Bestill sommerutgaven her

Rått, nakent og maskulint

Brutalisme
Forfatter: Achille Mbembe
Forlag: La Découverte (Paris)

RASISME?: Før var det barokken som forførte Mbembe, nå er det brutalismen – brukt som analytisk brekkstang for å forstå Afrika og relasjonen til Europa.

Jeg er veldig glad i Achille Mbembe, men når jeg strever meg gjennom hans nye bok Brutalisme, slår det meg at jeg vanskelig kan sette ord på årsaken til denne kjærligheten.

Jeg ble glad i ham i 1992 da jeg leste hans artikkel «The banality of power and the aesthetics of vulgarity in the postcolony» i tidsskriftet Public Culture. Essayet var så kontroversielt at tidsskriftet viet hele neste nummer til reaksjonene det avstedkom. Noen hyllet Mbembe og mente at han analyserte den postkoloniale staten i Afrika med dagligspråkets ironi og stor intellektuell kapasitet. Andre skrev han hadde misforstått hva makt og dominans innebar i det postkoloniale Afrika, og at han bare var opptatt av sitt eget forførende, men innholdsløse språk.

Selv var Mbembe svært klar over at han brukte språket på en måte som kunne oppfattes tvetydig, åpent og dynamisk, men hevdet at språkbruken ivaretok folk i postkoloniene: «What defines the postcolonial subject is the ability to engage in baroque practices which are fundamentally ambiguous, fluid and modifiable even in instances where there are clear, written and precise rules.»

Den gang var det altså barokken som forførte Mbembe. Nå er det brutalismen, en annen kunstnerisk stilart, han bruker som analytisk brekkstang for å forstå Afrika og relasjonen til Europa. Brutalismen forstått som rått, nakent, maskulint, hvor essensen er å «forvandle menneskeheten til materie og energi» (s.15).

Brutalisme og virilisme

- annonse -

Jeg var fortsatt Mbembe-entusiast da han i 1995 publiserte essayet «Sexe, bouffe et obscénité politique». På fransk har tittelen en rekke subtile tolkningsmuligheter, siden «sexe» kan bety både sex og kjønn, «bouffe» er slang for mat, men også for korrupsjon, og «obscénité politique» kan oversettes enten med obskøn politikk eller med politisk uanstendighet. I en kort tekst er slike subtiliteter forførende. Men det blir anstrengende å lese en hel bok hvor nesten hver eneste setning kan ha flere ulike betydninger, og hvor jeg føler at det forførende språket tar overhånd. Brutalisme er en slik bok.

Bare for å gi ett eksempel: Ett av bokens åtte kapitler heter «Virilisme». Virilisme blir vanligvis brukt i zoologien om hunndyr som utvikler utseende og væremåter som ligner på hanndyrs. I Mbembes språkbruk betyr det imidlertid at verdiene i det postkoloniale samfunnet bygges på maskulin dominans og kvinneundertrykking. Én av overskriftene i dette kapitlet er «sociétés onanistes et pulsion d’ejaculation». Man trenger ikke kunne fransk for å forstå hva det dreier seg om – eller rettere sagt, det hjelper ikke å kunne fransk for å forstå det. Her må man bare sitte med ordkløveriet og tenke, lenge, før overskriften, muligens, gir mening. Kapitlet handler om at kolonimakten Frankrike styrte sine afrikanske kolonier på samme måte som en sexsentrert, egoistisk mann behandler de damene han nedlegger: uten respekt, uten gjensidighet, uten omtanke … med kun ett mål for øye: kortsiktig egennytte – her omtalt som kolonial sædutløsning.

«Fangenskapssamfunnet»

Hele boken er skrevet med denne kritiske nærheten. Mbembe er kritisk til nyliberal politikk, kritisk til at verdens styres av algoritmer og teknologi heller enn mennesker, følelser, affeksjoner, gjensidighet. Brutalismens rå betong og harde linjer heller enn barokkens direkte dramatikk og overdådige ornamenteringer. Betyr det at Mbembes måter å analysere verden på har endret seg fundamentalt? Nei, det barokke i hans 1992-artikkel og, ikke minst fra hans internasjonale akademiske bestseller On the Postcolony (2001), beskrev afrikanernes reaksjoner på postkoloniale praksiser.

Brutalismens rå betong og harde linjer heller enn barokkens direkte dramatikk og overdådige ornamenteringer.

Brutalismen i årets bok beskriver Europas, i hovedsak Frankrikes og Afrikas, politikk, hvor rasisme, utnytting og vold er hovedingrediensene. Flere av kapitlene er viet migrasjon eller manglende muligheter for mobilitet.

Med kapitteltitler som «fangenskapssamfunnet», «sirkulasjon» og «kroppsgrenser» beskriver og analyserer Mbembe ulike former for stedfasthet – økonomiske og teknologiske begrensninger for mobilitet, politisk bestemt stedfasthet og ulikhet eller «fastlåstheter» basert på kjønn. Mbembe beveger seg frem og tilbake fra slavehandelen på 1500-tallet til dagens migrasjonsforsøk gjennom Sahara og over Middelhavet.

Mens vi for 500 år siden trengte afrikanere til å jobbe på plantasjene i Sør-Amerika og velvillig fraktet 12 millioner afrikanere ufrivillig over Stillehavet, frykter vi de samme afrikanerne i dag og foretrekker at de drukner i Middelhavet fremfor at de ødelegger vårt arbeidsmarked og velferdssystem. Kapitalisme og vold styrer på bekostning av menneskelighet og moral. Det er billigere med grensekontroller, flyktningleirer og deportasjoner. Mbeme minner oss på at av Afrikas 1,3 milliarder innbyggere har bare 4 millioner emigrert til Europa. Blant Europas ca. 420 millioner innbyggere utgjør afrikanere knapt én prosent.

Språket

Fransk er et rikt språk. Achille Mbembe gjør det enda rikere. Men gjør Mbembe’s ordflom noe mer enn å berike det franske språket? Gir han oss en bedre eller en annerledes forståelse av det postkoloniale Afrika og fransk kolonipolitikk? Vel, det er veldig strevsomt å lese ham; jeg brukte mange, mange kvelder på de 240 sidene i Brutalisme.

Men det var verdt det.

LES OGSÅ vår andre omtale av Mbembe: «Disciplinærsamfundet blev født ud af de store pest-epidemier»

Ketil Fred Hansen
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.
UtØya / 22. JULI: Etter min oppfatning kunne politiet ha fått panikkJeg fraktet 24 sønderslagne, sjokkskadede ungdommer i sikkerhet til fastlandet fra Utøya. Flere ganger førte jeg båten ut til dette helvete på jord. Hvor var politiet?
22. juli / Generasjon Utøya (av Aslaug Holm, …)Utøya som arnested for gryende partitilknytning: Denne generasjonen lar seg fortsatt ikke kneble.
22. juli / Arven etter 22. juli (av Tommy Gulliksen)Tommy Gulliksens andre dokumentar om 22. juli viser en sårbarhet som er både reflekterende, undrende og oppriktig ærlig.
Kronikk / Strålevernets «anerkjente» institusjonerOverser myndighetene forskning på feltet strålevern? Eksempelvis skader av AMS-målernes pulsing – eller skader fra svake elektromagnetiske felt, som mobilstråling?
Kina / François Jullien’s Unexeptional Thought (av Arne de Boever)Via sinologen François Jullien avdekker Arne de Boever blinde flekker, farlige fordommer og avgjørende mentalitetsforskjeller i møtet mellom øst og vest.
Handke / Mein Tag im anderen Land (av Peter Handke)Et eviggyldig spenningsforhold mellom enkeltmennesket og fellesskapet. Har Peter Handke med alderen gradvis gitt avkall på raseriet?
Nato / Til NATOs disposisjon Under NATO-øvelsen Good Heart var «fienden» streikende arbeidere og navngitte norske organisasjoner.
Orientering nr. 22 1971 / Pariserkommunen ble modell og inspirasjon for sosialister fra Marx til våre dager: Vi bringer her annen del av Einhart Lorenz’ artikkel om Pariserkommunen.
Frihet / Jeder Mensch (av Ferdinand von Schirach)Ferdinand von Schirach vil inspirere til en modernisering av det demokratiske systemet.
Fotobok / Å holde sammen helt inn i livets høstEnkelte fotografier i denne boken oppleves som nådeløse, til tross for at fotograferingen er gjort blant venner.
Oslo-avtalen / Oslo (av Bartlett Sher, …)Den eskalerte konflikten mellom Israel og palestinerne minner oss igjen om at Oslo-avtalen i 1993 ikke førte til fred. Og dermed føles HBO-filmen Oslo nærmest som naiv eskapisme.
Samtaler med lysets hastigheter. Konstruksjonen av det digitale dødsriket. (av Ole Sverre Olsen)Zuckerberg legger frem visjonene for det 21. århundre, bør du følge oppmerksomt med på hva som er det konkrete innholdet i det de presenterer av teknologi, forsket frem i laboratoriene i Silicon Valley.
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte