Med øynene i krigen

Mohamed Jabalys dokumentardebut Ambulance gir et unikt innblikk i en 51 dager lang bombing av Gaza, sett fra ambulansens førersete.

Lyden av et smell. Babygråt. Bildet kommer på, vinglende av hendene som holder det. Pusten avslører en fortvilet tilstand, før stemmen bryter ut: «Herregud!» Premisset for resten av filmen er satt i anslaget: Vi skal se det han ser. Med unntak av ett bilde, gjennom subjektiv vinkling, er dokumentaren filmet i førstepersons perspektiv.

Med Ambulance har palestineren Mohamed Jabaly dokumentert den 51 dager lange bombingen av Gaza sommeren 2014 fra fronten: nemlig førersetet i en ambulansebil. På ryggmarksrefleks har Jabaly dokumentert alt fra dag én, uten å fortelle sin egen familie hva han har brukt dagene til. De ville aldri latt ham holde på hvis de visste noe.

Ambulance kan ses som bevisgrunnlaget for Jabalys søknad om opphold i Norge. Filmskaperen har helt siden han kom til Norge i 2014, kjempet om å få bli værende, men myndighetene vil det annerledes. Etter press fra det norske filmmiljøet og lokalmiljøet i Tromsø fikk Jabaly, som opprinnelig hadde fått avskjed på grått papir, fornyet behandlingsprosessen før jul. Han kan altså bli her litt lenger, men fortsatt på ubestemt tid.

Viktig dokumentasjon. Med tanke på hvor få nyheter fra konflikten i Gaza som faktisk kommer fra palestinsk side, og at størsteparten av kildene som brukes i norske medier er fra det israelske militæret, er det enda større grunn til å interessere seg for hva Jabaly har å melde. Ambulance har dessuten fått mye internasjonal oppmerksomhet og ble blant annet vist under IDFA-festivalen i Amsterdam, der den deltok i hovedkonkurransen. Den ble også nylig vist på NRK. I en tid der NRKs taushet er total, for å sitere Torstein Dahle, er det kanskje på sin plass å gi rom for en slik subjektiv fremleggelse fra den svake part.

Krigens absurditet. På ett sekund har vi øynene i krigen. Med et grafisk bildeutvalg som går formulaisk etter «show, don’t tell»-oppskriften, evner Ambulance effektivt å påkalle universelle emosjoner i oss. De eksplisitt retoriske grepene skaper sjokkeffekt, det veldig personlige preget fyller filmen med patos. Slik utnyttes de retoriske bevismidlene optimalt. Målet er enkelt: at vi som tilskuere skal kunne kjenne på den samme følelsen, uansett hvor vi er – om det er i trygge Norge eller på gudsforlatte Gaza.

En lang malstrøm av marerittbilder slår oss i fjeset. Siden vi havner så midt oppi det, er det mindre behov for en tydelig klassisk dramaturgisk utvikling – for slik utspiller sjelden virkeligheten seg.

Med et bildeutvalg som går formulaisk etter «show, don’t tell»-oppskriften, evner Ambulance effektivt å påkalle universelle emosjoner i oss.

De mange mørke partiene balanseres innimellom, som i skildringen av ambulansepersonalets arbeidstilværelse – som i seg selv er interessant og tidvis direkte absurd. Deres galgenhumor og pågangsmot er befriende. Enkeltscener kaller på tvetydige følelser som understøtter den surrealistiske virkeligheten – som den der den overfylte ambulansen er i full fart mot sykehuset, og ambulansemannen som sitter bak, overfalles av ulike personer som maser om at han skal sjekke dem. Mannen på båren drar ned skuffer, mens det kryssklippes til sjåføren i forsetet som roper i ett sett inn i kamera om hvor viktig det er å hente de som trenger det mest, først.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here