Med lukkede øyne

Takket være Kommunispartiets partimøte måtte jeg forlate Beijing, samtidig som jeg fikk en anledning til å reise til Lhasa.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

TSERING WOESER Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Tsering Woeser er tibetansk forfatter, født i Lhasa, og en av de første støttespillerne til nobelprisvinner Liu Xiaobos «Charter 08». Woesers bøker er forbudt i Kina og hun har sittet i husarrest i Beijing. I 2007 vant hun Den norske forfatterforenings ytringsfrihetspris, som hun ikke fikk lov til å dra for å motta.


Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).


Bejing, Kina. I høst forlot jeg og min ektemann, Wang Lixiong, Beijing.

Med oss hadde vi to kunstnere som holdt på å filme en uavhengig film, Zhu Rikon og Wangwo. Vårt transportmiddel var stilig, en gammel Cherokee som fortsatt var i god stand.

For å komme seg fra Beijing til Lhasa kan du fly, ta toget, kjøre bil eller til og med sykle. Akkurat som da Maos tropper invaderte Lhasa til fots samtidig som de asfalterte en motorvei uten hensyn til menneskeliv, har endringene de siste tiårene hovedsaklig vært avhengige av diversifiseringen av transportmidler, i tillegg til den stødige strømmen av tilflyttende mennesker. Disse menneskene er imidlertid på ingen måte tibetanske.

Opprinnelig ville jeg ikke oppgi grunnen til at vi skulle dra til Lhasa, men problemene vi møtte underveis ble stadig hyppigere. Ikke bare ble vi tett fulgt av en politibil, men i Yangpachen, rundt 90 km utenfor Lhasa, ble vi ransaket av politiet under trusler om våpenbruk, avhørt, ført bort, stanset fra å reise videre, og til og med tvunget til å bli en ekstra natt. Dette ble til og med publisert på internett av bekymrede nettbrukere.

Faktisk hadde jeg allerede villet reise tilbake til Lhasa tidlig i 2012, men grunnet den ene sensitive tiden eller hendelsen etter den andre, ble jeg tvunget til å utsette reisen flere ganger. Beijings Sikkerhetsbyrå sendte ut et notat som sa at fordi Partiets 18. folkekongress straks skulle finne sted, så ville mange som meg ikke få lov til å bli værende i Beijing. Vi fikk bare lov til å returnere etter at kongressen var over. Jeg var overlykkelig.

Endelig kunne jeg forlate denne befestede imperiale hovedstaden og returnere til mitt Lhasa som jeg hadde savnet så sårt!

Kontaktet familie

Vi ba bare Sikkerhetsbyrået om én betingelse, nemlig at hvis vi forlot Beijing, så håpet vi på ikke å bli trakassert av lokale autoriteter underveis til Lhasa, eller mens vi var der. I virkeligheten møtte vi imidlertid noe annet, det vil si, vi møtte en annen totalt tømt by: Lhasa.

Mens vi reiste, skrev jeg noen forkledte tweets: «Å reise hjem, er mye vanskeligere enn forventet, det finnes et usynlig nett av paradokser og merkeligheter… du er en enda større fiende enn fienden, de er høydesyke verre enn høydesyke.

Men du verdsetter lamaen og dine minner i ditt hjerte, som skjermer deg fra uforutsigbarhetens dager, og når enn jeg tenker på det, kan jeg ikke hjelpe for å smile for meg selv.»

Jeg fant også ut at mange av mine familiemedlemmer, inkludert min 70 år gamle mor, og mange av mine venner og slektninger hadde alle nylig blitt kontaktet av sivilkledd politi for en prat. Noen av dem var til og med offiserer fra Beijings Sikkerhetsbyrå som hadde blitt sendt til Lhasa på kort varsel. Mine venner og slektninger hadde alle blitt spurt om når de hadde vært i kontakt med meg, de ble bedt om å rapportere situasjonen etter de hadde møtt meg. Og selvfølgelig:

Dette i tillegg til det at vi i Lhasa ble kontinuerlig forfulgt av to til fire biler.

«Alle tibetanere»

Dette handler imidlertid ikke om hvordan jeg blir stadig tyngre bevoktet. Jeg husker at ved den første sjekkposten på Qinghai-Tibet-motorveien, nemlig Naijigou-sjekkposten plassert ved Gormo-avkjørselen i retning Lhasa, gransket politiet alle våre ID-kort nøye og ropte:

«Er det andre tibetanere her? Alle tibetanere må komme seg ut av bilen, har dere tillatelse til å reise til Tibet? Hvis ikke, har du ikke lov til å reise inn i Tibet.»

Hva er en «tillatelse til å reise inn i Tibet»? Sjefen for sjekkposten viste meg en mal på en slik tillatelse. Det tilhørte en person kalt Luo Yong fra Lithang i Kham-regionen som ville inn i Lhasa for å besøke sin kone, som jobber i sikkerhetsavdelingen: Det inkluderte en vandelsattest utstedt av et politikontor i Lithang, og også et brev fra en garantist, med vedkommendes navn og ID-kort-nummer og så videre. Naturligvis er en slik «tillatelse til å reise inn i Tibet» svært vanskelig for en tibetaner å få tak i. Det vet Kommunistpartiet. ■

Teksten er publisert i samarbeid med nettstedet
HighPeaksPureEarth.com.
Oversatt fra engelsk av Kari Nøst Hegseth


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 01.02.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL