Med barnets blikk

Jenter utkledd som gutter i Kabul og Teherans underverden med sex, rus og ravemusikk skildres gjennom barnets blikk i animasjonsfilmene The Breadwinner og Tehran Taboo.

Margareta Hruza
Hruza er tsjekkisk/norsk filmskaper og fast filmkritiker i Ny Tid.

Publisert dato: 02/07/2018
film:

The Breadwinner/Tehran Taboo

Nora Twomey/Ali Soozandeh

Canada, Irland og Luxembourg/Tyskland og Østerrike

I de siste årene har vi fått innblikk i hverdagslivet i muslimske land gjennom tegneserier og animasjonsfilmer, som i den selvbiografiske Persepolis av Marjane Satrapi, en tegneserie og senere film (2007) om en ungjentes oppvekst i Iran, og tegneseriesuksessen Fremtidens araber (2015) av Riad Sattouf. Igjen en selvbiografisk fortelling om oppveksten, denne gangen i Gaddafis og Assads diktaturer.

Den internasjonale animasjonsfestivalen Anifilm i Trebon, Tsjekkia, viste nylig to nykommere i denne sjangeren: fjorårets Oscarnominerte barnefilm The Breadwinner av Nora Twomey og Tehran Taboo, en animasjonsfilm for voksne, av Ali Soozandeh. Begge
filmene har allerede oppnådd mye oppmerksomhet og har fått strålende kritikker i Variety.

Dette er animasjonsfilmer med høy kvalitet, både teknisk og innholdsmessig. En fellesnevner for begge filmene er at regissørene har valgt å fortelle dystre historier om undertrykkelse gjennom et barns perspektiv. Dette gir oss en unik tilnærming og empati med hovedrollene. Drømmene og lengslene er som våre egne, men omstendighetene karakterene befinner seg i, er for oss ubegripelige.

The Breadwinner er en ypperlig introduksjon til å forstå situasjonen i Afghanistan.

Det særegne med oppveksthistorier fortalt fra et barneperspektiv er at fortellerstemmen virker både mer ærlig og humoristisk. Vi betrakter de voksnes handlinger og aner konsekvensene, men er smittet av en barnslig tro på at alt ender godt.

Guttejenter

The Breadwinner er basert på en barnebok med samme tittel, skrevet av canadiske Deborah Ellis. Forfatteren tilbrakte flere måneder i en flyktningleir hvor hun intervjuet afghanske jenter og kvinner. Dette ble grunnlaget for boken. Fortellingen utspiller seg i nåtidens Kabul, hovedstaden i Afghanistan. En 11-årig jente, Parvana, tar rollen som gutt for å bli familiens forsørger etter at hennes far har blitt bortført av Taliban. Å kle jenter ut som gutter, også kalt bacha posh – persisk for «kledd som en gutt» – er ikke et ukjent fenomen i strenge og segregerte samfunn som Afghanistan. Dette har blitt en tvunget løsning for flere mødre som står igjen uten mannlige slektninger, for ingen kvinne får lov til å bevege seg utenfor hjemmets vegger alene. I slike avgjørelser har barnet selv ikke noe å si, men blir tvunget til å bytte kjønnsrolle for å hjelpe familien. Døtre som blir gjort om til å være «gutten i familien» blir sendt til markedet for å kjøpe mat, løpe ærend og ta strøjobber, men får også friheten til å gå på skole, leke ute, sykle, spille fotball og gjøre aktiviteter som er utelukket for jenter. Barnet må på ingen måte bli påminnet sin kvinnelige identitet, ikke før de når puberteten – da må de igjen bli kvinner. Noe som viser seg å være svært vanskelig for de fleste guttejentene å akseptere.

Visuelle fabler

I motsetning til i boken, hvor Parvana blir pålagt rollen som bacha posh, er Parvana i filmen en mye mer selvsikker og sta jente. Hun tar avgjørelsen selv, til protester fra moren, klipper håret og går ut i verden for å utforske. Dette gjør henne til en sterkere karakter: Hun blir ikke et offer, snarere tvert imot – hun blir helten som holder ut mot alle odds. Som en bacha posh får hun for første gang muligheten til å bevege seg fritt, og forsørger familien ved å ta småjobber. Samtidig må hun være på vakt; blir hun avslørt av Taliban, vil hun mest sannsynlig bli drept.

Barneperspektivet gir en poetisk undertone til en historie som ellers lett kunne ha blitt for mørk.

Filmen introduserer oss også for Afghanistans fortid gjennom fabler som faren, en tidligere lærer, forteller til sin datter. Vi blir minnet om et samfunn før Taliban tok over: «Vi var forskere, filosofer og historiefortellere,» sier han, «og vi studerte stjernene for å finne en orden på dette kaoset.» I disse scenene får animatør Nora Twomey virkelig vist hvor dyktig hun er til å formidle det spirituelle visuelt. Vi får også ny respekt for en kultur som ikke bare er preget av krig og herjinger, men som er full av rike tradisjoner og verdier. Etter at faren blir arrestert fortsetter Parvana å fortelle fablene til sin yngre bror, og myten om en gutt som tør kjempe mot den djevelske elefanten, blir en metafor for hennes egen kamp mot frykten.

Til tross for all ondskap og undertrykkelse finnes det også mennesker i denne filmen som viser sitt gode hjerte. De våger å handle ut fra sin rettferdighetssans og gir en hjelpende hånd med risiko for eget liv. Dette gir oss et spirende håp om at alt ondt kan bekjempes om vi viser mer medfølelse og omtanke for andre.

The Breadwinner er en meget engasjerende familiefilm og en ypperlig introduksjon til å forstå situasjonen i Afghanistan. Foruten å være vakkert animert (filmen kommer fra samme studio, Cartoon Saloon, som laget Sangen fra havet), vil den garantert vekke empati, respekt og forståelse for afghanske asylsøkere.

Rått og poetisk

Tehran Taboo av Ali Soozandeh faller i en annen kategori: Dette er en rå, sexy animasjonsfilm kun for voksne, som viser korrupsjon, undertrykkelse og seksuell trakassering, gjennom et sterkt og visuelt språk. Tehran Taboo er Soozandehs debutfilm, og tar for seg hans egne erfaringer fra hjemlandet han rømte fra som 24-åring. Regissøren ble inspirert av en samtale han overhørte mellom to unge iranske menn på et tog: Mennene fortalte hverandre om sine erfaringer med kvinner i Iran, særlig en historie om en prostituert som tar med seg seksåringen sin på jobb, gjorde inntrykk. «Jeg valgte å fortelle historien gjennom en ung gutts perspektiv, slik at jeg kunne adoptere en optimistisk, håpefull og fargerik vinkling på situasjonene, slik som barn vanligvis ser på livet.» Barneperspektivet gir en poetisk undertone til en historie som ellers lett kunne ha blitt for mørk.

Tehran Taboo er en rå, sexy animasjonsfilm med et sterkt og visuelt språk.

Strukturen til Tehran Taboo minner om Robert Altmans film Short Cuts (1993). Filmen er satt sammen av flere korte episoder fra hverdagslivet til tre kvinner og en ung musiker. En unggutt på seks år binder alle historiene sammen, som et stumt vitne til det som skjer.

Teherans underverden

Historien er lagt til et middelklassestrøk i Teheran, hvor en atmosfære av paranoia ligger som et tungt teppe over menneskene. Vi blir presentert for en verden med ravemusikk, rus og sex – og alt er ulovlig, hemmelig og skjult. Måten menneskene behandler hverandre på, er kanskje mer undertrykkende enn det faktiske regelverket. En dommer driver en fattig kvinne med en liten sønn til prostitusjon, med et løfte om at han vil signere skilsmissepapirene på vegne av hennes narkomane ektemann – et løfte han aldri oppfyller da han vil beholde henne som sex-slave. En ung musiker komponerer nyskapende musikk, men får bare spille på hemmelige rave-fester ettersom staten ikke tillater ham å utgi musikken.

Under påvirkning av narkotika, som Teheran flommer over av, har han fantastisk sex med en tilfeldig ung kvinne på et toalett. Dette kunne være starten på et lovende forhold, men hun er lovet bort til en brutal kjempe og må få skjedekransen sydd sammen igjen – en ganske vanlig operasjon i Iran. Problemet er at kvinner må få underskrevet papirer av sin far eller ektemann, om det gjelder tilgang til en operasjon, skole, jobb eller hva som helst. Uten mannens samtykke kommer hun ingen vei.

Dette blir begynnelsen på en ferd i Teherans underverden. Vi blir øyeblikkelig slått av den fantastiske animasjonsteknikken. Scenene ble opprinnelig filmet i et studio med ekte skuespillere, og deretter animert bilde for bilde. Effekten er en ekstremt realistisk fremstilling av de mest detaljerte ansiktsuttrykk og naturlige bevegelser.

Dette er den første filmen jeg har sett om Iran som virkelig snakker kvinnenes sak – til tross for at historien er fortalt av en mann. Tehran Taboo er en dyster, men fascinerende film som absolutt er verdt å se.

Kommentarer