I desember ble jeg mottatt av et par hyggelige iranere på flyplassen i Teheran. Jeg ankommer etter en lang reise ved midnattstid, og skal holde foredrag på festivalen Cinéma Verité først om et par dager. Tid nok til å forberede seg. Men så blir jeg fortalt at foredragene må starte allerede neste morgen. Hovedgjesten kommer ikke, og jeg må steppe inn. På en søndag? spør jeg. Det er visstnok en normal arbeidsdag i Iran. Etter en natt med intense forberedelser møter jeg så en fullsatt sal med 100 filmskapere. Det femdobbelte hadde visstnok søkt om å komme med på festivalseminarene. Jeg hilser med foldede hender til de mange skjeggprydede og sjalkledde. Stiller meg opp med min lille Mac for å vise lysbilder og filmklipp på prosjektoren. Men tilkoblingen jeg ble forsikret om at de hadde – den har de likevel ikke. Jeg blir glovarm i nakken; alle sitter og venter. Kan jeg kanskje kopiere foredragene over på deres gamle pc? Etter 40 minutter med flytting av filmklipp foran tålmodige iranske filmregissører som alle synes synd på meg, kommer en som har skaffet Mac-tilkobling inn og redder meg. Jeg takker hjertelig på iransk vis med to hender i hans. Og siden det er få som kan engelsk, får jeg med tolken pustepauser nok til at jeg klarer å improvisere – i de seks timene det hele varer. Når jeg viser klipp fra Pasolini og Chris Markers filmer, spør salen ivrig og interessert. Dokumentarfilm kan være et politisk virkemiddel – ved bruk av en kritisk kommentarstemme. En eldre mann spør plutselig irritert fra salen hvorfor jeg går gjennom alle Markers politiske filmer fra 60–70-tallets revolusjonære Paris. De hadde da allerede i 1979 gjennomført revolusjonen her i Teheran? I pausen kommer fire yngre iranere bort til meg og forteller diskret på engelsk at deres revolusjon startet i 2009 – jeg skulle ikke høre på dem fra staten som var til stede. De åtte yngre, samfunnsengasjerte filmskaperne fra den grønne revolusjonen jeg tilbringer den private kvelden med – alle med avslåtte mobiltelefoner – forteller om endringer i Iran: om kvinners stadig større deltakelse i debatten, om de 800 uavhengige dokumentarfilmene som lages hvert år i landet, om skuffelsen over at presidentkandidat Mir-Hossein Mousavi ikke vant i 2009. Flere av dem havnet i fengsel den gang. De antar seg overvåket – derfor ble ikke datteren til Mousavi med oss; jeg var utlending, og hun kunne ikke risikere bråk. Hennes foreldre satt fremdeles i husarrest. Kvinnen som hadde forsøkt å lage en dokumentar om faren hennes, hadde blitt tatt inn til forhør og bedt om å la være. Senere møter jeg flere av disse iranerne privat, jeg har med meg filmkamera og intervjuer tre kvinner og en mann om betydningen av frihet i landet. Mohammedreza lager film om sin egen skilsmisse (se sak side 2) etter at kona gikk fra ham – en selvkritisk film om mannsrollen. Jeg får etter hvert anledning til å møte advokaten som forsvarer fengslede fra den grønne revolusjonen – hun har først nylig selv sluppet ut av fengsel. Men jeg blir advart av Mohammedreza som inviterte meg til Teheran: Møter jeg henne med kamera og mikrofon på gaten der hun deltar i en demonstrasjon, vil jeg sannsynligvis bli arrestert og havne i Evin-fengselet i et halvår. Norske myndigheter vil måtte forhandle for å få meg ut ved å gi noe tilbake. Til tross for alle de vennlige håndtrykkene og oppmerksomheten jeg har fått via en rekke intervjuer på festivalen, ville hele festivalen vendt meg ryggen. Risikoen var ikke verdt det. Derimot filmet jeg en del rundt i gatene – folk og situasjoner, klipp til dokumentaren Frihetens betydning – helt til jeg ble ropt etter. Så raskt jeg kunne prøvde jeg å komme meg unna og løp rundt hjørnet. Men folk stimlet til, en militærfyr begynte å dra i meg, og jeg fulgte etter til politistasjonen over gaten, inn en anonym dør. Jeg spilte dum, snakket om turisme, men nei, sint ba de meg slette bilder i kameraet. Og hva hadde jeg i lommen? Det nyttet ikke å prøve å skjule den andre kamerabrikken. Min hjelper ble bryskt skjøvet unna. Ingen snakket engelsk. Jeg slettet og slettet, med svettende panne. Heldigvis slapp jeg å bli arrestert eller å få kameraet konfiskert – noe andre stadig opplevde. Likevel: Iranere er åpne overfor utlendinger, det er et gjestfritt land. Folk er vennlige, hjelpsomme og nysgjerrige. Jeg dro derfor sørover, for å finne ørkensand der jeg kunne filme et par chadorkledde kvinner (se bilde på forsiden). Ved hjelp av min iPhone fant jeg bilder av et område med noen sandlagte, øde fjellskråninger. Skyggene der måtte være fabelaktige for filming. Jeg spør meg til råds på hotellet, leier sjåfør med bil – mitt filmteam er klare for morgenlyset neste dag. Tilfeldigvis forhører vi oss med en lokal mann før vi kjører inn i det øde området, og da skjønner jeg det: Vi ville alle ha blitt arrestert. For under dette sandfjellmassivet ligger det skjult et større atomanlegg, garantert overvåket for å forhindre at utlendinger med kamera skal bevege seg i nærheten. Nå, fire måneder senere, har USA og Iran utformet en avtale om begrensning av atomvirksomheten mot at sanksjonene mot Iran lettes (se forsiden). Avtalen vil gi USA et fortrinn i et Midtøsten der mange higer etter et bedre liv økonomisk og demokratisk – noe jeg merket tydelig under mitt besøk. Dagens president Rouhani står for modernisering og pragmatisme, og USA trenger et annet land enn det undertrykkende Saudi-Arabia å forholde seg til i regionen. I Vesten lytter man til den fremgangsrike iranske diasporaen. Og i det Iran jeg besøkte, tyder fallende fødselsrater og økende antall skilsmisser på en modernisering. Endringene kommer nedenfra, på en kulturradikal måte. Ayatollah Khamenei uttalte i fjor stor bekymring over at en ikke-islamsk «kulturell invasjon» var forestående. Neste gang jeg besøker Teheran: Vil mine iranske venner privat slippe å ta batteriene ut av mobiltelefonene når vi diskuterer?
