Bestill sommerutgaven her

Massen og folket

PSYKOLOGI / Er det mulig å forstå hvorfor flertallet velger en fører eller en slavelignende tilværelse?

Er «massen» et potensielt «pøbelvelde»? Flere nye bøker prøver å komme nærmere hva den kunnskapsløse, primitive eller rasende massen kan bety, slik eksempelvis titler som The Madness of Crowds   (omtale her) og andre antyder. Er det noe mer psykologisk å lære om folket, flertallet eller flokken?

Eirik Høyer Leivestads nye bok Frykt og avsky i demokratiet (Vagant) løper over århundrene der han med tenkere tegner opp massens idéhistorie: Platon konkluderte forferdet at flertallet var for mottakelig for demagogenes forføreri. Alexis de Tocqueville nevner i 1835 en «forkvaklet tørst etter likeverd […] som får mennesket til å foretrekke likhet i slaveri fremfor ulikhet i frihet». Karl Marx omtalte tross massenes intelligens manifestert i revolusjonær kamp – også ifølge Leivestad «en massenes dumhet manifestert i konservative reflekser».

Og Baruch Spinoza forundret seg over «hva som kunne lede massene til å omfavne utilslørte tyrannier», noe Leivestad stadig gjentar i boken. Spinoza omtalte i 1670 massens «passive affekter» som frykt, hat, angst og hevngjerrighet. Og Stendhal skrev i 1835: «Jeg kan ikke utstå pøbelen, men under navnet folket er jeg lidenskapelig opptatt av kampen for deres lykke.»

I dag er det vel mer «folket» som brukes i media, ikke «massen». Men som Leivestad er inne på: «I virkeligheten finnes det ikke noe folk; det finnes bare måter å påberope seg folket på.» Eller som Raymond Williams har skrevet: «I virkeligheten finnes det ingen masser; det finnes bare måter å betrakte folk som masser på.»

Søren Kierkegaard omtalte den såkalte Almeen-Aanden som massen, det anonyme «alle og ingen». Slik dagens venstreside – som avisen Klassekampen – hevder å være «folkets» forsvarere. Kierkegaard etterlyste motsetningen i «hin enkelte», individet som evner å bevare sin subjektive frihet på tross av en forflatende offentlighet og folkelig konformitetspress.

Massens psykologi

En av forelesningene jeg som filosofistudent gikk på i New York City, var ledet av en advokat, der «sivilisasjonen» satt på tiltalebenken utfordret av Nietzsche og Freud – med revolusjon eller reform. Nietzsche argumenterte for en omvurdering av alle verdier, Gud var død, mennesket var overlatt til seg selv uten metafysiske store fortellinger. Freud argumenterte for at Eros er en kraft som fører til fellesskap, men samtidig ble driftene og livskreftene «sivilisert» – med undertrykt aggresjon og økende skyldfølelse som resultat. Det ulmende ubehaget i kulturen var en trykkoker. Spør deg selv om du som dommer kan dømme i en slik rettsak – demokratiske reformer for hele folket via psykoanalyse, eller å slippe løs det «revolusjonære» mindretallet av evnerike i et nietzscheansk meritokrati?

Leivestads Frykt og avsky henviser til Sigmund Freud 22 ganger, deriblant til hans “Massenpsychologie und Ich-Analyse” (1921) og Ubehaget i kulturen (1930). La meg supplere med nylig utgitte Freuds samfunnsteori av Atle Møen (Spartacus Forlag). Han skriver at Freud ble inspirert «til å forstå danninga av ‘massen’ som ei form for narsissistisk identifikasjon». Man erstattet villig sitt jeg eller subjekt med en idealisering, et emosjonelt bånd til en karismatisk leder eller fører. Jeg tenker på Nazi-Tysklands i utgangspunktet siviliserte mennesker når Møen skriver at «i massen kan menneska verta barbarar som er styrte av dei primitive driftene i det umedvitne». Han nevner med Freud: «Massen treng illusjonar framføre sanning, og på same måte som hjå barnet, hjå nevrotikaren, og hjå det primitive mennesket er dei psykiske realitetane langt viktigare enn dei faktiske realitetane.»

Vel, minn deg selv om populistiske valg av «førere», som i USA, Ungarn, Polen og Tsjekkia.

Freuds ødipale teori om å drepe sin far for å få mors kjærlighet gjelder også samfunnet. I Freuds Totem og tabu (1912) brytes forbudet rituelt ned, der totemet er farsfiguren i overført betydning – den symbolske orden. Men når massen, folket eller flokken rasende river ned det bestående med manisk glede i et opprør, følger deretter gjerne noe sorgfullt melankolsk når det faste oppløses.

Møen trekker også veksler på franske tenkere som Jacques Lacan, eller Gilles Deleuze og Félix Guattari (Anti-ødipus, 1980). Interessant psykologisk er hvordan man oppnår fredelig orden innenfor nasjonen bare man skaper ytre fiender å rette massens misnøye og hat mot. Som Freud skrev i 1915 i «Instincts» and Their Vicissitudes, var første verdenskrig «også ein demonstrasjon på at kjærleiken til eins eigne nasjonsvenner vart styrkt på bakgrunn av eit veldig hat mot menneska frå andre nasjonar». Muslimer eller Russland? Og er ikke også raseri og redsel for «flyktningbølgen» næret på en slik suspekt psykologi?

Ubehaget i kulturen er vel heller at demokratiet ikke egentlig fungerer.

Flertallet av psykisk utarmede jeg-personer ser således bort fra egne psykiske mangler og finner hatobjekter eller -personer som leder vekk egen avmakt og utilstrekkelighet. Møen legger til at «avsymboliseringa av subjektet, denne skapinga av eit flatt og tomt subjekt, kan studerast frå fleire sider, til dømes at den narrative oppbygginga av subjektet vert erstatta av intense visuelle bilete i TV og underhaldningsindustrien».

Lar flertallet seg forføre? Med Leivestads sitering av Jean Baudrillard er det heller en hyklersk hypotese at massen «blir ført bak lyset» – siden folk flest ikke «spontant higer etter fornuftens naturlige opplysning». Både elite og masse benytter seg av manipulasjon – flertallets makt og tyranni er berusende, slik en Trump og massen av 70 millioner kan finne på sammen. Hannah Arendt har for lengst påpekt slike trekk i sine studier av totalitarismen.

Miljøpopulisme

Hva da med populismen som en arvtaker til massen? Det norske filosofiske tidsskriftet Agora publiserte i høst  to enorme utgaver på over 600 sider hver – om populisme og nyliberalisme (med Michel Foucault). I essayet «#WhateverItTakes. Klimapopulisme og demokratiet ved verdens undergang» av Andreas H. Hvidsten påpekes tre populistiske trekk ved klimaaktivismen: «Den er elitekritisk, den snakker på vegne av ‘folket’ og den har liten tålmodighet med ordinær partipolitikk.» Klimapopulismen står overfor et «ideologisk valg mellom reform og revolusjon».

Hvidsten påpeker samtidig at ved stortingsvalget i 2017 hadde bare et mindretall av velgerne miljø som viktigste sak – 20 prosent. Selv om grønn teknologi som solenergi kan dekke klodens energibehov, handler gjerne ikke demokratiets flertall slik mindretallet (miljøbevisste) finner det fornuftig. Flertallet stemmer heller følelsesmessig for sine privilegier, sitt forbruk og sine arbeidsplasser.

Og her ligger poenget med denne lederen. Ubehaget i kulturen er vel heller at demokratiet ikke egentlig fungerer. Hva med mindretallet av økologisk og psykologisk bevisste mennesker, mindretallet av fornuftige, evnerike, erfarne eller skapende mennesker? Nietzsches upopulære «overmenneske» er vel heller som den jødiske tenkeren Emmanuel Lévinas har påpekt i sin filosofi om «den Annen» et menneske som langsiktig strekker seg ut over seg selv, solidarisk, autonomt fornuftig i kantiansk eller freudiansk betydning. Hun gir mer enn hun tar. Pengeeliten og massen handler motsatt – de trenger både en fører og en etnisk myte om seg selv som «folk».

Fremfor et berusende «det store vi» foretrekker noen av oss «det lille vi».


Les også om masse/folk:
Tidens identitetspolitiske vinde (HHordernes Hærgen – køn, race, identitet av forfatter Douglas Murray)
Antirasisme som totalitær ideologi
Foucault og nyliberalismen

Avatar photo
Truls Liehttp:/www.moderntimes.review/truls-lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se tidligere artikler av Lie i Le Monde diplomatique (2003–2013) og Morgenbladet (1993-2003) Se også en del videoarbeid av Lie her.
NEOFASCISME:

Fascinerende fascisme og forførende førere

Har mange fremdeles fascistiske lengsler i dag, eller kan man alltid skylde på forførende ledere? Et nærmere dykk ned i den 100 år gamle italienske fascismen og dens etterkommere sier noe om hvilke farer vi nå sannsynligvis står overfor.
BILAGET:

Periferien urbaniseres

Artiklene i dette bilaget av ORIENTERING viser hvilke problemer som er knyttet til byer og fattigdom, pandemi, krig, konflikt, energi, mat, flukt, flom og frykt.
HELVETE:

To testamenter over livet

Er det mulig samtidig å berøre fire store temaer, som synd og ondskap, kunnskaps- og erobrertrang, relasjoner og konkurranse, eller selve dødsangsten? La meg prøve i dette essayet – om Thomas Hylland Eriksen og Dante.