Med øynene i krigen

Mohamed Jabalys dokumentardebut Ambulance gir et unikt innblikk i en 51 dager lang bombing av Gaza, sett fra ambulansens førersete.

Lyden av et smell. Babygråt. Bildet kommer på, vinglende av hendene som holder det. Pusten avslører en fortvilet tilstand, før stemmen bryter ut: «Herregud!» Premisset for resten av filmen er satt i anslaget: Vi skal se det han ser. Med unntak av ett bilde, gjennom subjektiv vinkling, er dokumentaren filmet i førstepersons perspektiv.

Med Ambulance har palestineren Mohamed Jabaly dokumentert den 51 dager lange bombingen av Gaza sommeren 2014 fra fronten: nemlig førersetet i en ambulansebil. På ryggmarksrefleks har Jabaly dokumentert alt fra dag én, uten å fortelle sin egen familie hva han har brukt dagene til. De ville aldri latt ham holde på hvis de visste noe.

Ambulance kan ses som bevisgrunnlaget for Jabalys søknad om opphold i Norge. Filmskaperen har helt siden han kom til Norge i 2014, kjempet om å få bli værende, men myndighetene vil det annerledes. Etter press fra det norske filmmiljøet og lokalmiljøet i Tromsø fikk Jabaly, som opprinnelig hadde fått avskjed på grått papir, fornyet behandlingsprosessen før jul. Han kan altså bli her litt lenger, men fortsatt på ubestemt tid.

Viktig dokumentasjon. Med tanke på hvor få nyheter fra konflikten i Gaza som faktisk kommer fra palestinsk side, og at størsteparten av kildene som brukes i norske medier er fra det israelske militæret, er det enda større grunn til å interessere seg for hva Jabaly har å melde. Ambulance har dessuten fått mye internasjonal oppmerksomhet og ble blant annet vist under IDFA-festivalen i Amsterdam, der den deltok i hovedkonkurransen. Den ble også nylig vist på NRK. I en tid der NRKs taushet er total, for å sitere Torstein Dahle, er det kanskje på sin plass å gi rom for en slik subjektiv fremleggelse fra den svake part.

Krigens absurditet. På ett sekund har vi øynene i krigen. Med et grafisk bildeutvalg som går formulaisk etter «show, don’t tell»-oppskriften, evner Ambulance effektivt å påkalle universelle emosjoner i oss. De eksplisitt retoriske grepene skaper sjokkeffekt, det veldig personlige preget fyller filmen med patos. Slik utnyttes de retoriske bevismidlene optimalt. Målet er enkelt: at vi som tilskuere skal kunne kjenne på den samme følelsen, uansett hvor vi er – om det er i trygge Norge eller på gudsforlatte Gaza.

En lang malstrøm av marerittbilder slår oss i fjeset. Siden vi havner så midt oppi det, er det mindre behov for en tydelig klassisk dramaturgisk utvikling – for slik utspiller sjelden virkeligheten seg.

Med et bildeutvalg som går formulaisk etter «show, don’t tell»-oppskriften, evner Ambulance effektivt å påkalle universelle emosjoner i oss.

De mange mørke partiene balanseres innimellom, som i skildringen av ambulansepersonalets arbeidstilværelse – som i seg selv er interessant og tidvis direkte absurd. Deres galgenhumor og pågangsmot er befriende. Enkeltscener kaller på tvetydige følelser som understøtter den surrealistiske virkeligheten – som den der den overfylte ambulansen er i full fart mot sykehuset, og ambulansemannen som sitter bak, overfalles av ulike personer som maser om at han skal sjekke dem. Mannen på båren drar ned skuffer, mens det kryssklippes til sjåføren i forsetet som roper i ett sett inn i kamera om hvor viktig det er å hente de som trenger det mest, først.

Det personlige og politiske. Å spille effektivt på patos og subjektiv fortellerstruktur er begrunnelsen for det Jabaly hevder er en personlig fortelling snarere enn en politisk. Han springer ingens ærend – om noens, så må det i så fall være ambulansepersonalets. Men når er det personlige ikkepolitisk? Og er ikke nettopp valget om å skildre krisesituasjoner som står som eksplisitte indekser på urettferdighet, nettopp politiske? Som publikummere forventer vi noe med politisk klangbunn nærmest automatisk når avsenderen er fra Palestina. Israel har nylig annonsert at de vil bygge nye boliger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, samtidig som Det hvite hus snaue 11 dager etter innsettelsen av Trump signaliserer sin klare preferanse om å plassere ambassaden sin i Jerusalem. Da er det ikke bare plausibelt, men sterkt nødvendig med en slik dokumentarisk berettelse som den Mohamed Jabaly leverer.

Samtidig legges det ikke føringer for hvordan vi skal handle. Det er ikke filmens implisitte politiske budskap som påkaller mest trang til diskusjon.

Krigsdokumentarens paradoks. Vi ser mange kropper. Fordreide kropper. Kropper som dras frem fra ruinene, blotlagte i det stikkende hvite lyset, dekket av et krittete støv fra knuste murvegger. Få ofre skånes for kamera. Menneskene er ofre, symboler på krig. Dermed blir de redusert til objekter for filmen – de har i hvert fall ingen egen stemme.

Utenfor sykehusene står hauger av journalister og fotografer, klare til å fange hva de kan med sine apparater. Den krampaktige trangen til å dokumentere så og si alt som skjer, fremstår som en ekstra dimensjon i insisteringen på det absurde i krig: «Se her, benbit fra foten til fyren vi nettopp sendte inn på båre!» «Og se her! Gutt på båre.» «Se! Se! Se!» Folkemengden er stor både utenfor og inne på sykehuset. Blitsene går i ett, man skulle tro det var kjendiser til stede. Alt skal med. Alt skal på tape.

Denne insisteringen på og oppsluktheten av å dokumentere krigens betalere, kaller ikke bare på etiske problemstillinger. Man kan også komme til å spenne ben på det man selv prøver å formidle. Hvor mye sannhet trenger vi å fordøye? Og når skal man verne om privatpersoners verdighet og privatliv? Når skal informasjon og opplysning gå på bekostning av dette vernet?

En lang malstrøm av marerittbilder slår oss i fjeset.

Publikum bør fornemme at regissøren har overveid og tenkt over disse spørsmålene. Filmskaperen må hele tiden balansere på et etisk knivsegg for at verket ikke blir et realityshow preget av sensasjonalisme. Her ligger krigsdokumentarens paradoks. For det å skåne eller sensurere krigens ofre fra bildet, er problematisk for det autentiske. Vi må innse at vi er tilbake i spiralen: Det personlige er politisk – derfor er det til flertallets beste at sannheten kommer frem så konkret som mulig. Og sannheten er ubehagelig.

Ambulance er tilgjengelig på nrk.no.

 

---
DEL