Med 26 minoriteter er Ukraina allerede  kosmopolitisk

Den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov skrev intenst om revolusjonen på Maidan-plassen for snart tre år siden – de såkalte dagbøkene. Nå, med hendelsene litt på avstand, spør vi ham om den pågående situasjonen i Ukraina, der Ny Tid møter ham hjemme i Kiev for en samtale. «Alle revolusjoner blir etter hvert kommersialisert når volden avtar,» sier Kurkov. «Under oransjerevolusjonen fikk man rabatt på oransje skjerf og klær i butikkene, og i dag kan man kjøpe alle typer emblemer fra frivillighetsbataljonen i Donbass. Slikt fantes ikke under oktoberrevolusjonen i 1917.»

Kurkov har uttalt at han ble fem år eldre på de tre månedene, vinteren for tre år siden. «Jeg sov lite og dårlig. Jeg pleide å våkne om natten for å sjekke overskriftene. Og for å sjekke om bilen fremdeles sto i hagen, eller om den var brent eller stjålet. Denne konstante urolige søvnen gjør en nervøs. Man mister energi.»

Vi begynner samtalen med å snakke om hvilke ukrainere som kjempet, og hvordan. «Vi har idealistiske ukrainske nasjonalister. Dessuten radikale patrioter med voldelige løsninger. Og en rekke som absolutt ikke ville ha noe vold,» sier han. «Jeg tror de aller fleste er imot volden. Den var unødvendig og fremprovosert. De politikerne som ba ubevæpnede mennesker gå til et meget godt bevoktet parlament og prøve å ta seg inn i bygningen, gikk jo ikke selv. Disse ble hverken skadet eller arrestert. Når folk står stille og venter på endring, kan det være lett å få dem til å handle konkret.»

Sovjetunionen. En historie som antyder Kurkovs mentalitet som forfatter og observatør, er verdt å nevne: I 1967, da Kurkov var seks år gammel, flyttet familien til en leilighet i Kiev tvers overfor flyplassen der hans far jobbet. Lille Andrej fikk tre hamstere å leke med, fordi han var så mye alene hjemme. De løp fritt, så en dag tråkket hans far i hjel en av dem ved et uhell. Lei seg på dyrenes vegne tok gutten med seg en sulten katt inn fra gaten for å gi den mat. Men den spiste plutselig den neste hamsteren. Deretter falt den siste ensomme hamsteren ned fra balkongen og døde. «Jeg vet ikke om det var et selvmord eller et uhell. Etter dette var jeg sikker på at folk bare skrev poesi når de var lei seg, eller at poesi alltid skulle være trist.»

Lille Andrej lærte nok litt om livet den gang via dyrene – men beveget han seg fra litteraturen til det mer politiske? «Min bror var en dissident som tok med seg forbudt litteratur hjem. Han og vennene låste seg inne på kjøkkenet, drakk portvin og dro politiske vitser. Han ga meg deretter en bok om litterær absurdisme, så siden den gang har svart humor vært en del av bøkene mine. Som tenåring lærte jeg meg polsk og fikk kjennskap til fransk, engelsk og amerikansk litteratur gjennom dette språket. Søren Kierkegaard, Carl Jung, Otto Weininger og Knut Hamsun var alle tenkere som hadde innflytelse på meg. Sistnevnte var overraskende nok publisert og godt likt i Sovjetunionen – overraskende, hans biografi tatt i betraktning.»

kiev3_dsc4986 Kurkovs første roman ble publisert to uker før Sovjetunionens fall. Under de følgende sosiale og politiske urolighetene, tok han sine første steg mot selvpublisering og distribusjon av bøker. Han lånte penger av venner og publiserte omkring 75 000 utgaver på egen hånd, som han stilte seg opp i gatene for å selge, i tillegg til at han organiserte distribusjon av dem rundt om i Ukraina. Ifølge ham selv skal han ha blitt refusert 500 ganger før han endelig ble antatt av et forlag. I mellomtiden hadde han nesten skrevet ferdig åtte komplette romaner. Kurkov hylles nå som en av de mest suksessfulle russiskspråklige forfattere i tiden etter Sovjetunionens fall.

«Eier du en liten butikk i Ukraina, kan politiet komme inn og ta hva de vil uten å betale.»

Jeg spør Kurkov hva som har fått ham til å skrive hele 18 romaner. Hvilken dypere mening har dette gitt? «Jeg skrev fordi jeg hadde spørsmål jeg prøvde å besvare gjennom romanene mine. Svarene kunne også leserne mine dra nytte av. For eksempel skrev jeg fem romaner om Sovjet-mentaliteten. Jeg forsøkte å beskrive hvordan folk tenkte og følte i 1920- , 1930- , 1940- , 1950- og 1960-årene. Dessuten hvordan det gikk med Gorbatsjov og Sovjetunionens kollaps.»

Russisk eller ukrainsk? Vi fortsetter diskusjonen ved å snakke om dagens mentalitet: «Ja, det dreier seg i større grad om ulik mentalitet enn etnisk ulikhet. Her er det ikke bare etniske russere eller ukrainere, men også flere millioner etniske ukrainere med russisk mentalitet,» sier Kurkov, og utdyper:

«Man kan si at den russiske mentaliteten er basert på monarkiet. Russland elsket tsaren sin, og var villig til å bli kontrollert av én person, av ett politisk parti. Ble de veldig misfornøyde, kunne de drepe den sittende tsaren, men de ville fremdeles ha omfavnet den nye,» mener han.

«Ukrainsk mentalitet er derimot mer individualistisk. Ukrainere er like åpne som russere, men de er ikke like kollektive. Det er ikke lett å samle dem under ett tak, under ett parti, og det er derfor vi har 200 politiske partier i Ukraina. Derfor er det også umulig å innsette en diktator som ville fått oppslutning og respekt i alle de ulike regionene. I Ukraina er 10 av 42–44 millioner innbyggerne etniske russere. Noen av dem lever på grensen – de støtter Russland og Putin selv om de bor i Ukraina. Russerne som bor i Kiev og Odessa, deler den ukrainske mentaliteten. De er pro-Europa. De vil ikke ha enevelde, men heller et pulserende land – fremfor den kalde og stillestående politikken man finner i Russland.»

Jeg spør Kurkov hvor toneangivende det russiske egentlig er. «70 prosent av ukrainere i Kiev snakker russisk,» svarer han. «Det eneste offisielle språket er ukrainsk. Men 90 prosent av bøkene som selges, er russiske, og 90 prosent av avisene finnes på russisk. Og 70 prosent av tv-programmene på ukrainsk tv er russiske. Så hvem er det som blir mishandlet her?»

Hva betyr det da å være pro-russisk? «Å være pro-russisk i Ukraina er ensbetydende med å ønske at Ukraina skal bli en del av det russiske imperiet, for det er dét det russiske Kreml vil. De vil at Ukraina skal bli som Hviterussland. Du kjenner til situasjonen der, med Lukasjenko. Det finnes ingen grense mellom landene. Russland har også besluttet å opprette militærbaser i Hviterussland.»

Er det da politiske partier som jobber for dette? «Vi har ingen pro-russiske partier igjen. Det siste, kommunistene, ble utelukket etter andre Euromaidan. Partier som representerer østukrainske interesser, har alltid hatt sterke bånd til og blitt kontrollert av Russland. Men det betyr ikke at de vil gi en del av landet til Russland. Politikere som har ønsket dette, har alltid vært en minoritet, og folk som støtter dette passivt, utgjør kanskje bare 2–3 millioner – det vil si mennesker som foretrekker et russisk regelverk fremfor et ukrainsk.»

kiev3_dsc4981De intellektuelle. Kurkov selv er født i Leningrad i Russland, men vokste opp i Ukraina og anser seg som ukrainer. Hans engelske kone kommer innom sammen med deres tilsynelatende velutdannede sønn for å hilse på. Jeg antar at en intellektuell som Andrej Kurkov er mer av en kosmopolitt enn han er nasjonalist. «Hvis du snakker om etnisitet, er familien min fra Russland. Min fars familie kommer fra Nord-Kaukasus, og min mors familie kommer fra Leningrad-regionen i det nordlige Russland. Min oldefar var ortodoks prest der. Min bestefar på farssiden var stalinist.»

I vår tid med mye fremvoksende nasjonalistisk mytologi kan Ukraina se annerledes ut: «Det intellektuelle miljøet har alltid vært sterkt her. Ukrainsk nasjonalisme har derimot aldri stått sterkt. Så nasjonalister, nei. Vi har 26 store minoriteter, så vi er allerede et kosmopolitisk land. Jeg reiste til Odessa-regionen nylig, der jeg driver et prosjekt for minoritetsungdom som vil lære å skrive. I den regionen finner du rumenske, bulgarske, greske og russiske landsbyer. Man kan ikke bygge et homogent samfunn i Ukraina, med så mange språk og nasjonaliteter. Og slik vil det fortsette.»

Men har de intellektuelle – skrivende, dypere samfunnsengasjerte mennesker – noen betydning overhodet for endringen av Ukraina for tiden – blir de lest eller hørt? Ifølge Kurkov er det kanskje 15 av dem: «Vi har ikke intellektuelle som lyttes til av mannen og kvinnen på gata. Vi har kultfigurer som poeten Serhji Zjadan (se Ny Tid nr. 1 2016), som ble født i Lugansk. Flere ganger i måneden gikk han til frontlinjen og leste dikt, snakket med folk og publiserte bøker om situasjonen i Donbass. Han følges av kanskje 20 prosent av befolkningen.»

«Hamsun var overraskende nok publisert og likt i Sovjetunionen, hans biografi tatt i betraktning.»

Når det gjelder ønsket om en vestlig dreining – handler det ikke da mest om materielle økonomiske endringer? spør jeg Kurkov. «For Ukrainere betyr ikke ’Europa’ det samme som EU, det betyr et sivilisert samfunn med likestilling, rettssikkerhet og uten korrupsjon. Det er dette som forventes av nye ukrainske regjeringer.»

Hvilke verdier driver egentlig ukrainerne? Kurkov forklarer: «Ukrainere elsker frihet – de trenger respekt fra myndighetene, og at Ukraina blir respektert internasjonalt. Men folk har ikke fått respekt fra myndighetene. Eier man en liten butikk i Ukraina, kan politiet komme inn og ta hva de vil uten å betale – og man kan ikke gjøre noe med det. Det samme gjelder eiendommer. Her endrer myndighetene dokumenter og selger eiendommen din! Du kan kjempe hele livet for å få den tilbake, men har ingen garanti for at det faktisk skjer. Dette er situasjonen for vanlige mennesker i Ukraina. De respekterer heller ikke lokale myndigheter som representerer systemet. Det var det som gjorde folk så sinte – og her fikk protestene folkelig oppslutning da andre Euromaidan startet. Det dreide seg ikke om president Janukovitsj, men om at man hadde blitt behandlet respektløst i Ukraina de siste 25 årene.»

Jeg prøver å bore dypere i temaet frihet og respekt. Det virker som det er noe anarkistisk over hans landsmenn? «Vanlige ukrainere har selvsagt ulike ideer om kultur. Men vår ukrainske mentalitet bunner i ønsket om å være uavhengige og selvdrevne. Vi er en nasjon av jordbruk og småskalabedrifter. Det er det livet folk vil ha. Reiser du eksempelvis til Lviv, vil du i ett hus kunne finne 20 ulike bedrifter der alle gjør forskjellige ting – slik som i Tyrkia. Folk vil være uavhengige, de vil ikke ha noen sjef over seg.»

Bøkene. Jeg går tilbake til det å skrive, til ytringsfriheten. Hvorfor skrev Kurkov de ukrainske dagbøkene under Maidan? «Jeg reiste rundt i Ukraina og snakket med mennesker, og hver kveld sendte jeg en ny tekst til oversetterne mine i Berlin og Paris,» sier han. Dagbøker er noe han har drevet med lenge: «Ja, siden jeg var 15. Jeg liker muntlig litteratur, jeg har skrevet poesi siden jeg var seks. På et tidspunkt begynte jeg å skrive ned tankene mine i dagbøker. Min første dagbok starter med at jeg, som 15-åring, kysser en jente for første gang.» Hans mor fant den, og skrev inn formaninger med rødt blekk. Han måtte holde dagbøkene hemmelige deretter.

Tydeligvis er det mange som blir provosert av tingene Kurkov skriver. «Visste du at romanen min Presidentens siste kjærlighet er forbudt i Russland? Bøkene mine har ikke blitt solgt i Russland siden 2008. Russerne mener tydeligvis det er greit å forby dem. Men jeg skriver litteratur, ikke oppskriftsbøker for hvordan man kan ødelegge nabolandene sine – som Aleksandr Dugin gjør. Alle disse bokforbudene er bare en gest – det har ingen effekt. Man kan laste ned bøkene på internett, fra helt lovlige nettsider. Det gjelder Dugins bøker også. Også tv-seriene som ble laget og forbudt, kan finnes på internett. Kultur og informasjon er universelt, man kan ikke forby det.»

Jeg skyter inn at ukrainerne forbød filmskaperen Mikhail Poretsjenkov å komme inn i landet. «Ja, men han tok et maskingevær og ble filmet mens han skjøt mot ukrainske styrker i Donetsk,» påpeker Kurkov. «Ville du ønsket ham velkommen hit? På russernes liste er det mer enn 40 000 ukrainske innbyggere som ikke har lov til å krysse grensen til Russland.»

Jeg avslutter samtalen med å spørre hvordan han ser for seg Ukrainas fremtid. Kurkov svarer: «For det første håper jeg at Ukraina vil ha tette bånd til det moderne Tyrkia, til de baltiske landene samt Europa. Øst–Vest-linjen var jo tidligere ingen konfliktlinje, og nå må Ukraina gjenopprette samarbeidet fra Litauen og mot Tyrkia.»

 

DEL
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.