Med argusøyne på Kina

Hvis bobla brister i Kina, hva da?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jamen går det raskt i svingene i den globaliserte økonomien. For bare et halvt år siden bidro hysterisk lave lønninger i Kina til så billig eksport at den vestlige verden fryktet minusvekst i prisene; altså deflasjon.

Når 1.3 milliarder mennesker jobber på høygir for å produsere flest mulig billige varer; ja, da er det ikke lett for andre å ta opp konkurransen. Men frykten for deflasjon viste seg å være ubegrunnet. Istedet gjorde kineserne sitt til å skape stabilitet og lav inflasjon over hele fjøla. Det skapte fornøyde kunder overalt, selv om høykostlandene i den industrialiserte (!) delen av verden gjorde sitt aller beste for å stenge kinesiske tekstiler og ditto stål ute fra akkurat sine markeder.

Men så, plutselig, fra den ene dagen til den andre, skjedde det noe. Idag er avisene fulle av spådommer om at den kinesiske bobla er i ferd med å sprekke. Det vil i så fall være «the mother of all burst bubbles,» slik The New York Times formulerer det. En boble i verdens største – målt i mennesker – økonomi; hvordan vil det ramme globalt?

Hissig import

Kina er ikke hva man tror. Det er sant at kineserne pøser ut varer i form av billig eksport, men det er også sant at landet har et voksende handelsunderskudd med resten av verden. Det betyr at de importerer mer enn de eksporterer.

Økonomer har beregnet Kinas handelsunderskudd til 90 milliarder dollar. Appetitten på varer og kapital er enorm, og direkte utenlandske investeringer utgjorde 50 milliarder dollar i fjor. Så sultne er den voksende kinesiske middelklassen på å skaffe seg varer og ting og tang at det har blitt knapphet på alt. Det driver opp priser og lønninger på hjemmebane. Og etter hvert vil det også skru opp prisene på eksportsiden.

Det betyr at Kina på sikt vil eksportere inflasjon, spår ekspertene. Og når Kina øker prisene, vil det bli lettere for andre lavkostland å følge etter.

At andre land må betale mer for varer og tjenester, er knapt kinesernes problem. Deres problem er at alt dette skyldes en intern økonomi i ulage. Og det som bekymrer Beijing, er dette:

Omlag halvparten av alle banklån i Kina er gitt til kunder, først og fremst de gamle statsbedriftene, som ikke kan betale tilbake pengene. Måten å få ned prosenten av dårlige lån på, er å låne ut mer penger til nye kunder som heller ikke kan betale. Tidsspennet det tar fra lånet er gitt til det havner i skuffen «dårlige lån» gjør at bankenes helse ser bedre ut enn den er. Men før eller seinere vil det hele bryte sammen.

Økonomien vokser med rasende 9.7 prosent i året. Det har den i og for seg gjort gjennom flere år, men uten at dette har ført til nevneverdig inflasjon – grunnet stor konkurranse og masse egne ressurser. Nå er de lokale ressursene uttømt, og Kina må importere dyrt i stor skala. Den sultne økonomien går rett og slett for fort i svingene, inflasjonen stiger opp mot femti prosent på enkelte varer, med ris og stål i spissen, og det hele er i ferd med å overopphetes.

Noe må med andre ord gjøres, og myndighetene ser faren i hvitøyet. Økonomien må bremses uten å kveles, og resultatet bør helst bli en myk, og ikke en hard, landing.

Det første tiltaket er å stramme inn på pengemengden og redusere bankenes utlån. Renta vil antakelig bli satt opp, og bankene vil bli pålagt å øke pengereservene.

Det gjøres med kinesisk tilsnitt. De som ikke føyer seg vil bli arrestert. En banksjef som nylig ga etter og godkjente finansiering av et «spekulativt prosjekt» sitter allerede bak lås og slå. Problemet for sentralmakten er at det vil bli svært vanskelig å reversere det desentraliserte forbruket Kina la opp til da døren ble satt på vid gap for alle slags økonomiske festligheter. Pisk må sannsynligvis brukes der andre ville brukt gulrot.

Beijing har et annet problem også. Veksten må være på minst syv prosent i året for at økonomien skal kunne absorbere den i økende grad urbaniserte arbeidskraften. Arbeidsløshet i Kina er ikke bare et sosialt og økonomisk problem, men et politisk. Uten at kommunismen produserer pølser, vil kommunismen bryte sammen!

Det er en balansegang, og nervene står i høyspenn nå når beslutningen er tatt. Oppbremsingen må gå akkurat så langt, men ikke lenger. Det hele følges med argusøyne, ikke bare i Beijing, men i hele verden. Å ha Kina som deltaker i den globale økonomien, betyr at alle blir rammet hvis det kræsjer i Asias største marked.

I samme båt

Veksten i den globale økonomien er ikke lenger bare avhengig av USA, men også av Kina, skriver The Herald Tribune. Og det avisa tenker på, er den store kinesiske importen.

Kina kjøper varene sine fra andre land i regionen. Handelsoverskuddet med USA er riktignok i forholdet åtte til én, men handelsunderskuddet med naboene er formidabelt.

En tredel av veksten i den japanske eksporten skyldes kinesisk etterspørsel. Samme forholdstall kan legges på den sør-koreanske eksporten. To tredeler av eksportveksten i Taiwan kan føres tilbake til fastlandet. Hvis kineserne slutter å kjøpe, vil det ramme alle disse økonomiene.

Likevel tror ikke ekspertene man vil se den samme akutte krisa nå som man gjorde i 1997. Den kinesiske økonomien er altfor stor for plutselige og uventede sjokk, investeringene er mindre spekulative og mer langsiktige, og landet har godt med valutareserver og lite av kjappe dollar-lån. Det er slikt økonomer ser på, og en institusjon som pengefondet tror sjansen for myk landing overgår alternativet.

Likevel er det Kina som spøker i kulissene og demper gleden over oppgangen i USA. Der går det nemlig så det griner akkurat nå, og det er ventet at sentralbanksjef Alan Greenspan vil heve renta enten på et møte i juni, eller seinest i august.

Den lave renta kombinert med massive skattekutt, høye boligpriser og ditto etterspørsel, samt offentlig (militært) forbruk har fått den amerikanske økonomien i gang igjen. Det alle hadde ventet på, nemlig en vekst i jobbskapingen, kom i februar, mars og april – med henholdsvis 83.000, 337.000 og 288.000 nye jobber.

Det gjorde slutt på den jobbløse veksten, og Alan Greenspan må sette opp renta for at det hele ikke skal komme ut av kontroll. Han er derfor i samme dilemma som sine kinesiske motparter: renta må litt opp, men ikke så mye at det kveler den spede framgangen.

Veksten i de første tre månedene i år var på 4.2 prosent, men fordi dette var mindre enn ventet, var det såkalte «markedet» ikke fornøyd. Samtidig er inflasjonen høyere enn ventet, med 0.5 prosent bare i mars. Frykten for deflasjon er derfor over, og i stedet er det trusselbildet om stagflasjon som begynner å komme.

De er nå aldri fornøyd, heller, økonomene.

Oljepriser truer veksten

Det viktigste for Alan Greenspan er at renta ikke må settes opp så mye at det rammer det private forbruket, fordi det er amerikanernes kjøpelyst som holder økonomien oppe. Da alt annet ramlet sammen for noen år siden – trukket ned av krakket i it-sektoren – var det forbrukerne som dro USA etter håret opp av gjørma.

Men den store, amerikanske økonomien fungerer ikke i et vakuum, og aktørene på børsen ser mer på fremtiden enn de ser på fortiden og nåtiden. Derfor faller aksjeprisene akkurat nå, styrt av frykten for tre forhold: høyere renter i USA, skyhøye oljepriser og et ragnarokk i Midtøsten.

Høye oljepriser er inflasjonsdrivende overalt, og forleden dag snek de seg over 40 dollar fatet. Det rammer nettopp gryende økonomier som Kinas, og dessuten verden som helhet fordi alle varer nå fraktes tre ganger rundt kloden før de når sitt bestemmelsessted – på skip som fyres opp med olje.

Høye oljepriser har ikke samme katastrofale potensiale som de hadde i 1973, men når verden fortsatt balanserer hårfint mellom vekst og fall er selv makrellskyene en trussel i horisonten.

---
DEL

Legg igjen et svar