Er «massen» et potensielt «pøbelvelde»? Flere nye bøker prøver å komme nærmere hva den kunnskapsløse, primitive eller rasende massen kan bety, slik eksempelvis titler som The Madness of Crowds (omtale her) og andre antyder. Er det noe mer psykologisk å lære om folket, flertallet eller flokken?
Eirik Høyer Leivestads nye bok Frykt og avsky i demokratiet (Vagant) løper over århundrene der han med tenkere tegner opp massens idéhistorie: Platon konkluderte forferdet at flertallet var for mottakelig for demagogenes forføreri. Alexis de Tocqueville nevner i 1835 en «forkvaklet tørst etter likeverd […] som får mennesket til å foretrekke likhet i slaveri fremfor ulikhet i frihet». Karl Marx omtalte tross massenes intelligens manifestert i revolusjonær kamp – også ifølge Leivestad «en massenes dumhet manifestert i konservative reflekser».
Og Baruch Spinoza forundret seg over «hva som kunne lede massene til å omfavne utilslørte tyrannier», noe Leivestad stadig gjentar i boken. Spinoza omtalte i 1670 massens «passive affekter» som frykt, hat, angst og hevngjerrighet. Og Stendhal skrev i 1835: «Jeg kan ikke utstå pøbelen, men under navnet folket er jeg lidenskapelig opptatt av kampen for deres lykke.»
I dag er det vel mer «folket» som brukes i media, ikke «massen».
. . .
Kjære leser. Du har i dag lest noen frie artikler. Kom evt. tilbake om en ukes tid for å lese mer. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene). Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.
