Når Hans I. Klæven nylig tok til motmæle mot mitt angrep på leninismen, hevder han hele tiden at også Karl Marx mente det samme som Vladimir Lenin. Stemte dette, ble jeg nødt til å ta avstand fra sosialismens største teoretiker, og det ville jo saktens være betenkelig.
Men selvsagt er Lenins lære bare én tolkning av marxismen – like selvsagt som at kommunistpartiene nesten overalt, og også i Norge, har prøvd å skjule dette. For min egen del fikk jeg øye på en annen marxisme ved å lese Jean-Paul Sartre – en tenkning som undrende og vitebegjærlig omfattet ikke bare økonomi og politikk i snever forstand, men også barnas verden, forholdet mellom kjønnene, kunstartene og religionen, smågruppene, de sinns-lidende, og som grunnet seg på en teori om bekjempelsen av fremmedgjøring som den almene målsetting.
Den borgerlige friheten er en maske som skjuler «kapitalen» som en falsk verdiform – som skjuler verdienes kilde, arbeidet.
Men nettopp fremmedgjøringsbegrepet er forsvunnet i leninismen, av dyptliggende teoretiske grunner som ikke skal berøres her – det får være nok å si at de har å gjøre med Lenins oppfatning av bevisstheten som «gjenspeiling» av materien. Hadde også Marx en lignende oppfatning i Kapitalen? Desto verre! Uten fremmedgjøringsbegrepet står vi nærmest hjelpeløse når det gjelder å forstå undertrykkelsesformene i fremskredne industrisamfunn. Når f.eks. Walter Ulbricht helt til det siste anså fremmedgjøringen som et latterlig problem innen øst-tysk industri, begikk han etter mitt skjønn en betegnende feiltagelse, betegnende for leninismen.
Arbeidet
Ta noe Hans Fredrik Dahl skrev her i denne spalten foran EF-avstemningen. Denne gang, spådde han, ville ikke de vanlige maktapparatene (staten, Ap osv.) få trumfet gjennom sin vilje, fordi «politikkens substans tyter frem». Det er ypperlig uttrykt! Det som «tyter frem» var bøndenes og lønnsarbeidernes hovedinteresse, samfunnskampens «materie», og det som slo sprekker, var den formelle maktstrukturen, den som er synlig for alle og enhver og som danner vårt samfunns fasade.
Og nettopp på denne måten kan Marx forstås: det skandaløse ved hans «materialisme» – består det ikke i at den gjennomskuer herredømmets tilsynelatende hovedformer – religionen, konstitusjonen, moralen m.m. – og retter oppmerksomheten mot «politikkens substans», nemlig produksjonsmåten, dialektikken mellom produktivkrefter og produksjonsforhold? Marx avdekker og avslører: Den borgerlige friheten er en maske som skjuler «kapitalen» som igjen er en falsk verdiform som skjuler verdienes kilde, arbeidet. Rikdommen demaskeres som utbyttingens frukt, varen med sin pris som fetisjdyrkelse, sannheten om individualismen er befolkningsflertallets fremmedgjøring. Demaskering av falske fremtredelsesformer for å få vist frem samfunnslivets substans eller materie – det er en viktig form for dialektisk materialisme som er lett å finne hos Marx, men vanskelig å finne hos Lenin og leninismen.
Kunnskap som produksjonsfaktor
Hans I. Klevens egen bok, Klassestrukturen i det norske samfunnet (1965), belyser dette godt. Vel er den et lærerikt arbeid, men jeg tenker nok den som prøver å arbeide mer inngående med boka, vil komme til det samme som meg, nemlig at det tross alt er en temmelig formell oppfatning av klasseforholdene som legges frem, grunnet hovedsakelig på formelt-juridiske kjennetegn på eiendom.
Sannheten om individualismen er befolkningsflertallets fremmedgjøring.
Nå er Marx» eiendomsbegrep langt fra klart, men det som er klart, er at han ikke tenkte på eiendom i rettslig (juridisk) betydning – men på den eiendom som «tyter frem» gjennom alle formaliteter. Hva uformell, «substansiell» eiendom vil si i dagens industrisamfunn, er av de aller viktigste spørsmålene innen teorien om samfunnsklassene. Således kan utdanningsinstitusjonenes økende betydning for den økonomiske vekst – «kunnskapen som produksjonsfaktor» – gjøre dem til en del av produksjonsmåten, og «eierne» til en del av den herskende klassen. Riktig eller gal – en slik tanke krever en demaskerende, materialistisk undersøkelse, som Klevens bok fører frem til, men ikke selv innleder.
Det er ved å tenke seg forholdet mellom det formelle og det materielle slik jeg har antydet, at politisk teori lett kan forenes med teorien for individers og gruppers psykoterapi. Og det er ved å tenke seg fremmedgjøringen som herredømmets viktigste, almene fremtredelsesform at politisk teori kan forenes med angrepet på teknokrati og ødeleggelse av den økologiske balansen. Leninismens tenkning derimot, går i en annen retning.
