Materialistisk og ensidig religionskritikk

DEBATT OM TRO: Når troen blir angrepet med bravur av fire intellektuelle musketerer, blir religionen som livserfaring knapt berørt.

Henning Næss
Email: henning.ness@icloud.com
Publisert: 18.09.2019
           The Four Horsemen: The Conversation That Sparked an Atheist Revolution
Forfatter: Christopher Hitchens Richard Dawkins Sam Harris Daniel Dennett
Penguin Random House,

«Horsemen» kan i denne sammenheng oversettes til intellektuelle «musketerer», slik Stephen Fry gjør det i forordet til boken The Four Horse-men: The Conversation That Sparked an Atheist Revolution. De fire er Sam Harris (Aramis), nevrobiolog, moralist, forfatter og forsker på forholdet mellom moral og spiritualitet og meditasjonslærer; Daniel Dennett (Athos), filosof og forfatter; Richard Dawkins (d’Artagnan), evolusjonær biolog og darwinist og forfatter av bestselgende bøker som Den blinde urmakeren og Det egoistiske genet; og til slutt: Christopher Hitchens (Portos), som var forfatter, essayist, polemiker, historiker, kjent debattant på internett og YouTube og som ble annet skrev boken God is not Great. Utgangspunktet for denne boken var en to timer lang diskusjon om moderne ateisme disse fire hadde i 2007 hjemme hos Hitchens i hans bibliotek. Hele diskusjonen finnes tilgjengelig på YouTube og er nå publisert i bokform, sammen med nye essays fra tre av dem (Hitchens døde i 2011).

Tro og vitenskap

Nå er det ikke så ofte religion i seg selv som kritiseres i denne boken, men kulturer der religion blir brukt i en politisk og sosial hensikt. Selv om religion opplagt er laget av mennesker, må det til en viss grad kunne skilles mellom religion som historisk fenomen og utøvelsen av ulike former for religiøs praksis i det daglige. Religionsforskere som Rudolf Otto eller andre som har forsket på religion som et transcenderende og overskridende prosjekt, trekkes aldri inn i diskusjonen. De fire «musketerene» snakker dessuten som om tro og vitenskap er noe som bestandig har vært atskilt, men denne skilsmissen er et produkt av det 20. århundre. Et annet problem er at det virker som om de fire ikke kan godta at religion kan være noe mer enn et dogmatisk system for dumme mennesker som ikke vil anerkjenne vitenskapens kjensgjerninger. I denne boken er all vitenskapskritikk fraværende. Religion sidestilles med tøys («bullshit»), mens vitenskapen gis en martyrliknende rolle. Men jeg mener det er mennesker som dreper, ikke religionen. Den er bare et redskap.

Hybris

Disse fire skiller som nevnt ikke mellom religion brukt i en kulturell kontekst og religionen i seg selv. Når det kommer til naturvitenskapen, skilles det heller ikke mellom menneskene som utøver naturvitenskap, og naturvitenskapen. En annen svakhet er at religion beskyldes for å være «bullshit» og preget av hybris, mens vitenskapen beskrives som uendelig beskjeden på virkelighetens vegne.

Plasserer vi fire personer som mener nesten det samme, i samme rom, får diskusjonen begrenset interesse.

Slik sett skriver de fire seg inn i en fornuftstradisjon fra Sokrates til Voltaire og Kan: fornuft og rasjonalitet mot religion, dumhet og undertrykkelse. Innenfor disse rammene utfolder de fire musketerene seg med bravur; de er uhyre kunnskapsrike kritikere, men de gjør det tidvis også enkelt for seg selv.

«Jeg vil at religion skal behandles akkurat på samme måte som den farmasøytiske industrien eller som oljeselskaper», sier Richard Dawkins. Å sammenlikne religion med et oljeselskap virker tåpelig og vitner om en slående mangel på innlevelsesevne og menneskekunnskap. Disse fire skjønner ingenting av religion på et dypere nivå, men bedriver bare kulturkritikk på en ytterst forsimplet og materialistisk måte. De framstår som blindet av egen fortreffelighet, og de virker overhodet ikke villige til å innrømme at også fysikere kan bli fortørnet hvis en teori de har jobbet med i tjue år, plutselig motbevises. Nei, da, ikke ifølge Harris. De følger bare sannheten og blir ubetinget glade hvis noen motbeviser teoriene deres. Innenfor vitenskapen finnes det ingen dogmatisme, hevder Harris. Men også naturvitenskapen har sine dogmer, og også der finnes det mennesker med behov for å forsvare sine bastioner. Også innenfor vitenskapsfeltet regjerer det makthierarkier og programmatiske skillelinjer.

Christopher Hitchens, Richard Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennett, fra samtalene på Youtube

Sannheten

For disse fire er sannheten kun én ting: den naturvitenskapelige sannheten. Her finnes ingen spor av et utvidet vitenskapsbegrep, der sannheten kan romme mer enn rent naturvitenskapelige fakta. For eksempel sier Dawkins at selv om et dikt av John Donne er vakkert, betyr jo ikke det at diktet handler om sannheten. Som kunstfortolker blir han da nødt til å skille fullstendig mellom form og innhold.

Dennett er tidvis den mest interessante bidragsyteren. Han mener det må foretas et skille mellom det spirituelle og numinøse og det tradisjonelt dogmatisk religiøse. For hvorfor må den dogmatiske religionen ha patent på spirituelle og numinøse opphevelser? Jeg opplever ham som mer åpen enn de tre andre.

Hadde jeg vært til stede under diskusjonen i Hitchens bibliotek, ville jeg sagt: Begynn å sette dere inn i religion på et dypere nivå enn det materialistiske. Les Rudolf Otto, Karl Barth, Carl Gustav Jung, Rudolf Steiner og erkebiskop Nathan Söderblom, og innrøm at også naturvitenskapen kan være drevet av hybris, makt og sannhetsbegjær. Innrøm at religion kan handle om noe annet enn fordomsfull kvinneundertrykkelse og kjønnslemlestelse av barn, innrøm at religion kan gi oss en utvidet virkelighetsforståelse.

Plasserer vi fire personer som mener nesten det samme, i samme rom, får diskusjonen begrenset interesse. En av dem burde vært byttet ut med vitenskapskritikeren Ruper Sheldrake, som har skrevet boken Vitenskapens vrangforestillinger. Han har blant annet forsket på telepati og andre paranormale aktiviteter. I den nevnte boken skriver han blant følgende: «Forskjellen mellom vitenskapelig og religiøst dogma er at folk som er religiøse, vet at de har en religiøs tro, mens de som tilslutter seg vitenskapens dogmer, ikke vet at dette er trosforestillinger, men innbiller seg at det er sannheten.»

Ellers må jeg si: Gå du til din fattige sannhet, Richard Dawkins, så går jeg til min rike løgn.


Diskusjonen kan du se over.

Gratis prøve