Med folket som oppdragsgiver

SNOWDEN: En spion, landsforræder eller patriot? Svaret avhenger av hvem du spør.

Iril Kolle
Kolle er redaksjonssjef i Ny Tid.
Email: iril@nytid.no
Publisert: 01.10.2019
           Permanent Record (Systemfeil)
Forfatter: Edward Snowden
Macmillan, USA

Tenk deg at noen har tilgang til en søkemotor der alt av personlige data om deg og dine er like tilgjengelig som når du bruker Google: telefonsamtaler, private bilder, intime videoer, pinlige e-poster, små og store hemmeligheter du vil ha for deg selv. XKEYSCORE heter denne «søkemotoren», og National Security Agency (NSA) i USA bruker den til å snoke i våre private anliggender. Alt som trengs, er en unik identifikasjon: som eksempelvis din private e-post adresse. NSA har også delt teknolgien med andre lands etterretningsbyråer, deriblant Australia, Japan og Tyskland. At vi i det hele tatt vet at slik innsamling av data er mulig, kan vi takke varsleren Edward Snowden for.

Samme dag som Permanent Record kom ut i bokhandelen, gikk amerikanske myndigheter til søksmål, har Snowden fortalt på Twitter. «Utgivelsen bryter med konfidensialitetsavtalen» – som innebærer at myndighetene skal lese gjennom og godkjenne slike bøker. Dette søksmålet er også ment å hindre at Snowden tjener penger på boksalget: «Vi vil ikke at enkeltpersoner beriker seg på bekostning av USA uten å overholde sine forpliktelser for publisering» heter det i en uttalelse fra det amerikanske justisdepartementet.¹

Permanent Record (Systemfeil heter boken i Norge) åpner med «I used to work for the government, now I work for the public». Men det tar tid å komme til hva Snowden mener med dette; det er mye teknisk informasjon vi må igjennom først.

Alt går via USA

Ifølge boken går 90 prosent av all internett-trafikk via amerikanske servere eller bruker amerikanskutviklet teknologi. I kjølvannet av 9/11 utviklet USA nye metoder og har også økt omfanget av overvåkningen. Snowden, stolt av å fått en høy sikkerhetsklarering allerede som 22-åring, var med på å utvikle deler av teknologien. Senere oppdaget han ved en feiltagelse hvor omfattende overvåkningen er i topphemmelige dokumenter. Fra at teknologi er blitt brukt til å forsvare USA, brukes den til å spionere på nasjonens innbyggere – inkludert privat kommunikasjon og innsamling av metadata. Og verktøyene blir stadig mer avanserte.

Som ansatt hos den eksterne leverandøren Booz Allen Hamilton fikk Snowden tilgang til alt hos NSA. Ett eksempel fra boken er PRISM, som lar NSA samle inn og lagre brukerdata fra gigantselskaper som Microsoft, Google, Facebook, YouTube og Apple – inkludert e-post, videosamtaler, foto og lydopptak lagret i skytjenester. Omfanget er vanvittig. Men lederen for nasjonal etterretning, James Clapper, vitnet likevel for en senatskomité i 2013 og nektet for at NSA hadde samlet inn data om amerikanske borgere.

Vincent Silvestro

Etter hvert ble Snowden bekymret over at folk ikke var klar over at de ble overvåket. I boken legger han vekt på at dette er et brudd på grunnloven. Han ble plaget av dårlig samvittighet og stress, og utviklet epilepsi. Kollegaene delte imidlertid ikke hans bekymringer for snokingen de holdt på med, og han var alene med sine samvittighetskvaler – han kunne heller ikke snakke med samboeren sin om dem. Snowden kom fram til at overvåkningspraksisen måtte offentliggjøres. Han skriver at han ikke ser varsling som en radikal handling, men en mulighet for å «reparere et system som er ødelagt». Snowden ønsket å avsløre at myndighetene hadde utviklet og igangsatt et globalt system for masseovervåkning, uten at borgerne var informert eller hadde godkjent dette. Han var villig til å risikere alt for å få informasjonen ut til folket, som han oppfattet som sin egentlige oppdragsgiver.

Journalister med svake rutiner

Snowden skriver svært detaljert om hvordan han, uten å bli oppdaget, samlet bevis som han smuglet ut på SD-minnebrikker det tok mange timer å fylle opp. Imens vurderte han hvilke journalister og medier – også WikiLeaks – som kunne hjelpe ham. Snowden ønsket ikke å dumpe alt ut i det offentlige rom, noe som ville skjedd om han brukte WikiLeaks. Han ønsket heller å bruke journalister som kunne hjelpe ham med å offentliggjøre informasjonen stykkevis – ikke minst for å unngå at all oppmerksomheten ble rettet mot ham i starten.

Etter hvert som han fikk kontakt, strevde han imidlertid med journalistenes mangelfulle krypterings- og sikkerhetsrutiner. Det som så skjedde, er kjent stoff fra blant annet regissør Laura Poitras’ dokumentarfilm Citizenfour (2014): På et hotellrom i Hongkong ga Snowden fra seg NSA-materiale med bevis for spionasje til journalistene Glenn Greenwald og Ewan MacAskill (The Guardian).

Forlatt uten forvarsel

Det er litt synd at bokens redaktør ikke ba Snowden om å utelate en del av data- og krypteringsdetaljene og heller gi mer plass til flere personlige refleksjoner. Det er heller tanker rundt internett, privatlivets anonymitet og ikke minst tekniske løsninger som preger bokens siste halvdel.

USA spionerer på nasjonens innbyggere – inkludert privat
kommunikasjon og innsamling av metadata.

Mot slutten dukker det likevel opp noen utdrag fra kjærestens dagbok – et forfriskende pust. Hun ble forlatt – uten forvarsel – med en lapp på kjøkkenbordet om at Snowden var på jobbreise. Det var hun som fikk FBI på døren, hun som måtte i gjentatte lange avhør (uten å vite noen ting) og ble fotfulgt av FBI døgnet rundt mens Snowden gjemte seg i utlandet. I dag lever han under midlertidig asyl i Russland sammen med kjæresten. De giftet seg for to år siden, forteller boken avslutningsvis.

Som leser kan man spørre seg hvorfor innsamling av personlige opplysninger egentlig er så farlig: Hva kan denne informasjonen brukes til? Snowden virker mer opptatt av at overvåkning er feil enn av å spekulere på eventuelle konsekvenser. Men det faktum at alle våre data kan vare evig, gir oss et spesielt ansvar for å sørge for at dataene ikke skal kunne brukes mot oss i framtiden, eller brukes mot våre etterkommere, skriver han. Snowden peker på problemet, men overlater til oss å gjøre noe med det.

Det er kanskje ikke så farlig at noen får greie på hva du spiste til middag, men hvem du omgås, din politiske eller seksuelle orientering vil du kanskje foretrekke å holde for deg selv? Alt du gjør som er avvikende fra samfunnets eksisterende normer, kan tenkes å bli brukt mot deg senere i livet. Slik vi nå kjenner til at Kina bruker sitt sosiale poengsystem – med sanksjoner som at du kan nektes å kjøpe en togbillett.


Aschehoug utga boken på norsk i september med tittelen Systemfeil, oversatt av Lene Stokseth.

VG: USA saksøker Snowden

Gratis prøve