– Mat og klær viktigere enn politikk

– Palestinerne gråter fordi de har mistet en leder, og for den håpløse situasjonen de er i, sier Nora Ingdal

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nora Ingdal følger daglig utviklingen i de palestinske områdene. Særlig har hun mye kontakt med venner og bekjente i Gaza, der hun bodde i fire år fra 1998 til 2002. Nå bor hun i Oslo og skriver blant annet en bok om muren som Israel bygger. Hva er hennes inntrykk av det som skjer i de palestinske områdene etter at Yasser Arafat døde torsdag i forrige uke.

– Folk sørger Arafats bortgang, samtidig som de feirer avslutningen på ramadan med Eid-al-fitr. Det er lite folk i gatene. Folk holder seg hjemme. Hele det palestinske folk sørger at deres nasjons far, Yasser Arafat, er død. Man gråter over Arafats død, men man gråter også over mye mer, man gråter over den fortvilte situasjonen hele det palestinske folket er i.

Arafats død markeres ved at alle offentlige kontorer, skoler og så videre holder stengt i en uke. Det skal flagges på halv stang i de 40 dagene sørgetiden er. Samfunnet vil komme i gang igjen i morgen lørdag. Mandag, som var tredje dag av Eid-feiringen, var også palestinernes nasjonaldag. 15. november 1988 erklærte PLO den palestinske staten for opprettet. Når sørgetiden er over i slutten av desember vil en hektisk valgkamp gå i gang. Politikerne har kun 14 dager på å vise seg frem før presidentvalget den 9.januar. Denne datoen er valgt på grunn at det er 60 dager etter Arafats død. Det diskuteres nå heftig om det er praktisk mulig å gjennomføre et valg på så kort tid – og så lenge Israel har 250 kontrollposter på Vestbredden som forhindrer palestinsk fri ferdsel. Hvordan skal folk komme seg til valglokalene når de blir stanset av den israelske muren eller soldater?

– Var Arafat en synlig president?

– Alle palestinere har et forhold til Yasser Arafat. Han var deres viktigste leder noensinne. Men han var lite synlig i hverdagen. Vi bodde bare noen hundre meter fra der Arafat bodde i Gaza og vi opplevde flere ganger at det ble bombet i nabolaget. Det jeg syntes var rart var at etter de israelske bombingene som ofte tok liv, verken hørte eller så folk noe til Arafat. Jeg tenkte at i de fleste land ville den øverste lederen holdt en tale til folket etter større angrep fra en annen stat. Men Arafat viste seg ikke. Han holdt seg i skjul. Han fortsatte å være geriljalederen som jobbet i det skjulte uten å tale direkte til folket. I løpet av de fire årene vi bodde i Gaza, så holdt ikke Arafat en tale til nasjonen.

– Arafat har hatt en spesiell rolle for palestinerne siden sekstitallet. Nå er han borte. Hvem blir den nye lederen?

– Hvem som blir den neste presidenten er vanskelig å si i dag, selv om Fatah har tilbudt Abu Mazen å være deres kandidat. Abu Mazen har ennå ikke bekreftet. Men det er stor intern uenighet i Fatah om hvem som skal bli deres nye leder. Det kan ikke utelukkes at noen av de markerte Fatah-medlemmene trekker seg ut og stiller som uavhengig kandidat. I tillegg finnes det kandidater som ikke er med i Fatah.

– Hvem i Fatah kan tenkes å utfordre Abu Mazen?

– Den interne uenigheten blant palestinerne kan noen ganger være vanskelig å holde styr på. I Gaza har en tidligere leder av sikkerhetsstyrkene, Mohammed Dahlan, lenge utfordret både Arafat og resten av ledelsen i Fatah og bedt om reformer innen både PLO og Fatah-bevegelsen. Han har blitt avvist hver gang. Dahlan krever at sentralkomiteen i Fatah velges på nytt. Her sitter de viktigste støttespillerne til Arafat som Abu Mazen og Abu Ala, men de har sittet der i mer enn ti år uten at de har vært prøvd i noe valg.

– Hva gjør at Dahlan kan ses på som en god kandidat i Gaza?

– Forskjellen på Mohammed Dahlan og dagens ledelse i Fatah, er at Dahlan er fra Gaza og «hjemmefronten» – ikke «utefronten» som de nærmeste rundt Arafat. Mohammed Dahlan er en ekte Gaza-gutt og sees på som en representant for grasrota, mens den politiske ledelsen i PLO oppfattes som en elite som har hevet seg over folket. Abu Mazen, Abu Ala og resten av PLO-ledelsen blir fortsatt kalt «tuniserne» av enkelte, fordi de flyktet til Tunis da PLO ble jaget ut av Libanon på åttitallet. I tillegg er Dahlan i førtiåra og betydelig yngre enn det etablerte PLO-lederskapet. Abu Mazen og Abu Ala er heller ikke så mye ute blant folk som Mohammad Dahlan. De har ikke sett dem i flyktningleirene eller ute blant de vanlige innbyggerne.

– Men både Abu Mazen og Mohammed Dahlan anses å være moderate som ønsker å finne forhandlingsløsninger. Hva er forskjellen på de to?

– Det er et godt spørsmål. Hvis vi ser på de tre temaene som har vært og vil være viktige fremover:

1. Skal de palestinske flyktningene ha rett til å vende tilbake til det stedet der deres familie bodde før.

2. Jerusalem

3. De israelske bosettingene

Mazen og Dahlan er sannsynligvis enige i at palestinerne ikke skal fire på kravet om Jerusalem, og de er enige om at de israelske bosettingene som ifølge FN og folkeretten er ulovlige, de skal bort. Det er dessuten ikke umulig at Mazen og Dahlan også er rimelig enige om at spørsmålet om rettighetene til flyktningene kan diskuteres. Så forskjellen er ikke stor i politikken, men Dahlan fremstår som en av folket og har troverdighet. Dahlans problem er at både Israel og USA mener at Dahlan er en leder de kan forholde seg til. Og en palestiner som Israel støtter kan få det vanskelig i et palestinsk valg.

– Er det andre kandidater som avviker fra Mazen og Dahlan?

– Det finnes flere, men spørsmålet er hvem som velger å stille til presidentvalget i januar. Et navn som nevnes er Mustafa Barghouti, en nær slektning av Marwan Barghouti. Sistnevnte kalles ofte for den palestinske Mandela. Han sitter i et israelsk fengsel dømt til flere ganger livslangt fengsel. Mustafa Barghouti er en mer kompromissløs politiker sammenlignet med Mazen og Dahlan. Barghouti, som er tidligere kommunist, ønsker ikke å fire på noen av de tre kravene som jeg nevnte tidligere. Han er betydelig mer radikal. Barghouti vil sannsynligvis stille som uavhengig kandidat.

Deler av Fatah og Al-Aqsa-brigaden har foreslått at Marwan Barghouti skal velges til president, selv om han sitter i israelsk fengsel.

Det er også mulig at islamistene i Hamas og Jihad vil velge å gå sammen om å stille kandidater til parlamentet, men ikke som president. Islamistene vil trolig få mange stemmer, men det er vanskelig å finne kjente ledende Hamas-kandidater, fordi Israel har likvidert det meste av Hamas-ledelsen. Men Hamas har gjennom sin omfattende sosiale politikk en bred støtte blant folket.

Hvis vi skal se realistisk på situasjonen, så kommer den neste palestinske lederen også fra Fatah. Årsaken er så enkel som at det er de som har en organisasjon og de sitter med makten i dag.

– En person som Abu Ala blir ofte nevnt i norske medier, kanskje særlig på grunn av sin rolle under Oslo-prosessen, men han er ikke populær blant palestinere?

– Mange palestinerne er rasende på Abu Ala. De opplever at han har sviktet dem, etter at det har kommet frem at et lastebilselskap som han eier, har kjørt sement for israelerne. Sement som er brukt til å bygge muren mellom Israel og de palestinske områdene. Jeg tror ikke Abu Ala har blir ikke palestinernes neste president.

– I det palestinske parlamentet med 88 representanter sitter kun Fatah-representanter sammen med noen få andre uavhengige folkevalgte. Alle de andre partiene boikottet valget. Hvordan er partistrukturen i dag?

– Partiene finnes nesten ikke i dag. De som før siste valg hadde bygget opp en organisasjon, har i dag mistet denne og det finnes nesten ikke medlemmer eller lokallag i disse partiene. Eneste unntakene er Fatah og Hamas. Denne situasjonen gjør at det er lite sannsynlig at andre enn Fatah og Fatahs ledelse kan vinne det neste valget. De andre partiene står rett og slett for svakt. Det er et åpent spørsmål om Hamas får lov til å stille. Det er ikke utenkelig at Israel og kanskje USA vil presse på for å nekte Hamas å stille, fordi de anser Hamas som en terrororganisasjon.

– Hva vil bli fokusert på i valgkampen?

– Folk vet ikke hvem kandidatene er. Det har ikke vært lokalvalg siden åttitallet, og det har ikke vært noe presidentvalg siden 1996. De palestinske partiene er vanskelig å skille. Partiene markerer seg med slagord om et fritt Palestina, men de har ingen sosialpolitikk eller løsninger som skal hjelpe folket i hverdagen. Alle krever frigjøring av Palestina, men de sier ikke noe om hvordan samfunnet skal bygges når Palestina er fritt. Eller hvordan dagens problemer skal løses frem mot et fritt Palestina.

– Er palestineren opptatt av politikk?

– Situasjonen er så vanskelig for mange, at de ikke har overskudd til å bry seg om det som den politiske eliten driver med. Da jeg snakket med en av mine naboer i Gaza, en kvinne som har flere barn, så var hun opptatt av at hun ikke hadde hatt råd til å kjøpe klær til ungene sine til Eid-feiringen – og her snakker vi om muslimenes «julefeiering». Hun er et godt eksempel på at palestinerne må tenke først på å skaffe seg mat og klær i hverdagen. Politikken blir uvesentlig når situasjonen er så håpløs. Derfor sørger palestinerne ikke kun at Arafat er død. De lar samtidig følelsene få fritt utløp og de gråter fordi deres situasjon er så håpløs.

---
DEL

Legg igjen et svar