John Durham Peters: Marvelous Clouds – Toward a Philosophy of Elemental Media

Google er blitt en del av menneskenes naturlige habitat. Men internettets natur har bare så vidt begynt å åpenbare seg. Så hva sier filosofene?

John Durham Peters: Marvelous Clouds – Toward a Philosophy of Elemental Media. University of Chicago Press, 2015

Clouds 2John Durham Peters’ Marvelous Clouds (2015) har en umiskjennelig nostalgisk tone: Leseren får inntrykk av at vi står ved et veiskille. Vi er i ferd med å forlate kloden.
Ikke i bokstavelig forstand, selvfølgelig. Varig liv utenfor Jorden er fortsatt bare en drøm. Likevel tar Peters farvel, ikke med Tellus, men med en særlig forestilling om henne, som et sted hvor det menneskeskapte tydelig kan adskilles fra planetens naturlige betingelser: atmosfæren, havet, jordsmonnet og ilden. På tross av at Marvelous Clouds først og fremst henvender seg til medieteoretikere (litteraturviter Hans Ulrich Gumbrecht har i en blurb uttalt at dette er «the foundational media epistemology that we have been awaiting for decades»), forsøker studien samtidig å favne flere av tidens tankestrømninger, fra det antropocene – tanken om at mennesket er blitt klodens viktigste endringsfaktor – til nymaterialisme og objekt-orientert filosofi. I et mindre akademisk lys fremstår boken som et forsøk på å utnytte de siste tiårenes medieteori til å svare på tidens store spørsmål, nemlig hvordan vi skal forstå menneskenes rolle i klimakrisens tid: «In light of both the possible irreversible threat to our habitat by climate change and the explosion of digital devices, of both carbon overload in the atmosphere and superabundant data in the ‘cloud’, it is good to open again the relationship of media to nature.»
Den blå planeten påvirker nemlig selv de mest høytflyvende drømmene våre. Et bilde tidlig i boken er lånt av den tyske idéhistorikeren Hans Blumenberg: Mennesket står på Jorden, som det er bundet til, og stirrer opp mot stjernene. En Venus-boer, hvis hun fantes, ville aldri kunne se stjernene, ettersom planeten er dekket med et skylag ugjennomtrengelig for det menneskelige øyet. Hvordan hadde menneskelivet artet seg, hvis vi ikke kunne peile etter stjernene?

Natur og teknologi. Det første Peters ser når han titter rundt seg, er havet. Med et mediehistorisk blikk på naturen starter Marvelous Clouds med å kartlegge hvordan havet har tjent både som allfarvei og som kilde til historier om mennesket. Ikke minst er havet en sentral metaforbank for det digitale livet: Vi surfer på nettet, informasjon flyter. «Nettet» betegner også fiskerens viktigste redskap. Datamaskinen har porter eller dokker. Et annet naturelements historie, ildens, viser oss at internettet har en forgjenger. Som ilden frigjorde internettet menneskene fra solens regime – gjorde oss i stand til å arbeide etter at solen var gått ned, slik internett gjør det mulig å arbeide på tvers av tidssoner. De mange sammenlikningene mellom teknologi og naturelementer oppleves til tider litt tvungne (at en av verdens mest populære nettlesere heter Firefox kan nok være mer tilfeldig enn hva Peters vil ha det til), mens parallellføringen andre steder får synapsene til å fyre.
Peters’ bok står i gjeld til tenkere som Donna Haraway, Bruno Latour, Friedrich Kittler og Martin Heidegger, men de mest solide byggesteinene i Marvelous Clouds er hentet fra Hans Blumenberg og hans undersøkelser av samspillet mellom natur, språk og teknologi. Både havet og himmelen er grunnleggende metaforer, hevder Peters i blumenbergsk ånd, det vil si at de produserer nye metaforer, rammer inn og produserer ny kunnskap. Våre forestillinger om evigheten har alltid vært styrt av de materielle omgivelsene våre, internettet er bare det nyeste uttrykket vi har å drømme oss videre fra. Styrken i Peters’ bok ligger her – men også svakheten. Han gir oss et prisme å lese samtiden gjennom; noen ganger faller lyset på brennpunkter, andre ganger fortsetter det ut i ingenting. Man lurer for eksempel på hvordan et begrep som «politikk» skal forstås, når Peters entusiastisk hevder at himmelen alltid har vært politisk.

Våre forestillinger om evigheten har alltid vært styrt av de materielle omgivelsene våre, internettet er bare det nyeste uttrykket.

Det er særlig ut fra denne tanken om at alt rundt oss har en eller annen form for iboende politikk at Peters sidestiller naturelementer med teknologi og det vi tradisjonelt kaller medier: informasjonsteknologi, tv og trykksaker. Grepet er elegant: Ved å definere naturelementer og teknologi som medier kan Peters mobilisere hele den medieteoretiske kanon, fra Marshall McLuhan til Friedrich Kittler, i en undersøkelse av naturelementenes idéhistorie. Og omvendt får han anledning til å snakke om kompasset så vel som Google som viktige bestanddeler i menneskets naturlige habitat.

Det digitale. Bokens siste kapittel er det eneste som direkte omhandler det digitale, og bærer tittelen «God and Google». Søkemaskinen nærmest «begs for a theological analysis», hevder Peters. Ved å sammenlikne Google med gudsforestillinger demonstrerer Peters at ny teknologi besvarer gamle spørsmål på nye måter: «God and Google are both passive miners of data; not a sparrow falls nor a click occurs without their notice.» Programmeringens historie blir likeledes koblet til fordums grandiose forestillinger, til den filosofiske idealismen og ideen om at verden kan reduseres til dens indeks: «Being can be replaced by operations, the world by ideas, the Internet by its tags.» Programmering og idealismen knyttes sammen via den irske filosofen George Berkeley (1685–1753) og hans utsagn esse est percipi – det å være, er å bli sanset; vi trenger ikke å bekymre oss for den mangfoldige verden der ute, men kan konsentrere oss om utsnittet som registreres av sanseapparatene våre. Programmeringens forgjenger finnes i skriften – Peters fremhever hvordan den opprinnelig ble brukt til å arkivere og få oversikt over kornlagre. Det digitale har til felles med skriften at de begge bygger modeller av verden, som i motsetning til talen eller den analoge filmproduksjonen kan justeres og redigeres i det uendelige.
Med Google har det blitt en utbredt forestilling at ingenting kan forsvinne. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet, massevis av data forsvinner hele tiden. Likevel bidrar søketjenesten til en følelse av allestedsnærvær og lagring av alt inn i evigheten. EUs lovgivning om retten til å bli glemt har de siste årene stått som et sjeldent håp om å kunne ta tilbake et snev av kontroll over informasjonen som finnes om en selv, i det som virker som en allerede tapt kamp mot store amerikanske selskapers fremtidsvyer. Det virker forlokkende å følge tankesporet til Peters: Med Google har vi skapt en guddom som ikke er villig til å tilgi menneskene deres synder.
Ideen er på én og samme tid melodramatisk og øyeåpnende. Hvilke vilkår for det politiske – ifølge filosofen Hannah Arendt betinget av muligheten for å skape noe nytt – finnes i et miljø hvor ingenting lenger kan glemmes? Som resonansrom for internettalderen henter Peters passende nok frem strømninger fra 1800-tallets spiritisme, der det ble hevdet at døde og levende kunne kommunisere med hverandre. Kanskje er det delvis på grunn av denne skjulte forbindelsen mellom åndene, ideene og det digitale at det de siste 20 årene har kommet en strøm av samtidsromaner og poesi som går via åndeverdenen for å undersøke menneskesinnet, så som Lars Jakobsons Kanalbyggernes barn (1997), Gunstein Bakkes Den indre olding (2005), Ida Marie Hedes debutsamling Seancer (2010) og Kristin Sørsdals Guds hund (2013)? I Bakkes roman innebærer ikke døden at individene opphører å eksistere. Fortelleren Mathias og søsteren Regine blir beskrevet som soler ridd av magnetiske krefter – «probuterans», milelange energiladninger som slynges ut i verdensrommet. Søskenparet har fangarmer tilbake i tiden og plukker opp signaler fra døde mennesker med kroppene sine, noe som gjør dem ustabile og upålitelige – «ingentings forfatter, alltings fetter», er fortelleren Mathias’ beskrivelse av seg selv.

Mediearkeologi. Når Peters beveger seg frem og tilbake i tid, fra det digitale til boken, fra analog til digital filmproduksjon, bedriver han mediearkeologi. Dette grepet gir masse sukker til den lesende hjernen, og får tankene til å foreta energiske krumspring. Kalendere hos aztekerne blir sammenliknet med en datamaskin, «a massive program that directed agriculture, war, reproduction, labor, and religious ritual», og skriftens oppkomst får en moderne slektning i databasen, «a device of administration and computation as well as literary storage and transmission».
Ved å sidestille naturelementer, teknologi og medier på denne måten klarer dessuten Peters noe han hevder at mange av dagens medieteoretikere ikke er i stand til: «[T]o rethink technology as constitutive of the human being without thereby providing Silicon Valley with one more marketing argument.» Dette er en vittig og viktig ambisjon i en bok som er full av små spark til unavngitte nymaterialister (det siktes ikke til den objekt-orienterte tenkeren Quentin Meillassoux, men til hans «less temporal followers»), tre?ende karakteristikker av kanoniserte medieteoretikere («One reads McLuhan for sparks, not scholarship») og overveldende ros til dem han mener fortjener det («[Bruno Latour] is ubiquitous, clever as hell, exactly the right person to help us worry productively about the anthropogenic manipulations of our habitat»). Det er et rikt bord Peters forsyner seg av: Fra Latour tar han motet og gleden i å bruke overraskende, fortellende grep, fra Heidegger menneskets grunnleggende kastethet i verden og fra Arendt viktigheten av å hegne om mangfoldet. Peters innskriver det 21. århundrets mennesker i en historisk sammenheng, og nettets natur har bare så vidt begynt å åpenbare seg.

«Med blikket mot Melkeveien» er hentet fra Vagant 4/2015, ute nå. Teksten er en del av en serie om digitalisering av offentlige meningsarenaer og av menneskets forestillingsverdener. Serien løper over flere Vagant-numre. Se også www.vagant.no 

---
DEL