Wolfgang Streeck:
How will Capitalism End? Essays on a failing system
Verso Books, 2016
Wolfgang Streeck er en tysk økonomisk sosiolog som har fått mye oppmerksomhet i det siste. I sin siste bok, How will Capitalism End?, spår han kapitalismens snarlige undergang. Forfatteren slår seg ikke til ro med at «livet et grunnleggende urettferdig»; det er livet under kapitalismen som er grunnleggende urettferdig. Streecks kritikk av kapitalismen er til tider både presis og velformulert, om ikke spesielt original. Han bruker uttrykket «konkurransebasert hedonisme» for å skildre tilstanden i det postkapitalistiske samfunnet. Han mener at dette samfunnet forener håp, drømmer og nytelse med en konkurransebasert innstilling til tilværelsen. Streeck er svakest når han er mest direkte: «Before capitalism will go to hell, then, it will for the foreseeable future hang in Limbo, dead or about to die from an overdose of itself but still very much around, as nobody will have the power to move its decaying body out of the way.»
Uforenlige størrelser. Streecks hovedpoeng er at kapitalismen ikke lar seg forene med demokrati. I artikkelen «Den demokratiske kapitalismens kriser», trykket i siste nummer av Agora, skriver forfatteren: «Sammenbruddet i det amerikanske finanssystemet som fant sted i 2008, har siden utviklet seg til en økonomisk og politisk krise av globale dimensjoner.» Han velger å tolke «Den store resesjonen fra 2008», som han kaller den, som noe mye mer enn en engangshendelse, snarere som et uttrykk for en «underliggende spenning i den politisk-økonomiske strukturen i avanserte kapitalistiske samfunn». Streecks historieforståelse går ut på at demokrati og kapitalisme er styrt av to grunnleggende forskjellige prinsipper. På den ene siden har du troen på markedskreftens frie spill, og på den andre de virkningsløse forsøkene på å temme kapitalismen. Forfatteren konkluderer: «I den demokratiske kapitalismen er regjeringene i teorien forpliktet til å ta hensyn til begge prinsippene samtidig, selv om de to i virkeligheten ikke lar seg forene.»
Det moderne kapitalistiske samfunnet er et neo-føydalt samfunn, og det har aldri har funnet sted noe brudd mellom middelalderens føydalsamfunn og den moderne kapitalismen.
Neo-føydalisme. I liket med Wolfgang Streeck kommer også Jürgen Habermas fra den marxistiske tradisjonen. Hvorfor er de da så uenige, blant annet i EU-spørsmålet? Jo: I stedet for å si som Streeck, at kapitalisme og demokrati ikke lar seg forene, mener Jürgen Habermas at fremveksten av det parlamentariske demokratiet historisk sett henger sammen med oppløsningen av det føydale samfunnet og dermed også med fremveksten av den kapitalistiske produksjonsmåten. Streeck, derimot, ser ut til å mene at det moderne kapitalistiske samfunnet er et neo-føydalt samfunn, og at det aldri har funnet sted noe brudd mellom middelalderens føydalsamfunn og den moderne kapitalismen. Til dette kan man innvende at det uten den kapitalistiske produksjonsmåten aldri hadde utviklet seg noen borgerlig offentlighet. Så Wolfgang Streecks styrke ligger heller i den presise skildringen av de store svakhetene ved samfunnstilstanden i den postkapitalistiske æra, enn i grundige og troverdige historiske analyser. Hvis Streeck hadde fått det som han ville, ville vi aldri fått noe borgerlig samfunn.
Forfatteren slår seg ikke til ro med at «livet et grunnleggende urettferdig»; det er livet under kapitalismen som er grunnleggende urettferdig.
Samlivsbrudd? Karl Marx forutså en utvikling hvor proletariatet, med lønnsarbeid som grunnlag, skulle overta retten til produksjonsmidlene. Dette ville ikke vært mulig uten utviklingen av privatkapitalismen, som slett ikke står i motsetning til det moderne demokratiet. Selv om kapitalismen og demokratiet til tider ikke klarer å leve sammen, betyr ikke dette at de bør flytte fra hverandre. Når Jürgen Habermas definerte den klassiske borgerlige offentligheten som «privateiernes offentlighet», innebar dette at bare privateierne hadde tilgang til grunnleggende demokratiske rettigheter og var begunstiget med det som i dag ses på som selvsagte rettigheter for alle, nemlig retten til offentlige midler og til å kunne kalle seg en borger av en stat. Dette problemet eksisterer med andre ord ikke lenger – derimot er økonomisk urettferdighet på ingen måte blitt borte i mange kapitalistiske land. I How will Capitalism End? har imidlertid Streeck ikke sett nærmere på sosialdemokratiske samfunn, hvor USA-liknende spenninger er få, og hvor heller ingen tilsvarende finanskrise har funnet sted. Streecks kritikk er således først og fremst rettet mot den ustyrlige neo-liberalismen og dens ideologiske bannerførere i USA.
Litt for ivrig. Når en lege fastslår at et menneske har problemer med lungene, foreslår hun ikke at alle pasientens organer bør byttes ut. Wolfang Streeck er på samme måte en litt for radikal politisk tenker. Han er god til å påpeke den åpenbare motsetningen mellom mainstreamøkonomenes tro på fortreffeligheten av det styringsfrie marked, og venstreideologenes vektlegging av at styring er nødvendig. I nevnte Agora-artikkel skriver Streeck ironisk: «Kapitalistisk politikk har, som vi har sett, gjort sitt beste for å lose oss ut av den korrupte, demokratiske opportunismens ørken og inn i de selvregulerende markedenes lovede land. Enn så lenge fortsetter imidlertid den demokratiske motstanden, og med denne den stadige forstyrrelsen i markedsøkonomien.»
Selv om kapitalismen og demokratiet til tider ikke klarer å leve sammen, betyr ikke dette at de bør flytte fra hverandre.
Forfatteren har rett i at troen på den stigende profittratens uendelige vekstpotensial fører til mange problemer, og at synkende vekstrate fører til indre spenninger og konflikter på globalt og nasjonalt nivå. Man kan selvsagt enten forklare dette med at det er noe grunnleggende galt med kapitalismen som sådan, eller se det som et uttrykk for utfordringer bare kapitalismen selv kan løse.
Intet alternativ. Streeck snakker godt for seg – likevel må det være lov til å hevde at mannen tar feil. Så lenge han ikke kan spa opp et brukbart alternativ til kapitalismen, kan jeg bare fastslå at boken hans er interessant og velskrevet, men full av skjev og mangelfull argumentasjon. Streeck uttrykker klart at kapitalisme og urettferdighet er strukturelt forbundet, og at det kapitalistiske systemet er grunnleggende udemokratisk – ja, at vi lever i en herre-slave-verden og at kapitalismen er et oligarki med røtter i middelalderens føydalisme. Han skildrer årsakene til «Den store resesjonen i 2008» fint og presist, men påstanden om at problemene er blitt systemiske og ikke lar seg løse innenfor rammene av den demokratiske kapitalismen, er og forblir uholdbare.