Marx i drømme

Marshall Berman: Modernism in the Streets. A Life and Times in Essays. Verso Books

Marxistisk humanisme kan hjelpe folk til å føle seg hjemme i historien, selv når historien gjør dem vondt. 

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Modernism in the Streets A Life and Times in Essays

Marshall Berman

Verso Books

Marshall Howard Berman (1940–2013) var en amerikansk filosof og marxistisk humanist, professor i politisk vitenskapshistorie og underviser i politisk filosofi og urbanisme. Han vokste opp i det sørlige Bronx, og raseringen av denne bydelen var utgangspunktet for hans interesse for urbanisme og humanistisk marxisme, noe han beskrev i sin mest kjente bok All That Is Solid Melts into Air.

Berman oppdaget Karl Marx gjennom lesningen av den tyske filosofens tidlige skrifter. Han fikk i dette møtet styrket sin egen oppfatning av den moderne kapitalismen som mislykket, både i dens industrielle og dens postindustrielle fase, men først og fremst gjennom den følelsesmessige lidelsen ideologien har påført mennesket.

«Calvin Klein, en annen skranglete jødisk gutt, ville ha elsket Kafkas kropp.»

Ned med Gud. For Berman blir Marx mest interessant nå han beveger seg bakenfor strukturalistiske maktanalyser og historisk determinisme. Han likte tanken på en Marx som knuste gudebildene til den kommunistiske ortodoksien.

Fra 1840-årene utga Marx mest politiske artikler, traktater og pamfletter – skrifter som ofte handlet om menneskets tilstand. Berman forklarer oss at det ikke var Marx’ mening at ideene styrer historiens utvikling, men menneskets praktiske livsvilkår. Marx var svært skeptisk til religion – «opium for folket», som han så velkjent kalte fenomenet. Marx mente ifølge Berman at religionen blir formet av produksjonsmessige og materielle forhold, at religiøse overbevisninger utøver en selvstendig innflytelse på hvordan økonomiske systemer blir utviklet og formet.

Sexmakt. I Paris møtte Marx radikalere som diskuterte seksualitetens rolle i det moderne samfunnet. Noen så på såkalt promis-
kuøs livsførsel som en øvelse i seksuell frigjøring. Marx var enig i at kjærligheten kunne bli problematisk hvis den bare forekom som ett av den private eiendomsrettens mange uttrykk, men seksuell promiskuitet anså han for å være en slags «universell prostitusjon».

Forsvarerne av denne type «prostitusjon» anså han for å være onde, tankeløse kommunister. De brukte sine seksuelle lyster til å få makt over andre mennesker. Marx, skriver Berman, ville inkludere selvbevisstheten i det moderne mennesket. «Hva hjelper det med edle motiver, når man ikke kjenner sine egentlige beveggrunner?»

Den Marx som presenteres i Modernism in the Streets, er en venn av Baudelaire, Nietzsche og Freud. Vi møter en humanist som kunne danse i gatene både i begeistring og forferdelse over det moderne samfunnet – og en Marx befridd fra det kommunistiske systemet. Hvorvidt dette er en Marx som faktisk har eksistert, eller en imaginær drømmefigur for romantiske idealister, forblir et åpent spørsmål.

Romantikk. Hva tenker forfatteren at en marxistisk humanisme kan gjøre? Jo: «Marxistisk humanisme kan hjelpe folk til å føle seg hjemme i historien, til og med når historien skader dem og gjør dem vondt. Den kan vise dem som er brutt ned av overmakten, at de kan få fornyet kraft til å tro på livet, og den kan hjelpe folk om har overlevd personlige tragedier til å skape historie.»

Siden tar Bermans bok oss med på en reise gjennom flere romantikeres historie, sett gjennom marxistiske briller. Vi møter engelskmenn som Wordsworth og Blake, og deres forhold til Marx’ begreper om fremmed- og tingliggjøring.

Ettersom utviklingen har gått helt motsatt vei av det Modernism in the Streets prediker, føles Bermans bok litt merkelig å lese, men ikke desto mindre hadde forfatteren stor tro på menneskets potensial for frigjøring: «Det amerikanske folket, og folket de undertrykker, har absolutt muligheter for frihet, men den frigjørende kraften må på en eller annen måte komme utenfra, det vil si utenfor det amerikanske systemet.»

Hva dette skal bety får vi forklaringen på gjennom møtet med Herbert Marcuse, som i sin bok Det endimensjonale mennesket diskuterer mulighetene for samfunnsmessig og menneskelig forandring: «Det er imidlertid klart at Marcuse brukte ordet ’utenfor’ på en kompleks, metaforisk måte. Han mente ikke å si at det ikke kan forekomme fruktbare motsetninger utenfor det amerikanske systemet. Det endimensjonale mennesket kan fremdeles oppdage – eller skape – nye dimensjoner innenfor det eksisterende systemet.»

Klein pluss Kafka. Berman blir noe enkel når han sier at vi alle blir kaldere mennesker under kapitalismen. (Ble man så mye varmere under kommunismen?) Boken er likevel god når den beskriver den urbane verdens konglomerat av muligheter, og når den tar oss med på reiser inn i kjente og ukjente litterære farvann. Kapittelet om Kafka og Walter Benjamin er for eksempel glimrende.

«Calvin Klein, en annen skranglete jødisk gutt, ville ha elsket Kafkas kropp. Kan du ikke se ham fotografert av Calvin Klein i svart/hvitt?» skriver Berman. Etter denne setningen samt den påfølgende: «Kafka utsatte koppen sin for mistenksomhet, forhørte og dømte den,» lukker jeg denne boken med et smil om munnen. Å lese om humanistisk marxisme kan sannelig være både intellektuelt stimulerende og emosjonelt frigjørende.

---