Mat på en plaget planet

Verdens intensive matproduksjon kan med sitt ressursforbruk fort sende oss inn i alvorlige kriser. Noe må gjøres. 

Hammer er dr.polit i sosiologi.

Hot, Hungry Planet. The Fight to Stop a Global Food Crisis in the Face of Climate Change

Lisa Palmer

St. Martin’s Press

USA

Antall mennesker på jorden øker, og velstandsveksten medfører at stadig flere ønsker et bedre kosthold. Verden trenger dermed stadig mer mat, en utfordring vi har klart å møte fordi teknologiutviklingen har gitt stadig mer effektive måter å utnytte ressursene på. I dag finnes det nok mat i verden til alle, vi er bare ikke flinke nok til å fordele den. Under denne overflaten av intensiv matproduksjon truer imidlertid overforbruket av ressurser og endringer i naturmiljøet med å sende oss inn i alvorlige matkriser. Det kritiske spørsmålet er: Hvordan vi forholder oss til dette?

Robusthet og tilpasning. Dette er utgangspunktet for Lisa Palmers bok Hot, Hungry Planet. The Fight to Stop a Global Food Crisis in the Face of Climate Change. I Palmers historie ligger ikke løsningen hverken i monokulturell stordrift eller i endimensjonal satsning på småskala lokal matproduksjon. Hun legger isteden til grunn at utfordringene er varierte og komplekse, og at vi derfor trenger varierte løsninger. Det overgripende målet bør være å utvikle et globalt matsystem som er resilient – det vil si robust og elastisk, og derfor motstandsdyktig ved kriser – og økologisk bærekraftig.

All matproduksjon betinger menneskelig intervensjon i og utnyttelse av naturressurser. Til dette kommer at matsystemet som helhet ikke kun handler om frembringelse av mat, men også om prosessering, omsetning og forbruk. Alle momenter må med, og for hver sekvens vi inkluderer, tilføyes en rekke nye faktorer og dermed økt kompleksitet. For å møte denne kompleksiteten trenger vi ulike former for kunnskap, både på hvert område og på tvers av ulike felt.

Optimistisk vinkling. Palmer er journalist, og boken formes gjennom fortellinger om mennesker, organisasjoner og stater som søker etter bedre løsninger. Vi presenteres for unge kvinner i Afrika som via utdanningsprogrammer har lært seg å utnytte begrensede ressurser bedre, og dermed er blitt ressurssterke ledere for en positiv samfunnsutvikling. Vi møter jordbrukere i Sør-Amerika som har utviklet nye og bedre måter å utnytte jorda på, slik at matproduksjonen øker samtidig som naturmiljøet forbedres. Vi introduseres for klimasmarte landsbyer i India, og vi kan lese om at det arbeides målrettet for å finne løsninger som kan imøtekomme den økte etterspørselen etter palmeolje uten å ødelegge mer regnskog. Vi ledes inn i det komplekse feltet der nye og mer robuste matsorter og former for matproduksjon utvikles, med eller uten genmanipulering. Vi lærer om det komplekse samspillet mellom forringelse av naturmiljøet, reduserte fiskeressurser og uheldige sosiale mekanismer, og hvordan det jobbes bevisst for bedre å se befolkning, helse og miljø i sammenheng.

Alle disse fortellingene har en felles grunntone. På den ene siden handler det om et klima og et naturmiljø i ubalanse, og dermed om faren for både lokal og global matkrise. På den andre siden møter vi en sosialliberal utviklingsoptimisme, forankret i samspillet mellom enkeltmennesker med kraft til å forme nye løsninger, politisk vilje til å lede utviklingen i bedre retninger og eksistensen av økonomiske insitamenter som stimulerer til valg av de løsningene som vil gi mest tilbake over tid. Denne positivt ladete fremstillingen kan nok problematiseres, men samtidig er det lett å kjenne at den trengs. Ikke minst med tanke på at politikere og andre ledere bør se at det finnes flere strategier enn ensidig satsning på monokulturell storproduksjon.

Syria ses som en illustrasjon på hvordan tap av vann kan skape sjokkeffekter, utløse konflikter og potensielt får hele samfunnsformasjoner til å gå i oppløsning.

Vannets rolle. Ett av bokens kapitler handler om vannets problematikk. California og Syria brukes her som eksempler, fordi begge er avhengige av pumping av grunnvann, noe som har skapt en tikkende bombe under matproduksjonen. Syria ses som en illustrasjon på hvordan tap av vann kan skape sjokkeffekter, utløse konflikter og potensielt få hele samfunnsformasjoner til å gå i oppløsning. Problemet handler ikke bare om tørke, men også om manglende evne (eller vilje) til å styre vannforbruket. Det kritiske spørsmålet er om det samme kan skje i California, eller andre steder på kloden. Undervurderer vi den eksplosive faren som ligger i miljøendringene? For det globale matsystemet utsettes for et økende trykk av tørke, flom, ekstrem varme og skogbranner.

I dagens verden utøves en stadig mer omfattende global handel med mat. En dyd av nødvendighet, men samtidig en kilde til nye utfordringer. Hvor ofte tenker vi vel på at de landene som eksporterer mye mat, slik samtidig sender fra seg enorme mengder vann? Linda Palmer belyser også dette – men et større problem er at den intensive handelen frister lokale matprodusenter til å presse opp produksjonen gjennom stadig mer bruk av monokulturell dyrking, plantevernmidler, kunstig vanning og manipulerte såkorn. Kombinasjonen av de grepene som tas i bruk øker gjerne produksjonen på kort sikt, men undergraver bærekraften på lang sikt.

Mangespektret – og ensidig. Fremtiden trenger andre strategier. Disse kan handle om økt bevissthet om verdien av mangfold fremfor ensidighet, og om å etablere bedre praksiser for å lede utviklingen i bærekraftig retning. Mer integrerte tilnærminger, der ulike faktorer ses i sammenheng og matproduksjonen foregår i samspill med fremfor imot naturen, er hva som skal til for å sikre et balansert, bærekraftig matsystem.

Hot, Hungry Planet rommer et stort spekter av temaer. På godt og vondt preges boken av at Palmer er journalist og ikke forsker. Fortellingene fremstilles ofte noe motstandsløst, der forfatterens tolkninger og meninger fremmes som om de var utvetydig sanne. For eksempel sier hun at GMO hverken bør møtes med blind motstand eller entusiastisk hyllest. Vi må gå inn i hver variant av genmanipulering og pragmatisk avveie plusser og minuser. Det er fristende å være enig i dette, men standpunktet ville fått økt kraft om Palmer i større grad synliggjorde hvordan de som ikke deler denne oppfatningen tenker.

Den friksjonsfrie skriveformen går igjen også i eksemplene på enkeltpersoner eller organisasjoner som har oppnådd suksess. Er det gitt at grepene som beskrives har vært/er entydig gode, i både fortid, nåtid og fremtid? Hvordan vetvi at tilfellene Palmer peker på, er representative? Kan det være at hun presenterer oss for unntakene, mens mønsteret er et annet? Disse spørsmålene kan være greie å ha med seg, selv om boken som helhet utvilsomt er vel verdt både å lese og bruke som grunnlag for videre diskusjoner.

---
DEL