Massen og hatet

Peter Sloterdijk peker på en hittil underkjent side ved moderniteten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Når det høye i kulturen møter det lave, er det to åpne sår som konfronterer hverandre. Begge parter befinner seg i en tilstand mellom tillitt og desperasjon. De mistenker at den andre representerer det de selv mangler.

Dette er et av hovedmotivene i Peter Sloterdijks bok Masseforrakt som nylig er oversatt til norsk av idéhistoriker Eivind Tjønneland for forlaget Damm.

Konfrontasjonen mellom elitene og massene – høykulturen og lavkulturen – kjennetegnes av et kjærlighetshat som fanges av tittelens dobbeltbetydning: Den peker både mot massenes forrakt for elitene, og elitens forrakt for massene.

Det er forfriskende at et slikt perspektiv på den evinnelige gjentakelsen av debatten om kulturelle hierarkier nå kommer på norsk. Sloterdijk knytter nemlig forakten i forholdet mellom massene og elitene – også i det kulturelle forholdet – til en beskrivelse av modernitetens oppkomst og dagens vestlige samfunn, samt en tendens til strukturforvandling av denne forakten i det vi går inn i en ny epoke, som muligens kan kalles postmoderniteten.

Slik beveger han seg på et metanivå der kulturkampen avsløres som massepsykologi. Vi befinner oss i en situasjon der konfliktlinjen går mellom dem som smigrer massen, og dem som fornærmer den. Den som vil utvikle massen, vil uunngåelig fornærme den, mens den som smigrer massen, ser ikke dens iboende fare. Det er et Catch 22.

Massene trenger elitene

Men la oss først dvele ved en tvetydighet i selv massebegrepet. Massen, der det blir «svart av mennesker», som Sloterdijk skriver (etter Elias Canetti), er i seg selv et fenomen man bør ha ambivalente følelser i forhold til. På den ene siden betyr det å inngå i en masse å utviskes som individ – med nazismens og fascismens massepsykotiske dyrking av føreren får dette sitt mest groteske utslag. Ikke bare blir farene tydelige her, men denne konstellasjonen viser også massens begrensning: Den trenger eliten som projeksjon for å skapes som subjekt rede til politisk handling. Men samtidig finnes det også et frigjøringspotensial i denne massen som er konstituert som politisk subjekt. Det er slående at modernitetens frigjøringsbevegelser, arbeiderbevegelsen, kampanjen for kvinners stemmerett og så videre, var massebevegelser. I det demokratiske prosjektet spilte massens forrakt for eliten en hittil underkjent rolle, argumenter Sloterdijk.

Skapte forskjeller

I massemedienes tidsalder har imidlertid den generelle motsetningen mellom en vertikal (fornærming) eller horisontal (smiger) orientering endret karakter. I det de gamle forskjellene ble overvunnet, skapte vi raskt nye å orientere oss etter. Og dette at vi skapte disse nye forskjellene, gjøres til et hovedpoeng. Der de tideligere ble funnet, er det i dag opp til oss selv å konstruere hierarkiene vi orienterer etter. Men da blir samtidig alle hierarkier prinsipielt sett uten legitimitet. De er jo bare konstruksjoner. Dette rir de postmoderne samfunnene som en mare, skal vi tro forfatteren, som dermed setter spørsmålstegn ved grunnoppfatningene i den etter hvert ganske kjedsommelige gjentagelsen av debatten omkring høykulturens og lavkulturens eventuelle kritiske potensial. Det er ikke lenger høykulturen som innehar et slikt radikalt potensial, slik Adorno og flere av de andre representantene fra Frankfurterskolen mente. Ei heller folkets kultur, være seg som kulturindustri eller folklore. Snarere er selve debatten, i alle de ulike formene den tar, et symptom på mediesamfunnets evne til å sluke enhver grunnleggende kritikk. Enhver konflikt mellom dem med «forakt for kunsten» og dem med «forakt for folket» tåkelegger funksjonsmåten til vår tids offentlighet.

Resultatet er en form for «likhetshysteri». Der borgerskapet med rette angrep adelens naturlige rett på privilegier som en uholdbar konstruksjon, er ikke sentensen om alle menneskers prinsipielle likhet nødvendigvis like progressiv i dag. Likhetstanken har gått for langt, mener Sloterdijk, og er på dette punktet ikke lite kontroversiell.

Og på tross av at vi i våre dager gjerne er opptatt av individualitet – å skille oss ut fra hopen – gjør vi det på måter som ikke egentlig overskrider denne grunnleggende likhetsmanien. Sloterdijk kaller det en «differensiert indifferens», karakterisert ved at vertikale forskjeller er erstattet med horisontale. Å være masse i dag betyr å skape forskjeller som ikke utgjør noen forskjell: Massen «knuser alle speil som ikke forsikrer den om at den er vakrest i landet».

Kritikken kan virke reaksjonær, men Sloterdijk kan parere ved å hevde at den som påpeker hans tilsynelatende «forakt for folket» ligger under for den postmoderne mediestrømmens falske bevissthet. Så får man selvsagt betvile, om man vil, denne beskrivelsen av våre moderne samfunn.

Frankfurterskolen

Sloterdijk plasserer seg i tradisjonen etter frankfurterskolen – denne venstreradikale teoriretningen som oppstod ved Universitetet i Frankfurt på 30-tallet, som ville videreutvikle marxismen, og som gjennom blant andre Adorno og Horkheimer orienterte seg kraftig i retning av kulturens rolle i de kapitalistiske samfunnene. Men han avviser både deres forakt for massekulturen og Habermas’ ideal om en borgerlig offentlighet der argumenter snarere enn makt eller sosial status skal være det avgjørende. En slik offentlighet finnes ikke, mener Sloterdijk, lettere resignert. Snarere er han rimelig pessimistisk på våre felles vegne. For også dagens offentlighet er, som vi har sett, svært mangelfull og problematisk i hans øyne.

Sloterdijk sier det som det er, uten smiger eller fornærmelse, skjønt han tråkker på habermasianernes ømme tær.

Hans største fortjeneste er å løfte debatten om det høye og det lave. Likevel er det et spørsmål om man ikke heller, eller i det minste i tillegg, burde løfte frem de lyspunktene som tross alt finnes på denne nattsvarte himmelen.

---
DEL

Legg igjen et svar