Dag Østerberg skrev forordet til Marx’ bok Kapitalen for 45 år siden. Med Sovjetunionens sammenbrudd og tidens nyliberalistiske politiske klima, tok Østerberg initiativ til å sette Marx’ økonomisk teori i ny sammenheng. Boken som kom nå i august, Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk (Pax Forlag, 2016), er en 179 sider tekst spekket med tenkere og kritikere i kjølvannet av Marx’ samfunnslære.
Østerberg presenterer en rekke tenkere innen samfunnsøkonomi, både før, rundt og etter Marx. Deriblant Adam Smith, som Østerberg kaller en sosialliberaler. I Smiths Nasjonenes velstand (1776) gir egeninteressen med basis i naturretten et harmonisk samfunn:
«Det liberale er grunntemaet i moderne vestlig kultur, så da er det bra å kjenne til de liberale klassikerne, som Adam Smith,» sier Østerberg.
«Marx er også liberaler, han trekker bare den fulle konsekvensen av liberalismen – skal alle individer være frie, så må man ha en type sosialisme. For dannelsen av klassesamfunn er egentlig uforenelig med liberalismens grunnlag om at alle er frie, selvstendige individer. Når noen med eiendom eller kapital behandler andre som midler, er dette egentlig helt uforenelig med liberalismen.»
Østerberg understreker at Smith ville vært tilbakeholden overfor nyliberalismen, men heller talt i favør av velferdsstaten. Men hva med ideen fra 1700-tallet om harmoni?
«Den ser vi jo i dag veldig klart at ikke stemmer – kanskje særlig tydelig siden finanskrisen i 2008,» mener Østerberg.
Men hvilket samfunn skriver Østerberg egentlig om? Deler av verden har jo blitt brakt ut av fattigdom, selv om forskjellene fortsatt er store?
«Snakker vi om Kina, tenker jeg at det er en kooperativ samfunnsmodell med mange fascistiske trekk. Men jeg skriver om Vesten, ikke utviklingsland, som har en helt annen samfunnsordning. Jeg tror ikke de passer som eksempler på kapitalistisk økonomi.»
Fremmedgjøring. Samtalen beveger seg inn på nettopp dette – at mennesket er fremmedgjort, noe boken også kretser rundt. Spesielt der Østerberg referer til Marx’ litt mer «romantiske» ungdomsskrifter, om det instrumentelle og fremmedgjorte – det at mennesket behandles som middel, nærmest som en vare, eller en ressurs å bruke. Menneskets muligheter til et fritt, sanselig og tenkende liv undertrykkes.
Østerberg er eksempelvis inne på Herbert Marcuse, som med Det endimensjonale menneske (1964) under USAs hippietid kom med en kritikk av tingliggjøringen av mennesket; at menneskene nærmest ble et påheng til maskinene. Kanskje ikke ulikt alle smarttelefonene vi har i dag:
«Jeg tenker at man kunne utforme maskinene og industrien helt annerledes, slik at det var behagelig å være der,» sier Østerberg. «Dette for å motvirke denne tingliggjøringen. Tingliggjøring går jo mye på at det er andre som bestemmer hvordan ting skal produseres.»
Hva da med kunnskapsarbeidere – folk som forsker i mer frie stillinger, slik han selv har gjort?
«Nei, universitetene har begynt å tenke mer instrumentelt om forskningen. Det gjelder ikke å komme frem til sannheten i og for seg, men heller bidra til det økonomiske ’nasjonalproduktet’, slik forskningsrådet fremhever innovasjon i global sammenheng,» sier Østerberg.
«Kunnskapen er omgjort til et middel.»
Han mener at folk i akademia føler seg fremmedgjorte når de må fokusere på bevilgninger:
«Det går utover selve gleden, lidenskapen og spenningen ved forskning.»
Boken refererer til at «sanser og behov er forvrengt og fremmedgjort blant de eiendomsløse». Østerberg utdyper:
«Det er stadig et misbruk av kroppen. Målet må være å ha en økonomi som gjør at man kan ta det med ro, ved å dempe forbruket. Se eksempelvis for deg Bali, som er kjent for at menneskene beveger seg veldig vakkert. Og så kommer disse slitne turistene fra USA og andre steder. Der ser de godt at vi misbruker kroppen.»
Jeg har vært på Bali selv – hvor det er varmt og deilig, et tropisk paradis hvor mat henger fra trærne og fisk nærmest spretter rundt i sjøkanten. Hvordan kan Østerberg tro at en sosialistisk marxistisk utopi er mulig i nord? Hvor utopisk kan det være, at Marx’ poeng om at «sanseorganene» skulle fullbyrdes for alle, når mennesket til alle tider har slitt for føden, og når man føder barn og har en rekke oppgaver, spesielt i vinterlige, karrige kår? Til det svarer Østerberg:
«Det er teknologien som skal befri oss. Den gjør det ved at arbeidet ikke blir så slitsomt mer. Men samtidig – hva skal vi gjøre når alle robotene kommer? Det er også en bekymring for kapitalismen, hvordan man skal skape arbeid til alle. Målet til Marx var alltid å få ned arbeidsmengden. Det skulle da en fornuftig teknologi avhjelpe.»
Konkurransesamfunnet. Men er det egentlig ene og alene eiendombesitterne, kapitalistene, som enkelt kan gis skylden for elendigheten? Eller ligger dette dypere i en konkurranseideologi, en væremåte, som de også undertrykkes av?
«Her er det snakk om å gå i døden for en sak.»
«I minst 200 eller 300 år har vi klaget over manglende effektivitet i den norske økonomien – Erna Solberg nylig, og Siv Jensen også. Det er klart det er en slags nevrose, for det kommer aldri til å bli mindre krav om effektivitet under kapitalismen.»
Konkurranse krever umenneskelige tilstander:
«Underordnede og lavtlønnede, i stor grad kvinner i helseyrker og andre, er plaget av sykdommer som et resultat av ergonomisk misbruk av kroppen,» påpeker Østerberg.
«Men den er mye mildere i Norge enn det vi ser i andre land. Minst 25 millioner mennesker arbeider i eksportsoner, i rent slavearbeid.»
Hvor dypt stikker så dette, denne naturens «alles kamp mot alle», fremfor en sivilisert fornuftig samhandel?
«Arne Næss var en intellektuell bedrager.»
«Noe av det jeg er fornøyd med i denne boken, er at jeg klarte å knytte kritikken av kapitalismen til begrepet om det «det serielle» hos Jean-Paul Sartre. Alle gjør som de andre, alle tvinger hverandre til å være med. Det serielle er jo frihetens vrengebilde. Det strider jo mot sosiologiens grunntanke – at mennesket i grunnen ikke er et konkurransevesen i utgangspunktet, men har en grunnleggende samhørighet. Det ser du jo med barn og andre, du kan ikke behandle et barn som en forbruker eller et serielt vesen, for barnet vil ikke det – det vil kommunisere. Mennesket blir et konkurransevesen i måten man organiserer det på. Kapitaleierne lider også under konkurransen. Men de har tross alt flere fordeler.»
Har sosialismen et svar, spør jeg Østerberg, eller er det avleggs å tenke en statsomveltning der herredømmet bare erstattes av et annet, der proletarene skulle overta produksjonsmidlene som foreskrevet av Marx? Østerberg tar opp Sovjet som eksempel:
«Før krigen var Sovjetunionen verdens største industrimakt. Men med tyskernes utryddelseskrig forsvant 15–20 millioner mennesker. Dessuten klarte Vesten siden å tvinge Sovjetunionen til en opprustning de slett ikke hadde bruk for. Så Sovjetunionen er ikke et godt eksempel på hvor ille det kan gå med sosialismen. Man klarte å skape en fiasko.»
Kan man da sette sin lit til staten som løsning?
«Den type stat Adam Smith tilla en beskjeden oppgave, er nå blitt større og større,» sier Østerberg.
«Sosialisme handler ikke først og fremst om staten, men om felleskaper av flere slag.»
Så skal det komme fra sivilbefolkningen? spør jeg. «Nei,» sier Østerberg, «jeg tenkte fagbevegelsen, jeg».
Revolusjon? Og hvordan skal en slik omorganisering, omveltning eller revolusjon gjennomføres, og av hvem?
«Ja, det er da den organiserte arbeiderklasse, hvor vi slår oss sammen og fordeler arbeidet fornuftig. Jeg hører selv hvor utopisk det er i dag, men man må jo kunne tenke det, selv om vi i dag er langt fra en slik realitet.»
Jeg spør igjen skeptisk hvor en slik omveltning skulle komme fra. Kontinuerlige demonstrasjoner i gatene for kapitalismens avskaffelse?
«Om det blir en slik overgang, vil den anta voldelig karakter,» mener Østerberg.
«Har man som mål å befri mennesker fra alt slitet, og fra en tvangsmessig utnytting av hverandre … dette er jo den opprinnelige kommunismens idé.»
Men snakker vi her om en revolusjon i det 21. århundre? Dette er et emne Østerberg har tenkt lite på, sier han.
«Jeg tror mer på generalstreiken som veien ut. Den herskende klasse gir nødig fra seg makten, volden kommer mer ovenfra. Her er det snakk om å gå i døden for en sak, fremfor å plaffe ned en regjerende klasse. Erfaringsmessig er den ganske brutal.»
Men med tanke på vår gjennomgående forbrukskultur – og vår avpolitiserte sofakultur – spør jeg Østerberg hvem eller hvor mange som ville delta i noe slikt.
«Det er jo veldig få som deltar i partipolitikk. Den politiske klassen står svakt internasjonalt, og i Norge er det politiske demokratiet veldig svakt. Vi har jo en levestandard som svært få andre har – men i Tyskland har de det mye verre. Politikken må nok omformes. Så det vi intellektuelle kan gjøre, er å peke på hvordan det står til.»
