Det meste tydet med andre ord på at CIA bare i begrenset grad hadde fått noe tilbake for de dollarene de hadde investert i min sidemann. Men ellers stemte han sjelden. I så fall stemte han alltid på den sittende president.

Etter hvert gled en pen gammel dame med umiskjennelig nordisk utseende inn i samtalen. Hun hadde oppfattet at jeg var norsk. Det var hun også, fikk jeg vite. Men hun var gift tysk. Faren hennes hadde vært presbyterianer og moren altså norsk lutheraner. Nå viste det seg at det var en stund siden moren hadde ankommet USA. Det var snart 100 år siden. Hun ankom som spedunge og var for lengst død. Moren altså. Det var med andre ord et stykke tilbake til det norske. Men moren hadde vært fra Bergen og hette Svensen. Dessuten var det visst noe med Haugen. Samt noe dansk som var Nilsen. Men altså først og fremst Svensen fra Bergen. Selv hadde hun aldri vært andre steder enn i Midtvesten. De forferdelige øststatene slik som New York og Massachusetts, dro hun i alle fall ikke til. Og Norge var svært langt unna; noe hun hadde helt rett i.

Fruen fra Fargo og Bergen hadde med seg en svært voksen sønn. Han sa ikke et ord, men nikket hver gang mor talte. I den grad han stemte forrige tirsdag, så gjorde han nok som mor sa. Men vår bergenser var rammet av en stor familietragedie. Hennes datter hadde nemlig giftet seg med en katolikk. Sjåføren kunne da trøste damen med at en av hans døtre hadde giftet seg og slått seg ned i Massachusetts. Men det var et lyspunkt – hun lengtet hjem. Hun orket ikke mer av de liberale forholdene der borte i øst. Ellers gikk samtalen en stund på hvor rike de var i Nord-Dakota. Og hvor enestående heldige de var som bodde her ute.

Samtalen svingte etter hvert tilbake til hvilket kirkesamfunn de tilhørte. Det meste var visst gangbart, bare det ikke var katolsk. Dessuten var det alt for lite kristendom i verden. Det hadde også Bush forstått. Men det var naturligvis ikke sikkert at hun ville stemme ved presidentvalget.

Vi nærmet oss Fargo og Red River. Steinbecks mann i baksetet tygde fortsatt sigarillos. CIAs mann hadde stilnet. Han hadde lite å bidra med når det gjaldt protestantiske kirkesamfunn. Sønnen til fruen fra Bergen var fortsatt taus. Etter fire timer var samtalen i ferd med å ebbe ut. Underveis hadde jeg berettet grundig om det meste av min bakgrunn, dog uten å gå i politiske detaljer. Men jeg hadde altså redegjort for det meste. Så spurte sjåføren hva slags kirkesamfunn jeg hørte til. Og da gjorde jeg mitt livs tabbe. Jeg snakket sant og sa at jeg var ikke medlem av noe kirkesamfunn. Da ble det dønn stille i bussen. Det å sjenere samtalen med en del motforestillinger, fikk så være. Men å være en non-believer – en ikke troende; der gikk grensen. Jeg følte meg som Osama bin Laden på besøk i Det Hvite Hus. Alle ble tause og stive i ansiktet. Ingen svarte da jeg hilste farvel, tok min koffert og forlot bussen i Fargo.

I begynnelsen av det forrige hundreåret skrev Johan Bojer en stor roman om utvandringen til Amerika. Vor egen stamme heter boka. Skal vi forstå hvorfor Bush vant, må vi innse at etterkommerne etter de som utvandret, etter hvert har falt nokså langt fra stammen.

---
DEL

Legg igjen et svar