Når livet er godt og alt går bra, er det lett å gi forpliktende løfter. Alle par starter tilværelsen sammen med en følelse av å ha uendelig med tid framfor seg. Men hva skjer når livet byr på en forandring i planene, som endrer friheten og åpenheten til et punkt der forandringen er irreversibel? Hva om du blir bedt om å gi slipp på alt det du er, for å møte denne utfordringen? Hvordan endrer det kjærligheten? Hva vil du gjøre, og hvem vil du være? The Journey rører ved disse spørsmålene.

For tjue år siden havnet regissør Fanny Bräunings mor, Annette, i koma. Moren led av multippel sklerose, og da hun våknet fra komaen, var hun lam fra nakken og ned. Hun ble avhengig av andre som måtte hjelpe henne – ikke minst av ektemannen Niggi. For ham ble det aldri aktuelt å plassere Annette på pleiehjem. I stedet omfavnet han sin nye omsorgsrolle fullt ut, sluttet i jobben og tilpasset seg parets nye hverdag. Livet forandret seg, noe som medførte store tilpasninger og krevde mye viljestyrke av dem begge.

Ved hjelp av nærbilder, intervjuer og familiens egne filmopptak forteller The Journey den inspirerende fortellingen om Annettes og Niggis kjærlighet for hverandre. Deres fortelling er historien om to mennesker som tok løftet «i gode og onde dager, til døden skiller oss ad» bokstavelig.

Spesialbygd campingvogn

Nå er paret i 60-årene og gjør det beste ut av livet – de reiser mye, mot alle odds, i en spesialbygd campingvogn som er tilpasset Annettes behov. Etter hvert som de begge har blitt eldre, er det å ta seg av Annette blitt en stadig vanskeligere oppgave for Niggi, og sykdommen hennes er ventet å forverres.

Familiens arkivbilder og filmsnutter forteller om et lykkelig liv i fellesskap: to kunstnere og barna på reise, de er glade, nyter naturen eller ulike jobber. Deres tidlige liv viser et normalt liv, der hverdagen var enklere og lettere, der sykdommen riktignok truet i bakgrunnen, men ikke var så framtredende ennå.

The Journey er en hyllest til det å gå inn i øyeblikket med full kraft, en viktig påminnelse
om tingenes forgjengelighet.

Det er kontrasten mellom da og nå som gjør inntrykk, for den minner oss om at lykke og glede ikke er en vaksine mot kommende tragedier. Deres historie kan bli vår historie.

Annettes sykdom tok fra henne livet slik hun kjente det, og ga henne et nytt, et liv der bare øynene og hjernen fortsatt er hennes.

Men også Niggi ble forandret. Han sluttet å jobbe som fotograf for å ta seg av Annette, for han følte at han ikke maktet å gjøre begge deler. «Dette er viktigere», sier han til datteren bak kameraet og viser til heltidsjobben det er å ta seg av Annette, men uten spor av selvmedlidenhet eller anger.

Men hans kreative åre er der uansett. Kameraet avslører at Niggi fotograferer konstant; han er en mann som verken unner seg selvmedlidenhet eller fantaserer om hva som kunne vært, men som er kreativ innerst inne. En mann som når han må velge mellom å følge sitt kreative kall og å ofre alt for partneren, velger det siste og bruker sine kreative evner til å gjøre samlivet deres så meningsfylt og vakkert han makter.

Takknemlighet

Når Bräuning intervjuer foreldrene hver for seg, stiller hun vanskelige spørsmål om opplevelsene og tankene de har hatt, og om hvordan de ser på framtiden. Svarene deres er gjennomtenkt; de to virker takknemlige og avslører kompliserte lag av indre verdier og hvordan de føler seg.

Bräuning følger foreldrenes reise gjennom Europa, og med mye hjertevarme fanger hun hvordan ting oppleves som både tungt og lett på samme tid: to sider i hvert øyeblikk. Vi ser hvordan Niggi strever med å håndtere Annettes livløse kropp, hvor vanskelig det er ikke å kunne bevege seg og gjøre selv de enkleste ting. Alle disse øyeblikkene er fylt av både kamp og poesi.

Å ha friheten til å se nye steder og nyte skjønnheten i landskapene de opplever, er en glede som de fortsatt deler. På mange måter tør de to mer enn andre friske par på deres alder ville gjort under normale omstendigheter. Likevel presenterer ikke filmen en sminket versjon av parets virkelighet. Scenene formidler realitetene med verdighet, men de er ikke idylliske – summen av dem er et bevis på hengivenhet og det ikke å gi opp; å klare å få mest mulig ut av livet.

De vet begge hva livet gir og tar fra dem, og fra hverandre. De viker ikke for utfordringene, men erfarer at det er viljen til ikke å gi opp riktig ennå som gjør at begrensningene overvinnes.

The Journey er en hyllest til det å gå inn i øyeblikket med full kraft, en viktig påminnelse om tingenes forgjengelighet, om valgene vi har og tar, og om hva to mennesker kan gjøre ut av vanskelige omstendigheter hvis de begge er fast bestemt på å møte utfordringene uten frykt.

Oversatt av Iril Kolle