Marx i dag

Et udogmatisk forhold til Marx’ verker kan gi viktige perspektiver på dagens kapitalisme.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Siden murens fall i 1989 har marxismen ligget nede som teoretisk tilnærming til samfunnslivet og som praktisk politikkutforming. I stedet har nyliberalismen etablert seg som rådende ideologi og rettesnor i den økonomiske politikken – med global rekkevidde. Andre tradisjoner, som sosialdemokratiet, har blitt betydelig svekket siden 1980-tallet, selv om vi har vært vitne til en offensiv med ideene om «den tredje vei» i England, og sosialdemokratene har også vært i regjeringsposisjon på kontinentet. Allikevel har ikke dette medført noe grunnleggende oppgjør med nyliberalismen, det er snarere slik at sosialdemokratiet har måttet tilpasse seg nyliberalismen.

Et spørsmål jeg reiser i denne artikkelen, er om ikke tankene og teoriene til Karl Marx allikevel kan ha betydelig relevans i dagens globale situasjon. Jeg konsentrerer meg ikke her om marxismen som teoritradisjon, det finnes fortsatt et uttall retninger som er levende. La oss heller gå tilbake til opphavsmannen, Marx selv, og se nærmere på hans tanker om det kapitalistiske systemet. Min påstand er at dette på langt nær er foreldet tankegods. Jeg tror at et udogmatisk forhold til Marx’ verker kan gi viktige perspektiver på dagens

kapitalisme.

Fremmedgjøring

Marx’ første skrifter dreiet seg om fremmedgjøringen, i det som er kalt den tidlige Marx’ politisk-filosofiske skrifter eller Parisermanuskriptene. Her fokuserer Marx på menneskets behov for å realisere seg selv fullt ut gjennom arbeidet som virksomhet. Arbeidet er det som former mennesket. Senere fokuserte Marx også på fremmedgjøringen i verket Kapitalen. Det er når arbeidsvirksomheten forvrenges gjennom fabrikkarbeidet, når arbeideren

kun blir en delarbeider i et større hele og ikke får noe forhold til sitt eget produkt, at fremmedgjøringen oppstår. Senere har andre tatt opp Marx’ begrep om tingliggjøring, blant annet ungareren Georg Luckacs, som ser på kapitalismen som et økonomisk system som skaper tingliggjorte relasjoner mellom mennesker også utenfor produksjonssfæren.

Tenkningen om fremmedgjøring og tingliggjøring tror jeg også har stor relevans i forhold til dagens moderne (eller postmoderne) vestlige samfunn. Mer enn noensinne har arbeidskraften i dag blitt en vare, og folk går ut og inn av jobber oftere enn før, og har ikke den samme tilhørigheten til virksomheten. Noen har riktignok fått større muligheter til selvutfoldelse gjennom arbeidet, foreksempel mange akademikere, men mange sliter fortsatt med relativt uinteressant, monotont eller ensidig arbeid.

Konsumsamfunnet

Vi kunne også fokusere på våre dagers konsumsamfunn, og foreksempel sett på den sosiale aktiviteten i våre mange kjøpesentre. Disse dominerer mer og mer det sosiale livet i mange tettsteder og byer, de er kun basert på konsum, og har fortrengt tidligere tiders møteplasser, der det var rom for offentlig meningsutveksling og dialoger. Tar man seg en tur en lørdag i et slikt kjøpesenter, blir man dratt inn i et mylder av mennesker, lyd, lys og inntrykk, og jeg kan vanskelig tenke meg et begrep som beskriver dette bedre enn det om fremmedgjøring. Marx var opptatt av fremmedgjøring knyttet til kapitalens virksomhet. Han var naturlig nok opptatt av industrikapitalen og ikke konsumkapitalen, men det er klart at koblingen av kapital og fremmedgjøring også har relevans i dag.

Merverdi og utbytting

Vi kunne gå videre i Marx’ studier i Kapitalen og hans mesterlige beskrivelser av forholdet mellom varens bruksverdi og bytteverdi i første bok. Et hovedpoeng hos Marx er at arbeidskraften er en spesiell vare som frambringer en større (bytteverdi) enn det som trengs for å gjendanne (reprodusere) den. Dermed produseres en merverdi som tilfaller kapitalisten og som hele det kapitalistiske systemet er basert på. Dette kalte Marx for kapitalens utbytting av arbeiderne. Om vi utvider perspektivet til den globale kapitalismen, er det liten tvil om at det foregår økonomisk utbytting av arbeidere i stor skala i dag, gjennom multinasjonale konserners bruk av billig arbeidskraft i u-land. Denne utbyttingen står ikke tilbake for det som var situasjonen i den framvoksende kapitalismen på Marx’ egen tid.

Iboende i kapitalismen er det også et akkumulasjonspress, Marx beskriver i Kapitalen hvordan systemet stadig må frambringe ny merverdi for å overleve. Dette gir et sterkt konkurransepress og sykliske opp- og nedturer, med gjentagende økonomiske kriser. Det er klart at dette systemet har en sterk dynamikk, og en side ved kapitalismen er at det kan frambringe økt økonomisk velstand. Marx var også klar over disse sidene ved kapitalismen og så det som viktig å videreutvikle dette i et kommunistisk samfunn.

Viltvoksende kapitalisme

I dag er det imidlertid mer en tydelig at konkurransepresset skaper store problemer. Det har gitt oss et hardere arbeidsliv med massiv utstøting av de som ikke mestrer presset, det har gitt store sosiale skjevheter globalt betraktet, og over tid store økologiske problemer (som Marx ikke var opptatt av på den tiden). Systemet fungerer uten noen overordnet plan eller målsetting, drivkraften er profittmaksimeringen til den enkelte virksomhet, selv om en kanskje kan si at velferdsstatene har staket ut en målsetting for systemet; økonomisk vekst gir høyere materiell velstand for stadig flere. Allikevel er det grunn til å uroe seg, den nyliberale varianten av kapitalismen er «viltvoksende», uten retning, og om ikke betydelige reguleringer på et globalt plan settes inn, er det ikke sikkert at Marx’ påstand om kapitalismens iboende bevegelse mot sammenbrudd er så ueffen.

Denne påstanden eller tesen var myntet på 1800-tallets europeiske kapitalisme, og mange har hovert over Marx på dette punkt. De har vist til at kapitalismen nettopp har mestret sine kriser og sikret arbeiderklassen en stor velstandsvekst. Og, dette er jo rett, her tok Marx feil, men, som sagt, ser man på dagens globale situasjon, kan bildet bli annerledes. Mange mener også her at kapitalismen, med dens store innovative potensial, vil unngå en slik skjebne; det gjenstår å se.

Historisk materialisme

Til slutt vil jeg trekke fram Marx’ berømte historieteori, om den historiske materialismen. Kort fortalt går den ut på at det er de materielle, teknologiske og økonomiske forholdene som er de innerste drivkreftene i historiens utvikling, mens politiske, religiøse og ideologiske forhold (overbygningen) spiller en sekundær rolle. Dette har av mange blitt tolket som en form for reduksjonisme, at alt koker ned til økonomiens bevegelser. Dette var ikke Marx’ synspunkt, for ham dreide det seg om et samspill, selv om økonomien i siste instans var avgjørende.

Det spørs om ikke den historiske materialismen fortsatt kan vise seg levedyktig. Det er neppe noen faktorer som gir større dynamikk enn koblingen mellom en ekspansiv teknologisk utvikling og en aggressiv nyliberalistisk variant av markedsøkonomien. Vi ser foreksempel hvordan nasjonalstatene må melde pass i forsøkene på styre markedsøkonomien, hvordan konsumkapitalismen frambringer nye livsstiler, levemåter, tankeformer, og så videre.

Det siste stikket

Alt i alt skulle dette tilsi at Marx ikke er uten betydning i dag. Når den nyliberale hallelujastemningen etter hvert avtar, og de store problemkompleksene som de globale klasseskillene, fattigdommen, helseproblemene, de økologiske krisene og fremmedgjøringen for alvor gjør seg gjeldende, er det kanskje mulig at Marx tar det siste stikket allikevel.

---
DEL

Legg igjen et svar