Mat fra tynn luft. Nesten.

Kanskje du har hørt om det – kanskje du til og med så det nevnt så vidt i forrige NY TID (Anders Dunker om Monbiot og matjord)? Det er spesielt et finsk selskap som har nådd media de siste årene med sitt «mat fra tynn luft»-prosjekt. Men hvor kommer denne maten fra, ja, foruten fra luft? Tanken er slett ikke så ny; dette har vært på NASAs tallerken siden 1960-tallet, men først i senere tid blitt videreutviklet til et ferdig produkt.

Det går med utrolige 15 000 liter til 1 kg storfekjøtt – Air Protein bruker bare 0,8 liter vann for å produsere 1 kilo proteiner.

På 60-tallet oppdaget NASA at fotosyntesen at planten vokser og kan bli mat: karbohydrater, protein og oksygen. Men «luftproteinene» er cirka 20 ganger mer effektive enn vanlig fotosyntese.

Amerikanske Kiverdi startet i 2008 med videreutvikling av NASAs ideer, og i 2019 grunnla de Air Protein, som også er navnet på produktet. Kiverdi og Air Protein ble grunnlagt av dr. Lisa Dyson og dr. John Reed.

Og finske Solar Foods kaller sitt proteinprodukt Solein. Fem finske forskere startet opp i 2017 etter at det var gjort forskning av det statseide forskningssenteret VTT Technical Research Centre of Finland og Lappeenranta-Lahti University of Technology (LUT). Og det finnes flere selskaper der ute, som blant annet NovoNutrients og Orbital Farm.

Karbonnegativ prosess

Prosessen kan gjøres i både liten og stor skala og er karbonnegativ så lenge den er basert på fornybar energi. Her trengs det ikke store områder som skal dyrkes, dyr som skal fôres, vaskes og stelles – alt med høyt CO₂-avtrykk. Det trengs bare et lite produksjonsrom – som fôres blant annet på CO₂, hentet fra luften. Det kan gjøres på Nordpolen, i Sahara eller på en øde øy – eller i et romskip.

Matproduksjon i dag er blant verstingene når det gjelder arealbruk, vannforbruk og ikke minst CO₂-utslipp og regnes å utgjøre en tredjedel av verdens CO₂-utslipp. 80 prosent av dette igjen er fra kjøttproduksjon. Og det er nettopp her at luftmat har sitt største fortrinn – mindre CO₂, for CO₂ er hovedingrediensen, og med fornybar energi til produksjon er hele prosessen karbonnegativ. Også når det kommer til arealbruk, har det en enorm fordel. Til en kilo Solein-protein trengs 1 kvadratmeter, mot planters ca. 20 og storfekjøtts ca. 200 kvadratmeter. Dyson legger også vekt på at luftproteinet deres har flere andre helsefordeler sammenlignet med animalsk kjøtt. Stoffet inneholder verken soya, hormoner, plantevernmidler, ugressmidler eller genmodifiserte organismer. Det er mer proteinrikt per kilo enn noe kjøtt og rikt på vitaminer, mineraler og aminosyrer.

Vann tilsettes mineraler som fosfor, sulfur, kalsium, jern og kalium slik at det fermenteres, ikke ulikt hvordan man for eksempel brygger øl. Man tørker så ut vannet og ender opp med et pulver som blant annet består av 65 prosent protein, 5 prosent fettsyrer og 15 prosent fordøyelige fibre og noen mineraler. Sluttproduktet er sennepsgult og mel-lignende – og nøytralt i smak. Dette skal kunne tilsettes allerede eksisterende produkter, enten det er pannekaker, pasta eller saus. Mens Solar Foods fremstiller proteinpulver, lager Air Protein sitt eget ferdige kyllinglignende produkt – Air Meat. Det hevdes at både Air Protein og Solein kan lages på bare noen få dager.

Potensialet er stort, samtidig er reguleringene mange. Foreløpig er det bare Singapore som har tillatt salg av slikt protein, fra finske Solar Foods. Det skjedde nylig, i september i år.

Økning i matproduksjonen?

Ifølge FN og Food and Agriculture Organization (FAO) trenger vi å øke matproduksjonen frem mot 2050 med opptil 60 prosent.

En tredjedel av matproduksjonen går bort i svinn.

Men de sier også: «We must work in ways to feed the world with less.» Mat av tynn luft passer godt i en slik tanke, men det er ikke den eneste løsningen, og det er viktig å holde alle muligheter åpne. Matsvinn er fortsatt noe vi bør være oppmerksomme på, spesielt i de industrialiserte landene, hvor svinnet er størst. Globalt sett produserer vi mer enn nok mat til alle, til et sted mellom 10 og 12 milliarder mennesker. Men en tredjedel av matproduksjonen går bort i svinn. Europa og USA er verst, med henholdsvis 95 og 115 kg årlig svinn per forbruker. I Afrika sør for Sahara og Sør-/Sørøst-Asia er svinnet langt lavere, med 6 til 11 kg årlig per forbruker.

Air Protein lager sitt eget ferdige kyllinglignende produkt – Air Meat.

Klarer vi å redusere svinnet med bare 25 prosent, kan det i seg selv være nok til å brødfø 500 millioner mennesker og redusere behovet for vekst i matproduksjon.

I det store bildet er det også nødvendig å ta med vann og vannforbruk. Grunnvannet er en ikke-fornybar ressurs (bare 6 prosent kan fornyes), og vi som mennesker har hatt et lettvint syn på vann som noe som «bare er der». Mens det går med cirka 1350 liter vann til 1 kg hvete og 3000 liter til 1 kg ris, går det med utrolige 15 000 liter for 1 kg storfekjøtt. Air Protein bruker bare 0,8 liter vann for å produsere 1 kilo proteiner – og stiller i særklasse. Ved siden av det enorme vannforbruket er også jordbruk og dyrehold med på å forurense grunnvannet, altså en komplett ond sirkel.

Fremtidsmat som laboratoriekjøtt og insekter

Kan vi så konkludere med at luftprotein er en vinner? Både ja og nei. Dette er ikke den eneste nye «fremtidsmaten». Laboratoriefremstilt kjøtt er en annen relativ ny løsning, men har kanskje noe uheldig et «yak»-problem som gjør det uspiselig, men med tiden og ikke minst matmangel kan det fort snu. Singapore er også eneste land som har tillatt laboratoriefremstilt kjøtt, med Eat Justs dyrkede «kylling». «No animal was killed during this process» blir kanskje slagordet, men likevel rynker mange på nesen av at det er laboratoriekjøtt. Basert på DNA, altså en slags levende-død kjøttproduksjon. Nesten som en ku- eller kylling-plante.

Selv om både labkjøtt og luftproteiner begynner å bli konkurransedyktige i pris, må de godkjennes for salg. Og mens disse produktene kanskje snart er konkurransedyktige i pris for det rike nord, vil det nok gå lang tid før de blir det i det globale sør. Derfor er det viktig å ha et vidt syn på fremtidens mat og tilpasse det etter forholdene. Innendørs, hydroponisk vertikal dyrking med led-lys vil helt sikkert også bli mer aktuelt med mindre strømprisene flyr helt til himmels. Det vil kunne produsere næringsrik og kortreist mat. Til sammenligning tilsvarer her 1 kvadratmeter arealbruk 125 kvadratmeter i ordinært jordbruk.

Andre steder på kloden vil muligens insekter bli mer populært. Mens noen utvikler laser for å ta rotta på kakerlakker, driver andre kakerlakkfarmer på grunn av kakerlakkens næringsinnhold. Den brukes mest til dyrefôr, men regnes faktisk også som delikatesse for mennesker. Mens det kanskje ville glidd ned merket som «proteiner fra innsekter», vil nok også kakerlakkdeklarasjonen ha høy «yak-faktor».

For et par mannsaldre siden hadde blågrønnalger – spesielt chlorella og spirulina – samme hype som luftproteiner har i dag. De har et enormt høyt næringsinnhold og er lette å dyrke frem. De dyrkes som regel i grunne dammer og krever lite annet enn sol, varme og arbeidskraft. De er ikke like vanneffektive som luftproteiner, og om prisen enn er synkende, er den fortsatt for høy for mange. Også her utvikles det nye teknikker for å få ned produksjonskostnadene.

Finansiering

Luftproteiner vil ganske sikkert finne sin plass på matbordet vårt. Både Air Protein og Solar Foods har mottatt millioner i finansiering, sistnevnte blant annet fra European Space Agency (ESA). Mens Air Protein har klart å stable på bena 32 millioner dollar, har finnene reist en kapital på hele 42 millioner dollar, så muligheten er at vi vil se disse produktene til salgs, også her i Norge.