Jeg har lenge vært fascinert av fremtiden. Hvilke endringer vi mennesker vil møte på veien, er også noe som antydes med avisnavnet NY TID.
Da jeg for 30 år siden kjøpte Incorporations (sjette bok i serien ZONE Books), var dette en tjukkas av en bok, designet av kanadieren Bruce Mau (1959–). En antologi med de viktigste tenkerne om samtiden og fremtiden. Senere, i 1995, utga Mau og stjernearkitekten Rem Koolhaas boken S,M,L,XL (Small, Medium, Large, Extra-Large) med kritiske essays, manifester, travelogues, arkitektur og tanker om samtidens byer. Utover disse to bøkene kjøpte jeg også Massive Change (Faidon, 2002), der Mau var redaktør – sammen med Jennifer Leonard og Institute Without Boundaries. De tre avansert designede bøkene utgjorde hele 20 centimeter av bokhyllen.
For et par måneder siden, omtrent 20 år senere, kom dokumentarfilmen MAU –
Design the Time of Your Life . Dessuten utga Mau i fjor boken MC24 der han trekker linjene fra Massive Change videre – for som han sier i filmen, de hadde glemt å beskrive handlingene boken kunne inspirere til. I MC24, og på en rekke konferanser og utstillinger, etterlyser han «Massive Action» for vår tids viktigste utfordringer.
Massive Change uttrykte en fremskreden kapitalisme, fremskreden sosialisme og fremskreden globalisering.
Store ord? Mau er i det minste en av verdens ledende designere. Og design, som det står på omslaget, dreier seg ikke om designernes verden, men om hvordan verden designes eller skapes. Dette startet med Incorporations i 1992 om hvordan vi mennesker kroppsliggjør tidens væremåter eller vår omgang med teknologi og verdier. Et eksempel er filosofen Felix Guattaris tanker om hvordan vi dannes som subjekter og lever blant et mangfold av praksiser, ordnende «apparater» og maskiners algoritmer. Og deretter måten vi bor og bygger på – Small, eller Xtra Large – knyttet til vår tids økologiske bevissthet, der vi alle har ansvar for samme klode.
Massive Change ble i 2004 også navnet på den enorme utstillingen Mau og hans medarbeidere holdt på Vancouver Gallery. Denne ble deretter vist andre steder i verden. Professor Xiewei i Kina ville ha den til Beijing, men arrangementet ble stoppet rett før realisering, da Kina kom i politisk konflikt med Canada.
Bærekraftig arkitektur
Massive Change uttrykte i 2002 en fremskreden kapitalisme, fremskreden sosialisme og fremskreden globalisering. Det samtids- og fremtidsrettede er fremtredende i boken: eksempelvis innen bærekraftig arkitektur, der Michael McDonough nevner bygninger som «tenker selv» – med temperaturjustering, avansert bruk av regnvann for oppvarming og nedkjøling, mikro-veksthus og økologiske hager. Rick Smalley spør hvordan man i 2050 kan skaffe energien 10 milliarder mennesker trenger i 2050, fremfor å bruke olje. Solenergi, vind og fornybar biomasse er gode alternativer, men også atomenergi og naturgass. Stewart Brands «the long view» minner oss på at jorden ikke har noen «backup», vi er nødt til å leve på den og med den. Og med få ressurser, velger du da å sulte eller stjele? Hazel Henderson forteller at miljøkonferansen i Rio de Janeiro i 1992 anslo beløpet for å besørge en bærekraftig utvikling til rundt 8000 milliarder kroner året, og hun kritiserer de samme deltakerne for i 2002 å bruke rundt 120 000 milliarder kroner på det ikke-bærekraftige, som å subsidiere fossilt brensel, atomenergi og høyteknologi i landbruket.
For 20 år siden så de også for seg utviklingen av superharde, superlette, super-
små og supersmarte materialer via molekylært ingeniørkunst med kunnskap om blant annet naturens perleskjell, kolibrier, sjimpanser, nesehorn og edderkopper. Med karbonfibre til lett sportstøy og elektriske biler, og selvreparerende plast (nærmest slik vår hud gror igjen ved et sår) brukt i alt fra mikroprosessorer til fly.
Som visjonær med oppdrag verden rundt bruker Mau med boken MC24 sine 24 slogans, som «Begin with fact-based optimism», «Work on what you love», «Design the difference, not the object», «Quantify and visualize, seeing is believing», og «We are not separate from, or above nature». Her er sannelig en inspirator, slik vi møter ham i filmen MAU – men samtidig kritiseres han for å være for optimistisk eller megaloman. Vel, jeg kan høre slikt som «Lead by design» eller «Think like you are lost in the forest», uten å snakke ham ned. Som unggutt i den øde kanadiske gruvebyen Sudbury i Ontario, med en voldelig alkoholisert far, måtte han «designe om» eller forandre sitt liv der han rømte fra faren og den forurensende nikkel-stanken for å overleve.
Visjoner
Eksempelvis ble visjonæren Mau invitert til Guatemala, for som innenriksministeren sa, for å utvikle landet i en positiv retning etter 36 år med borgerkrig. Det første han gjorde – der 200 mennesker tok fatt på arbeidet med «redesign», med 20 000 frivillige hjelpere – var å omdefinere landets navn! For da spanjolene kom til «Guate», la de til «dårlig» det vil si «mala». Vel, Mau satt inn bokstaven a – amala betyr «være glad i» – så det ble Guateamala. Nye selvbilder ble skapt i det deprimerte landet, med nye produkter og stå-på-vilje for å reise seg. Men at en utlending skulle lede dette, falt noen tungt for brystet, og ministeren ble avsatt. Likevel, ideene var plantet.
I Mekka ble Mau og hans team Massive Change Network tilkalt for å bedre den urbane strukturen – etter at 700 ble tråkket i hjel i kaoset som oppsto der i 2015. I filmen kan man se en rekke modeller for utløpsveier fra Mekkas sentrum, også begrepsmessig tegnet inn med islams kategorier. Igjen, her inspirerte de samfunnets lokale arkitekter, før disse lokale kreftene fjernet «utlendingen».
I år ble Mau intervjuet av Sanford Kwinter (youtu.be/-qCOvZPbAwE), som sto bak Incorporations for 30 år siden. Her understreker Mau fremtidens største problemer som pandemien, klimaet, rasisme, matsikkerhet og «governance». Et redesign av politikernes rolle? Ja, vi er mange som ser misbruket av politikermakten – korrupsjon, nepotisme, eller undertrykkelse av kritikere som Snowden og Assange.
I 2002 nevnte Massive Change visjonen til Arnold J. Toynbee, som tidlig i forrige århundre anså at det 20. århundre skulle bli «velferdens æra», fremfor å bli preget av altomfattende ødeleggende teknologi eller politiske krangler. Vel, vil dette århundret skape en slik era?
I denne utgaven av NY TID tematiserer vi byenes betydning for utvikling, og modernismen litt på siden av arkitekturopprøret. Et annet tema vi vier plass, er de eldres velferd. Hvordan er det å leve på sykehjem, eller med demens? Og hvordan ser man tilbake på et levd liv (side 48)? Vi tar også for oss den politiske ideen om isonomia – likhet for loven – som foretrukket fremfor demokratiets svakheter. Og bilaget ORIENTERING: «fredsnasjonen», behandler fredsarbeid for en mulig mindre voldelig fremtid.
Maus visjon er at flere og flere må være med på å sette sitt preg på og forme samfunnet – og en bæredyktig klode. Fremfor at mennesket setter seg selv i sentrum, er det heller alt liv, alt som lever, med det ansvaret det innebærer. Her i NY TID finenr du også dyrets perspektiv (se om Gunda, side 44). Eller uttrykt i vår film Det øko-sentriske mennesket (se www.nytid.no).
Nå har filosofene lenge forstått verden, som Marx sa – med Mau er det på tide å forandre den.
