Med Hillary vet vi hva vi får – og det er ikke særlig tiltalende

Hillary Clinton er en del av Obamas arvemateriale. Det kan bli problematisk for henne i møte med en nykritisk amerikansk befolkning som ikke lenger lar seg forføre av store ord og flotte formuleringer.

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

Primærvalget i USA går mot slutten. Sakte, men sikkert har Hillary Clinton blitt drevet over til venstre av Bernie Sanders. Tjæresandutvinning, miljø, fordelingspolitikk, helsestell, skattepolitikk, minstelønn, studentøkonomi, kamp mot kriminalitet, Wall Street-dominans – punkt for punkt har Hillary Clinton måttet myke opp sine harde standpunkter og nærme seg Sanders humane og sosiale profil. Dette fikk CNNs reporter til å spørre henne om det overhodet var noe hun ikke ville innrømme for å kunne bli valgt.

Men en dag i april 2016 hadde Hillary endelig brutt Sanders seiersrekke i primærvalgene og fått et psykologisk pusterom. I flere uker hadde Sanders, støttet av «Black Lives Matter»-bevegelsen, presset Clinton på kriminalpolitikken fra Clinton-årene som traff de svarte urettferdig strengt. Med tilsynelatende mandatovertak endret Hillary tonen over natten. I seierstalen var hun tilbake i gammel «la oss rydde gatene for avskummet»-stil. Den gamle Hillary kom til syne.

Men la oss gå tilbake til 1995. Hillary ser sliten ut der hun spaserer blant oss andre dødelige i det enorme Bella-senteret i København. Hun er USAs førstedame Hillary Clinton, og jeg var en enkel NGO-delegasjonsleder fra Norge. Vi var mange tusen samlet til det sosiale toppmøtet.

Ikke vet jeg hva som bekymret henne der hun spaserte rundt mellom møtene. Men noe var det. Den ydmykende Monica Lewinsky-saken skulle snart eksplodere i mediene. Snart 20 års ekteskap med Bill har kanskje satt sine spor. Jeg var imponert over måten hun hadde taklet pressen på i den spesielle stillingen som førstedame i USA. Hun hadde på kort tid invitert et stort pressekorps til Det hvite hus for fritt å stille spørsmål. Hvilken forskjell fra mediemagiker Ronald Reagan, som aldri ga en pressekonferanse uten at spørsmålene var strengt regissert!

Hillary hadde imponert meg. I Bella-senterets utstillingshall benyttet jeg anledningen til tilfeldig  å dulte borti henne, så jeg hadde noe å fortelle barnebarna. Jeg husker ikke om hun smilte tilbake.

Ikke noe nytt. Hillary har imponert flere. At hun stiller som første kvinne til presidentvalget i USA, er en symbolhandling av enorme proporsjoner. Kjønnsdiskriminering, rasisme og religion er viktige gjengangere i amerikansk politisk liv, og selvsagt i valgkampene. Hillary scorer bra på alle disse temaene, og veien inn til demokratiske sentrumsamerikaneres hjerter ser grei ut. Blir valget «a walk in the park»?

Men så starter valgkampen. Hillary sliter med å opprettholde forspranget hun hadde på alle motkandidater for bare ett år siden.

«It’s the economy, stupid» var et av Bills suksesslagord da han bekjempet sittende president Bush i valget i 1992. Gikk det bra økonomisk, er folk villige til å svelge kameler på andre felt. Men god økonomi er ikke lenger nok. Nå er det nye tider. En ny generasjon lar seg ikke avspise med hyggelige ord. De krever realiteter. De forstår at verdiskapingen ikke lenger fordeles nedover, slik både Wall Street, statslederne fra venstre og høyre, IMF, Verdensbanken og toppmøtene forsikrer. Den som det lyttes til nå, er den som kjenner fakta og virkeligheten. Å være svart, kvinne eller miljøforkjemper er heller ikke lenger nok. Man må vise til god praksis, ha stemt riktig, vist sosialt engasjement – og slik har en gammel mann som Bernie Sanders plutselig blitt en tung kandidat. Mer troverdig enn Gaddafi-dødaren, Honduraskupp-supporteren og Wall Street-premierte Hillary «crime-clean-up» Clinton.

Det er kommet en ny antiwashingtonbevegelse i amerikansk politikk. Etter Obama har folk blitt mer kritiske til veltalenhet, som jo var hans varemerke. Det slår tilbake når flotte ord ikke følges av handling: Guantánamo-avvikling, varslervern, nedrustning, menneskerettighetsstøtte, atomvåpenfri verden. Det var dette Obamas flagget. Men han sviktet grovt på disse punktene. Han har forfulgt flere varslere enn alle presidenter til sammen før ham, og dronene hans dreper flere sivile enn noensinne. Hillary er en del av Obamas arvemateriale. Ja, hun er pådriver for militære løsninger i regjeringen.

Nye kritiske røster treffer en tone hos folk – og dette kommer overraskende på valg- og presseforskere. Etter 40 år uten økt levestandard for vanlige lønnsmottakere, er grobunnen skapt for dette. Ungdom innser det urimelige i støtten til Israel, ja – ikke minst jødiske grupper kritiserer dette i dagens USA. Krig og hemmelighold er ikke like populært som rett etter 9/11.

Det utrolige i opprøret mot Washington er imidlertid ikke at det kommer, men at det ikke har kommet før nå. Kanskje er det en forsinket Obama-skuffelse over alle de brutte løftene som har blitt Hillary Clintons svake punkt: Hun som skulle representere noe nytt – kvinnen med visjonene – representerer egentlig det gamle. I tillegg har hun etter hvert fått lakkskader når det gjelder sin egen økonomi og vandel.

Valgkampens resterende måneder vil virvle opp en masse ubehageligheter som kan få selv en uspiselighet som Donald Trump til å gjøre valgmirakler.

Ingenting avgjort. Når norske stemmer fra både venstre og høyre lovpriser kvinnekandidat Hillary og mener at hun blir utsatt for godt gammeldags kvinnehat og kjønnsdiskriminering, er dette lite tuftet på fakta. Hennes politikk er på ingen måte myk. Hun markedsfører snarere gamle mannstemaer som aggressiv militarisme, med regimeskifte i Libya og gjerne bombing av Syria og Iran, opprustning, Wall Street inn i økonomisk styre, og lov-og-orden-politikk. Dette har blitt hennes varemerke.

Og det finnes andre ankepunkter: Clinton (68 år) er ikke så mye yngre enn de «gamle» rivalene Sanders (74) og Trump (69). Hun hever seg over lover som gjelder for andre. Hun trikser med sin egen økonomi. Hun er ikke åpen om dybden av samrøret med Wall Street, og brukte systematisk privat epost – noe som ikke bare var ulovlig, men også sikkerhetsmessig galskap i hennes rolle som utenriksminister.

Hun blir utkonkurrert på scenen av en saklig basert Sanders, og tør ikke lenger møte ham i dueller fordi hun satser på at delegatene som partiet har gitt henne i gave (pledged delegates), skal gjøre de resterende folkelige primærvalgene ubetydelige.

Det er ikke lenger en umulig tanke at demokratene må vende seg til Sanders under demokratenes endelige valgkongress i Philadelphia den 25. juli. Det er nok krutt i anklager mot Clinton til én og annen eksplosjon, selv om hun blir nominert. Og det er ikke lenger umulig at Trump vil kunne slå Clinton til høsten.

For folk vet hva slags politikk de får med Hillary. Men de kan håpe på en overraskelse med Trump. Og de ønsker noe nytt.

Men kanskje blir Hillary Rodham Clinton USAs 45. president. Mange tror ikke nominasjonsprosessen var rettferdig. Flere krever endringer til neste valg. Valgkampens resterende måneder vil virvle opp en masse ubehageligheter som kan få selv en uspiselighet som Donald Trump til å gjøre valgmirakler.

Flere banker på. Sanders’ mobilisering ser lenger frem enn dette presidentvalget. Hvordan Kongressen vil se ut etter valget, er om mulig enda mer spennende. 34 senatorer og 435 i Kongressen er på valg. Og en Establishment-Clinton kan bli tvunget over i nye baner for bedre allment helsestell og nedrustning, miljøhensyn og bankkontroll. Uansett er det også duket for et spennende neste valg i 2020. Ingenting tyder på at ungdommen i Bernie Sanders’ følge vil tillate at de overkjøres enda en gang. Og nye imponerende og dyktige kvinner med Elisabeth Warren og Tulsi Gabbard i spissen banker på døren. Også til Det hvite hus i 2020.

---

DEL