Teaching War åpner med et enkelt, men dypsindig sitat fra en amerikansk sosiolog hvis «Thomas-teorem» ble et standardbegrep i det 20. århundrets sosiologi: «Dersom mennesker definerer situasjoner som virkelige, får de virkelige konsekvenser.»
Når filmen åpner i gymsalen på en skole – med ungene klumpet sammen på benker mens et par store, uniformerte menn vimser rundt en lekekanon for å demonstrere en «åtte punds kanonkule» – er det klart hvor denne definisjonen av virkelighet fører oss.
For alle som vokste opp i Øst-Europa eller Sovjetunionen før Berlinmuren falt, vil militær opplæring i skolen (CDP) være et kjent minne. En russisk venninne skrøt en gang av hvordan hun kunne «plukke en AK47 fra hverandre og sette den sammen igjen på under et minutt» – i blinde. Jeg testet henne aldri på dette, men fant ingen grunn til å tvile på ferdighetene hennes.
Oppvisning av styrke. Adela Komrzys film er en kjærkommen og betimelig advarsel om den snikende remilitariseringen av utdanning og samfunn i Europa etter hvert som optimismen etter den kalde krigen forvitrer. Forestillingene om en vidunderlig ny verden forent gjennom kapitalistisk forbruk løser seg opp som følge av den nye friksjonen (og påståtte sammensvergelsen) mellom supermaktene og den tilbakevendte russiske trusselen Vesten opplever.
Komrzys film er et betimelig botemiddel mot den slags forenklet og farlig tenkning.
Om åpningsbildet gir inntrykk av barnelek, etterlater sekvensen som kommer etter ingen tvil hos seeren om hvordan Tsjekkias sivilforsvarsprogram for skolene ser på virkeligheten. En gruppe tungt væpnede menn entrer gymsalen og retter automatvåpnene sine mot ungene mens læreren spør dem hva de vet om NATO. Det er ubehagelig å se på, særlig for dem av oss som vokste opp i etterkrigstiden med foreldre og slektninger som hadde tjenestegjort under andre verdenskrig. Som barn husker jeg at faren min nektet å kjøpe lekevåpen oss barna, og da vi laget våre egne, forbød han oss å rette dem mot noen. Det var en klok advarsel, som mange unge i for eksempel USA har erfart i dødelige møter med politiet – en advarsel vel verd å lytte til.
Teaching War er tatt opp umiddelbart etter Russlands konfiskering av Krim-halvøya og utbruddet av borgerkrigen i Ukrainas østlige, russiskspråklige provinser. NATO prøvde å demonstrere makt ved å sende væpnede brigader tvers over Sentral-Europa til de baltiske landene. Sjåvinistiske politiske og mediale erklæringer – fra NATO-landene så vel som Russland – hagler det av gjennom hele filmen.
Elsk ditt våpen. Filmer fra det russiske forsvarsdepartementet hausser opp styrken til landets militærmakt og glorifiserer ofrene fra den generasjonen som utkjempet det som fremdeles kalles «Den store patriotiske krigen». Barn i Den-røde-armé-uniformer snakker om «tyskere» og «fascister» i samme åndedrag. Og fra Trump-massemøter med horder av jenter i stars-and-stripes-skjørt som synger om hans fabelaktige forsvar av amerikanske verdier, skjønner vi at dette er et globalt problem. I en tid med hundreårs-
markeringer av krig og revolusjon (og etterkrigserklæringer om uavhengighet, som den tsjekkerne vil markere neste år), gir Komrzys film en gjenklang av det den britisk poeten Wilfred Own uttrykte om første verdenskrig: «Dulce et decorum est pro patria mori.» – «Det er skjønt å dø for sitt fedreland.»
Rundt omkring på skolene opprettes det sivilforsvarsklasser og andre uttrykk for militariseringen, som gjeninnførte treningsleirer for aspiranter, en legalt tvilsom anti-NATO privat forsvarsenhet og en veteranforening for grensevakter. Teaching War inntar polemisk mot dette ved at regissøren lar deltakerne snakke selv:
«Når elevene ser en soldat i uniform med våpen og maske – for dem er dette noe stort … Det er tilstrekkelig for ham å stå der, og han har ungenes fulle oppmerksomhet.»
«Han vet akkurat hvordan han skal bruke et våpen, og hva mer er: Soldater er varme mennesker,» som en funksjonær uttrykker det. Vi skjønner hva han mener med at soldater er «varme mennesker» når en uniformert soldat avviser definisjoner av våpen som «noe som dreper». Han forteller ungene at han vil at de skal slutte å være redd for eller hate våpnene. «I seg selv er et våpen bare et stykke metall,» sier han. Det hele er en del av et slags avsensibiliseringsprogram, som i USA ledes av våpenlobbyen under slagordet «Våpen dreper ikke mennesker, det er mennesker som dreper mennesker.» Myndighetspersoner rettferdiggjør CDP som et patriotisk program og insisterer på at det faller inn under «sikkerhetsundervisning», og derfor ikke trenger å godkjennes av foreldre. I et land som ikke har glemt hvordan det ble overlatt til sin egen skjebne av vestmaktene i 1938 (filmen inneholder også opptak av en militær rekonstruksjon av nazistenes invasjon), ei heller ydmykelsen i 1968, da Moskva besluttet å sette en stopper for liberaliseringen under «Praha-våren», virker alt dette svært fornuftig.
«Unge mennesker har glemt hvordan de skal opptre i en væpnet konflikt. De er ikke lenger i stand til å vurdere fare, det er problemet.»
Mannen med ljåen. Enkelte seere kan likevel tenkes å være mer enige med Samuel Johnson i at patriotisme er kjeltringens siste tilfluktssted. Og kjeltringer kryr det av i denne filmen: Under et møte i en regjeringskommisjon om å gjeninnføre militær («sikkerhets-»)trening i skolen så vel som et nasjonalt forsvarsforbund, bemerket en ekspert: «Vet dere hvorfor så mange liv er gått tapt i Syria? Hvorfor så mange er døde i Ukraina? Fordi i løpet av de siste 20 årene har unge mennesker glemt hvordan de skal opptre i en væpnet konflikt. De er ikke lenger i stand til å vurdere fare, dét er problemet.» Ok. Det har altså ingenting å bestille med Bashar al-Assads morderiske regime, Vladimir Putins støtte eller NATOs opptreden. Fortell dette til ofrene for gassangrep og massiv bombing av syriske byer. Komrzys film er et betimelig botemiddel mot den slags forenklet og farlig tenkning, kanskje best oppsummert av en ung gutt i militært treningsantrekk som sier at han gjerne vil gå i krigen, og ubesværet legger til: «Mammas bror var soldat. Inntil han døde i Afghanistan.» Det er nettopp denne typen holdninger som ble kommentert av en demonstrant utkledd som mannen med ljåen ved en våpenmesse i Brno, da hun sa: «Takk for at dere gjør jobben vår enklere.»
