Maskin og menneskelighet

TV-SERIE: Hva er mekanisk i mennesket? Serien Humans åpner for mer nyanserte refleksjoner rundt forholdet mellom menneske og maskin.

Humans
Kjetil Røed

Filmkritiker i Ny Tid.

Humans
Regi: Samuel Donovan,
China Moo-Young m. fl.

«Kunne du tenke deg litt ekstra hjelp i huset? Det lar seg gjøre med den nye androiden,» heter det i innledningssekvensen til den nye serien Humans. Serien handler om en ny type antropomorf maskin som består av både mekaniske deler, programvare og biologisk materiale. De ser ut som oss, de snakker og oppfører seg som oss.
Det blir etter hvert klart at David Elster, mannen som laget menneskemaskinene, også la inn en algoritme i programmeringen som skulle føre til en form for kunstig intelligens blant en liten utvalgt gruppe av dem. Når denne er aktivert, kan de føle – ikke bare smerte og glede, men også sinne og kjærlighet. De kan dessuten bestemme over seg selv, planlegge sin fremtid og knytte bånd seg imellom. Dette skaper en del utfordringer for familien som skaffer seg androiden Anita, som, skal det vise seg, egentlig heter Mia og er en del av Elsters androider med egen bevissthet.
Det har vært laget en rekke filmer og serier om kunstig intelligens de siste årene. Humans er blant det beste, fordi den åpner for en ny type spørsmål om menneske versus maskin.

Følelser. I mengden av filmer og tv-serier om maskiner og mennesker er som regel fokuset forskjellen dem imellom. Gjerne med en demonisert maskinpark, som i I, robot eller Terminator-filmene. Den ideologiske kjernen her er at mennesker aldri vil kunne bli maskiner, og at maskiner aldri vil være intelligente som oss. Gjentagelsen av disse forskjellene er kanskje ikke så produktiv når det kommer til stykket, fordi det blir stadig mindre rom for tvil.
Ray Kurzweil er et dystopisk motpunkt her. Han har blitt viden kjent for sine teorier om singulariteten. Et stykke inn i fremtiden, men ikke særlig langt, vil den intelligente teknologien oppnå en selvbevissthet, mener han. Når det skjer, vil de ikke lenger nødvendigvis være redskaper eller lydige innretninger for rasjonell produksjon og livsforenkling, men en egen art vesener med egne interesser som skal ivaretas. Kanskje har maskinene sin egen agenda allerede?
Humans gir dette problemkomplekset en interessant vri ved å legge størst vekt på det følelsesmessige potensial – snarere enn det voldelige – i den nybakte kunstige intelligensen. Hva skjer når maskiner lider og kjenner smerte? Når de elsker og når de tenker? Hvilke spørsmål er det som reiser seg når de skråsikre dikotomiene må vike for emosjonelle situasjoner som ikke er spesifikke for androider i sci-fi-filmer?

Det menneskelige. Filosofien og antropologien har alltid villet slå fast hva som er spesifikt menneskelig, hva som kjennetegner oss, og skiller oss fra teknologi og dyr. Men er det ikke i øyeblikket hvor vi strekker oss mot noe annet, at det menneskelige får et reelt spillerom? Er det ikke når vi inntar et perspektiv, som ikke er vårt eget, at det menneskelige i oss fremkalles sterkest? I siste episode av Humans sier Leo Elster, David Elsters syntetiske sønn, at menneskelighet ikke er en egenskap som du har, men en handling. Noe du gjør. «Humanitet er ikke en tilstand, men en virksomhet,» sier han. Spørsmålet er derfor kanskje ikke bare om en maskin kan være menneskelig, men hva som er mekanisk i mennesket.
I Ridley Scotts Blade Runner, den beste filmen om kunstig liv, reises det et tilsvarende spørsmål på slutten av filmen. Deckard, som har jaktet på androider – såkalte replikanter – hele sitt liv, blir til slutt forelsket i en replikant selv. I siste scene blir han til og med usikker på om ikke også han er en maskin. Men det skjer likevel noe mer gjennom deres kjærlighet til hverandre – noe hender gjennom forelskelsen som ikke lar seg redusere til mekanikk eller intervallet mellom menneske og maskin.

Antropomorfisering. Jeg og kjæresten min har en lek. Når vi vandrer rundt i byen, prøver vi å se hvilken sinnsstemning bilene vi møter er i. Er den sint eller blid? Eller er den kanskje overstadig lykkelig eller skikkelig irritert? Leken er tøysete, selvfølgelig, men er det ikke noe mer alvorlig som skjer under lekens tullete overflate? For vi gjenkjenner oss selv i bilene. I lyktene, og hvordan de likner på øyne som er sørgelige eller blide. Men også i hvordan panseret, med det ovenstående vinduet, danner et ansikt som uttrykker, tegner opp, et følelsesregister i bilkarosseriet. Nei, bilen er selvsagt ikke menneskelig, den er ikke intelligent, men vi utforsker oss selv ved å speile oss i den. Bilen er et medium for utforskning av mimikk og affekter.
I Humans er David Elsters synths forskjellige fra de andre androidene i filmen, fordi de føler, fordi de er knyttet til hverandre. De er en familie. Gjennom å dyrke familiesituasjonen og følelsen mellom androidene, menneskeliggjøres de i så stor grad at spørsmålet om avstanden mellom maskin og humanitet forflyttes.

Hva skjer når maskiner lider og kjenner smerte? Når de elsker og når de tenker?

Slik kjæresten min og jeg bruker biler som medium for å tenke gjennom forholdet mellom ansiktets mimikk og indre tilstander, bruker Humans androiden for å tenke mer nyansert rundt relasjonen mellom menneske og maskin. Men gjennom å løse opp denne trauste dobbeltheten, åpnes relasjonen som et nettverk av andre sosiale slektskap som har oppstått under den enkle forskjellen mellom mekanikk og menneskelighet. Lydighet og selvstendighet, tillit og slaveri – alle slike strukturelle og emosjonelle problemfelt blir reformulert gjennom tydeliggjøringen av en tvetydighet i kjernen av hva som er det menneskelige.

Frigjøring fra arbeid. «Disse maskinene vil bringe oss tettere sammen,» er en annen uttalelse som går igjen i seriens innledningssekvens. Utsagnet, som et ekko av Nokias «connecting people», er uttrykk for en gammel myte om at når vi avlastes for det strabasiøse arbeidet gjennom redskaper og teknologi, kan vi bruke den frigjorte tiden på å dyrke venner og familie, lese bøker og fordype oss i kunstverk. Statistikken viser imidlertid at det ikke er så mye som forandres – vi gjør mer av det samme. Vi blir latere snarere enn å sette oss til med Tolstojs Krig og fred. Vi velger lettvinte løsninger og tenker mindre. Ja, vår fritid mekaniseres fordi vi ikke bruker den til utfordrende tenkning eller erfaringer, men forutsigbar underholdning.
Faktisk er det en del som tyder på at det fysiske arbeidet likevel er en avgjørende del av det å være menneske. Om vi ikke er med på å rydde og vaske huset, eller lage tingene vi omgir oss med, vil vi, som Marx så tydelig formulerte det, bli fremmedgjort og miste oversikten over helhetene som gir eksistensen mening. På samme måte som vi blir fremmedgjorte av å unnlate å delta i produksjonen av ting, fordi det ligger en omsorg i tilvirkningen, må vi også være en del av hvordan følelsene i og mellom oss administrerers.
Den beste tenkningen er den som oppstår i et rom hvor tvilen har en naturlig plass. Om vi er for sikre på hva som er et menneske, vil det være noe mekanisk som trenger seg inn i tenkningen og, fremfor alt, følelsene. Humans minner oss om at hvis vi ikke har rom for det vi ikke vet, for fremtiden, det ukjente, vil vi miste det menneskelige av syne.

Humans kan streames på Amazon video.


kjetilroed@gmail.com

---
DEL