Med en fornyet vilje til å gå i dybden graver Monbiot seg i denne nye boken ned til røttene, selve grunnlaget for vår moderne livsform. Han finner ut at dette grunnlaget, at jorden selv er i ferd med å svikte. Eller bedre, det er vi som har sviktet jorden. Den jorden vi snakker om her, er helt konkret jorden under føttene våre, matjorden og jordsmonnet som brukes til å dyrke det vi spiser, men også landet og landskapet, alt det som landbruket tar i bruk for å produsere mat.
Fra finstemte gartnerobservasjoner i eplehagen og detektivarbeid for å finne ut hvorfor kajak-elvene hans er blitt fulle av grønt slim, beveger forfatteren seg til globale problemstillinger som blir bygget inn i stramme og overbevisende argumenter. Konklusjonen er at vi trenger en ny og altomfattende jordbruksrevolusjon. Monbiot er polemisk og tillater seg som vanlig noen sleivspark og spissformuleringer underveis. På den andre siden har han gjort et imponerende arbeid med å underbygge nesten hvert eneste avsnitt med referanser til vitenskapelige publikasjoner, slik at leseren kan gå ham etter i sømmene – og dessuten fordype seg videre i materien.
Moderne jordbruk
Verdenssamfunnet skjelver i disse dager for kornkrise, et ord som virker umoderne. Kornkrisen bringer tankene til den irske potethungeren og middelalderens uår. Til tross for – eller nettopp på grunn av – den globaliserte matvarehandelen er vi langt fra å ha den matsikkerheten en moderne verden forventer. Hele verdens matsystem er en koloss på leirføtter, påpeker Monbiot. Trusselen om kollaps dreier seg ikke bare om oss. Presset fra jordbruket, som selv er under økonomisk press, bidrar enormt til tapet av biologisk mangfold. Dette er noe som kan vise seg å bli minst like fatalt og enda mer irreversibelt enn den globale oppvarmingen.
Intensiv drift med monokulturer, sprøytemidler, kunstgjødsel og giftmidler mot ugress og insekter ødelegger jordsmonnets integritet.
Landbruket bruker opp landskapet. Arealet av dyrket mark i verden øker stadig, mens verdens landareal er konstant. I Monbiots England er det forsvinnende lite plass igjen for enger med villblomster og insekter, for ikke å snakke om skog. Jordbruket bruker opp jorden. Moderne jordbruk fører til en gradvis ubønnhørlig erosjon av jordens fruktbare lag. I tillegg til dette kommer intensiv drift med monokulturer, sprøytemidler, kunstgjødsel og giftmidler mot ugress og insekter som ødelegger jordsmonnets integritet.
Monokulturer
Intensiv drift og stadig pløying bryter opp jordsmonnets fine forbindelser og levende strukturer. Hvis vi ser jordsmonnet som et flettverk av røtter, sopp og organismer som et sett av knutepunkter og forbindelser, kan vi også forstå jorden ut fra kompleksitetsteori. For alle komplekse systemer gjelder det ifølge Monbiot at når knutepunktene oppfører seg likt og dessuten er sterkt forbundet, er det sannsynlig at systemet er skjørt. Når jordsmonnet blir dyrket på én måte og presset til maksimal produktivitet, blir kompleksiteten typisk forenklet, med den følge at fleksibiliteten går tapt og motstandsdyktigheten eller resiliensen minker.
Det økonomiske systemet er akkurat slik vi så under bankkrisen i 2008. Alle bankene brukte like strategier for å begrense risikoen, slik at de alle falt samtidig. Monopoler og monokulturer i felleskap har skapt et matsystem som truer oss med kollaps. Diversifisering er også en forutsetning for å sikre investeringer i naturen, i verdens matsystem og i jordbruket. Da Russland i sommer holdt tilbake korn som en del av sin Ukraina-relaterte geopolitikk, tilbød India seg å tette hullet i markedet: Vi har korn nok! Et par uker senere var avlingene tapt på grunn av tørke – på grunn av global oppvarming. Alt var sårbare monokulturer, alt gikk tapt i ett sveip.
Nok til alle?
Inntil 2014 gikk antallet kronisk sultne mennesker i verden nedover, påpeker Monbiot – og FNs mål om å ende sult i verden innen 2030 virket innen rekkevidde. Siden den tid har tallet på kronisk sultne gått opp med over 60 millioner, ikke fordi ressursene er mindre, men fordi produksjonen er mer ustabil, og fordi fordelingen av ressurser er ujevn. Eksempelvis vies stadig mer jordbruk til produksjon av biobrensel fremfor mat. Også kjøttproduksjon legger beslag på stadig mer av den dyrkbare jorden, ikke minst fordi stadig mer regnskog hugges for å dyrke soya til for.
Motsatsen til industriell kjøttproduksjon, monokulturer og kornmonopoler er selvsagt økologisk jordbruk. Det er ingen mirakelløsning, påpeker Monbiot, for tilsynelatende mirakler av denne type krever hardt arbeid, omhyggelige observasjoner og presise kalkulasjoner. Hva det innebærer, lærer vi mye om i den inngående skildringen av den iherdige gårdbrukeren Tollhurst og hans høyproduktive og kunnskapsintensive drift på karrig jord uten kunstig eller animalsk gjødsel. Løsningene er verken åpenbare eller lette å finne frem til – og de er heller ikke lette å sette ut i livet, men gjennom besøket på Tollhursts høyproduktive gård ser vi hva som er mulig. Ved å spise og dyrke variert og klokt kan vi unngå å gradvis utarme jordsmonnet, slik nesten alt jordbruk i verdenshistorien har gjort så langt. Og vi kan stimulere biologisk mangfold fremfor å minske det.
Storstilt dekolonisering av naturen
Som Oliver Morton utforsket i sin populærvitenskapelige bok om fotosyntesen, Eating The Sun (2009), kan vi se hele planeten som et enormt stoffskifte, en metabolisme der energi fra solen blir fortært og resirkulert av en rekke organismer. Å spise planter fremfor å spise protein fra dyr (som har spist planter) er en enorm effektivisering av næringsopptaket.
Vi kan også «spise solen» enda mer direkte, forklarer Monbiot. Det finske selskapet Solar Food produserer et protein de kaller solein, fra luft og solskinn i form av solkraft. Solein, som opprinnelig ble utviklet av NASA til astronautmat, fremstilles biokjemisk i tanker. Denne proteinmaten smaker ifølge Monbiot dessuten utmerket. Solein og lignende produkter kan godt vise seg å bli en viktig del-løsning på verdens sultproblem og gi matsikkerhet i utsatte regioner. Med mindre behov for land til fôr og beite kan vi dessuten gi mer av landskapet tilbake til skog og ville dyr. Den nye jordbruksrevolusjonen Monbiot foreslår, er ikke bare rewilding, den er en storstilt dekolonisering av naturen.
Økologisk jordbruk og enda mer solein-produksjon er praktiske eksempler på det Oxana , mefejeva i sin nye bok kaller «solens politikk»: en generøs deltakelse i den kosmiske økonomien og den planetære metabolismen – der vi gir og skaper mer enn vi tar og forbruker.
