Med kamera, atomanlegg og morgengry i Iran


I desember ble jeg mottatt av et par hyggelige iranere på flyplassen i Teheran. Jeg ankommer etter en lang reise ved midnattstid, og skal holde foredrag på festivalen Cinéma Verité først om et par dager. Tid nok til å forberede seg. Men så blir jeg fortalt at foredragene må starte allerede neste morgen. Hovedgjesten kommer […]

Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 2015-04-07

I desember ble jeg mottatt av et par hyggelige iranere på flyplassen i Teheran. Jeg ankommer etter en lang reise ved midnattstid, og skal holde foredrag på festivalen Cinéma Verité først om et par dager. Tid nok til å forberede seg. Men så blir jeg fortalt at foredragene må starte allerede neste morgen. Hovedgjesten kommer ikke, og jeg må steppe inn. På en søndag? spør jeg. Det er visstnok en normal arbeidsdag i Iran. Etter en natt med intense forberedelser møter jeg så en fullsatt sal med 100 filmskapere. Det femdobbelte hadde visstnok søkt om å komme med på festivalseminarene. Jeg hilser med foldede hender til de mange skjeggprydede og sjalkledde. Stiller meg opp med min lille Mac for å vise lysbilder og filmklipp på prosjektoren. Men tilkoblingen jeg ble forsikret om at de hadde – den har de likevel ikke. Jeg blir glovarm i nakken; alle sitter og venter. Kan jeg kanskje kopiere foredragene over på deres gamle pc? Etter 40 minutter med flytting av filmklipp foran tålmodige iranske filmregissører som alle synes synd på meg, kommer en som har skaffet Mac-tilkobling inn og redder meg. Jeg takker hjertelig på iransk vis med to hender i hans. Og siden det er få som kan engelsk, får jeg med tolken pustepauser nok til at jeg klarer å improvisere – i de seks timene det hele varer. Når jeg viser klipp fra Pasolini og Chris Markers filmer, spør salen ivrig og interessert. Dokumentarfilm kan være et politisk virkemiddel – ved bruk av en kritisk kommentarstemme. En eldre mann spør plutselig irritert fra salen hvorfor jeg går gjennom alle Markers politiske filmer fra 60–70-tallets revolusjonære Paris. De hadde da allerede i 1979 gjennomført revolusjonen her i Teheran? I pausen kommer fire yngre iranere bort til meg og forteller diskret på engelsk at deres revolusjon startet i 2009 – jeg skulle ikke høre på dem fra staten som var til stede. De åtte yngre, samfunnsengasjerte filmskaperne fra den grønne revolusjonen jeg tilbringer den private kvelden med – alle med avslåtte mobiltelefoner – forteller om endringer i Iran: om kvinners stadig større deltakelse i debatten, om de 800 uavhengige dokumentarfilmene som lages hvert år i landet, om skuffelsen over at presidentkandidat Mir-Hossein Mousavi ikke vant i 2009. Flere av dem havnet i fengsel den gang. De antar seg overvåket – derfor ble ikke datteren til Mousavi med oss; jeg var utlending, og hun kunne ikke risikere bråk. Hennes foreldre satt …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)