Marokkansk filmlek

Kreative innfall og nikk til filmhistoriske forbilder hindrer ikke at WWW ender opp som en splittet film.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[film] I åpningsscenen av WWW: What a Wonderful World følger vi leiemorderen Kamel «på jobb». To ting fester seg umiddelbart: Morderen demonstrerer en herlig nonchalant kreativitet i måten han overdøver støyen fra offeret på. Og det er påfallende hvor lik han er stumfilmikonet Buster Keaton.

Det er imidlertid ikke bare utseendet og spillestilen til skuespiller og regissør Faouzi Bensaïdi som påkaller filmhistoriske assosiasjoner i denne marokkanske dramakomedien. Ytterligere en scene vekker minner fra 1920-tallets klassiske komedieopptrinn: En jaktscene i et kjøpesenter, hvor horder av politifolk mislykkes i fange leiemorderen. Så mange inkompetente konstabler har neppe vært å se på samme bilderute siden Keystone Cops fikk publikum til å falle av klappstolene.

Filmatiske ekko

I det hele tatt er WWW full av ekko fra filmarven. Og da ikke bare som dårlig skjulte referanser til Keaton & Co. Her nikkes det til et vell av inspirasjonskilder. I en scene dirigerer politikvinnen Kenza (Nezha Rahil) trafikken i en slags motorisert ballett. Både Jacques Tati og Charlie Chaplin ville vært stolte av påfunnet. Ellers kan vi nevne både James Bond og japansk animé blant inspirasjonskildene.

Før jeg forleder noen til å tro at WWW utelukkende er en lettbeint og stilisert sjangerlek, bør det understrekes at de brede strøkene i filmen skisserer et realistisk – tidvis sosialrealistisk – landskap, sågar med tragiske dimensjoner i finalen. Men glem ikke at det også er en filmsjanger!

Innflytelsen fra filmuniverset viser seg også i persongalleriet. Den sentrale trekanten i filmen – leiemorderen, politikvinnen og hennes (deltids)prostituerte venninne Souad (Fatima Attif) – representerer tre svært velbrukte figurer, og det er neppe tilfeldig at akkurat disse yrkeskategoriene dukker opp. I tillegg til denne umake trioen møter vi hackeren Hicham (El Mehdi Elaaroubi), som dermed rettferdiggjør tittelens tre w’er.

Uforløste følelser

Filmens underliggende tematikk er globalisering. I en tid med mobiltelefoner og internett er jo ingen særlig langt unna hverandre lenger. Slik går det da også til at leiemorderen og politikvinnen flørter intenst med hverandre over telenettet. Samtidig handler det om drømmen om Europa, representert ved Hicham – som kjøper seg plass på en av småbåtene som smugler mennesker over Gibraltarstredet. Populærkultur, kommunikasjonsrevolusjon og emigrasjon flettes altså sammen i Besaïdis film. Og stort sett lykkes han med å finne en original innfallsvinkel til temaene sine.

WWW fungerer imidlertid best når den serverer sine små, kreative utflukter i form av absurde eller lekne sekvenser. Den blir nemlig aldri noen genuint gripende filmopplevelse. Men mer en interessant, pussig og ikke helt forløst sjangermiks, signert en regissør med mange gode ideer og stor iver etter å leke med mediet. Det er synd rammehistorien rundt alle innfallene ikke fungerer like godt.

Dermed havner filmen mellom to stoler. Den lekne biten punkteres jevnlig av den realistisk-tragiske delen, som på sin side ikke gis nok rom til å bevege publikum. WWW får dermed ikke tatt ut det emosjonelle potensialet som slutten innbyr til. Filmens to deler går ganske enkelt litt for mye i veien for hverandre, og ender opp med å frarøve hverandre energi. Helheten blir aldri like ubesværet elegant som åpningsscenen. Besaïdi har nok ennå noe å lære av Buster Keaton.

---
DEL