Med Breiviks hode

«Ja, vi elsker frihet» heter utstillingen som preger Norges grunnlovsjubileum 1814-2014. Men hva betyr frihet i Libanon og Egypt nå? Den britisk-norske dramatikeren Kate Pendry (48) dro i mai til Midtøsten for å utforske ytringsfrihetens grenser.

Pendry tok med seg en dukke med Breiviks hode i bagasjen. Hennes stykke om vold og sensur blir kanskje mest kontroversielt i Norge. Torsdag 5. mai har det premiere her.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Beirut. På det trange møterommet til Sunflower Theatre ved Tayouneh-rundkjøringen i Beirut gjør fem norske skuespillere seg klare til å gå på scenen.

Det er søndag 4. mai, klokka nærmer seg åtte, men den stillestående lufta i Libanons hovedstad holder fortsatt 27 grader. Inne hos skuespillerne er heten tung, men stemningen lett. Rutinerte hender legger sminke, fester kostymer, blar igjennom merkede manus.

Den britiskfødte performanceartisten Kate Pendry og kompaniet hennes skal snart framføre det nyskrevne stykket «Points Of Pain» for aller første gang, én måned og én dag før det får urpremiere i Norge, 5. juni. Pendry er kjent for å skape kontroverser i Norge – hun har måttet ha beskyttelse for å gjennomføre utstillingene. I 2009 ble hun nominert til Ibsenprisen for stykket «Pornography».
– Hei, folkens! Vi er faktisk i Beirut, sier Kate plutselig.
– Verdenspremiere i Midtøsten, hvordan skjedde det?
– Veeel, svarer skuespiller Suzie Davies….
– Det dreier seg om en rekke tilfeldigheter …
Applausen etter kveldens første forestilling stilner. Det er er deres tur nå. Kledd i sort, og med hvert sitt manus under armen, entrer de scenen. Snart skal musikk spille opp, og mens publikum finner plassene sine, skal Kate Pendry sitte klar i spotlighten. Rolig. Behersket. Med hodet til en massemorder mellom hendene.
Hvordan havnet hun der? Det dreier seg om en rekke tilfeldigheter. Vi spoler to måneder tilbake.

27. februar 2014. Hjemme hos journalisten i Oslo:

– Jeg aner ikke.

Kate Pendry hever så vidt det ene øyebrynet. Vinteren utenfor kjøkkenvinduet har ikke fått ordentlig tak i år, men vi snakker om våren. Den arabiske vår. Kate har sagt ja til å skrive et teaterstykke som skal framføres på ytringsfrihetsfestivalen RedZone i Midtøsten i mai. Foreløpig aner hun ikke hva det skal handle om. Det ser ikke ut til å plage henne.
– Typisk meg, sier hun.
– Jeg sier ja og kommer med en uimotståelig pitch. Jeg er veldig flink til å pitche, og fenomenal med titler. Resten fyller jeg inn senere. Det blir som å male etter nummer. Enn så lenge har jeg ingen ideer. Men det bekymrer meg ikke, det er en legitim måte å arbeide. Rockere gjør det hele tiden, kommer til bandet sitt og sier: «Jeg har disse riffene». Etterhvert blir det en sang.
Kunstner Kate Pendry har knappe to måneder på seg. Innen den tid må hun ha kommet opp med en idé, formet et plot, forfattet et skript, engasjert og instruert en gruppe skuespillere. Hun må også sende manus til sensurmyndighetene i Egypt og Libanon, og vente tre kafkaeske uker på endelig godkjenning.

Det vet hun ikke ennå. Dramatikeren har 30 års erfaring fra Norge og England, men nå beveger hun seg inn i ukjent landskap – paradoksalt nok for å lete etter grenser. Ytringsfrihetens grenser.
– Jeg er dømt til å tråkke feil, vedgår hun.
– Men er det ikke det prosjektet går ut på?
«An act of solidarity», en solidaritetshandling, kaller hun det. I Norge er Kate Pendry kjent som en frittalende og kontroversiell kunstner. Skulle ikke hun rekke ut en hånd til ufrie kolleger? Vise dem at de ikke er alene?
– Jeg skal gå en mil i deres sko, sier hun.
– Og så skal jeg fortelle om det.

Dette er et utdrag fra Ny Tid 30.05.2014. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her.


---
DEL