Med åpne armer?

Tar SV inkludering av etniske minoriteter på alvor?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mandag 10. september 2001 var en merkedag i norsk historie. For første gang ble en politiker med såkalt «innvandrerbakgrunn» valgt inn i det norske Stortinget. Afshan Rafiq er født i Norge, men foreldrene kommer fra Pakistan, og hun tilhører dermed en gruppe i befolkningen som er underrepresentert i styre og stell. Hadde Arbeiderpartiet i Oslo gjort et litt bedre valg, kunne hun fått følge av Saera Khan, nordkvinne med foreldre fra Bangladesh.

Tross gleden over at innvandrerbefolkningen endelig hadde fått i det minste én representant på Stortinget, var det nok mange på venstresida som beklaget at det nettopp var Høyre som «vant» konkurransen om å gi etniske minoriteter en plass på Stortinget – om vi ser bort fra urfolksminoriteten samer, som tidligere hadde vært på plass. Oslo SV var ett fylkesparti som ble gitt sjansen, da partiets bystyrerepresentant Akhtar Chaudhry stilte som kandidat til andreplassen på stortingsvalglista, en plass han og ytterligere tre kandidater sloss om. Resultatet var at Chaudhry, i likhet med SVs sekretariatsleder på Stortinget Roger Schjerva, og tidligere FO-leder Oddrun Remvik, tapte for ungdomskandidat og innflyttet bergenser Heikki Holmås. Vi skal ikke mene så mye om hvem som var den beste kandidaten den gangen, utover å konstatere at Oslo SV ikke grep sjansen til å være ett av to partier som brøt målstreken først.

Det kan selvsagt ikke være sånn at man har rett til en stortingsplass bare fordi man tilhører en etnisk minoritet, og Oslo SV kan ha hatt gode argumenter for å velge som de gjorde, men den praktiske konsekvensen var at SV unnlot å gi et tydelig velkomstsignal til politisk interesserte innvandrere. Saken ble imidlertid ikke bedre av det som skjedde på SV-landsmøtet samme vår som Oslo SVs nominasjonsprosess.

Da SV samlet seg til landsmøte i mars 2001 var partiet ridd av konflikten som oppstod to år tidligere, da den sentrale SV-ledelsen i strid med partiets vilje støttet norsk deltakelse i krigen mot Jugoslavia. I etterkant opprettet opposisjonen det såkalte «nettverk mot høyredreining i SV», et nettverk som utviklet seg til en skikkelig hodepine for ledelsen. Ved 2001-landsmøtet var det viktig for ledelsen å få bukt med fraksjonen, og da ledende SV-opposisjonelle sa seg villige til å legge ned nettverket i bytte mot representasjon i partiets organer, bet ledelsen på. Resultatet den gangen var at det som kunne vært et framskritt i forhold til etnisk likestilling – et SV-sentralstyre med to minoritetsrepresentanter – ble et tilbakeskritt: Eva Khan, leder for Oslo Røde Kors internasjonale senter, ble skjøvet helt ut. Akhtar Chaudhry ble skjøvet nedover varamannslista.

Denne uka kan Ny Tid fortelle om prosessen rundt SVs ansettelse av en vikar som politisk rådgiver på partikontoret. SVs formelle problem i saken, som de er «dømt» for av likestillingsombudet, er at de utelukket menn fra ansettelsesprosessen. Det politiske problemet er imidlertid et annet: Til tross for at SV ønsker at etniske minoriteter skal likestilles i arbeidslivet, blant annet ved å pålegge arbeidsgivere i offentlig sektor å innkalle minst én kvalifisert søker med minoritetsbakgrunn til intervju, valgte de selv utelukkende å legge vekt på kjønn.

Det er selvsagt at SV har et godt argument når de peker på at staben deres hadde en dårlig kjønnsbalanse, som de ønsket å rette opp. Det som imidlertid er påfallende, er at de ikke tenkte det samme rundt representasjonen av personer med minoritetsbakgrunn. På samme måte som vi skal avstå fra å mene noe om Oslo SVs stortingsnominasjon, vil vi ikke mene noe om søkerne til den aktuelle stillingen i SV. Spørsmålet er da heller ikke hvem som til syvende og sist ble ansatt. Spørsmålet er om SV har selvinnsikt nok til å forstå at vi alle potensielt kan opptre diskriminerende i bestemte situasjoner – ubevisst og uten vond vilje. Det er denne selvinnsikten som gjør at enkelte arbeidsgivere bestreber seg på å innkalle personer med minoritetsbakgrunn til intervju. Ikke fordi de på død og liv skal ansette en innvandrer. Men fordi de ønsker å sikre at egen usikkerhet overfor søkere som er litt annerledes blir utslagsgivende i ansettelsesprosessen.

SV har, så langt vi har kunnet finne ut av, verken gjort vedtak om at de selv skal innkalle kvalifiserte søkere med minoritetsbakgrunn til intervju, eller at offentlige etater skal pålegges det samme. Forslaget har imidlertid hentet bred støtte, og regjeringen har gjennomført ordningen som et prøveprosjekt for statlige virksomheter. Et SV-utvalg som utreder etnisk likestilling har foreslått det samme.

Med det forbehold at SV ikke har noen vedtatt «lære» på området, kan det sies at det er betydelig gap mellom liv og lære i partiet. Signalet overfor etniske minoriteter er dårlig – slik det begynner å bli tradisjon for i Sosialistisk Venstreparti.

---
DEL

Legg igjen et svar