Markedet øker forskjellene

For femten år sia skilte de nordiske land seg ut i Europa med særlig lave inntektsforskjeller. Det gjør vi ikke lenger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ingen økonomisk krise tvinger oss i Norge til å vurdere om EU-medlemskap skulle være en bedre løsning for oss. Det er ikke mulig å påvise at den sosiale utviklingen går dårligere i Norge enn i EU.

Tvert i mot: For eksempel har UNDP (FNs utviklingsorganisasjon) i flere år hatt Norge helt på topp blant 177 land på sin utviklingsindeks («Human development index»).

Utviklingen over tid er heller ikke foruroligende. Det er ingen tendens til at vi faller av i forhold til EU-land, snarere tvert imot.

Det er ikke noe argument verken for eller mot norsk medlemskap at norske levekår holder en så høy standard. Men vi er altså ikke i noen krise som gjør det nødvendig å vurdere om det er økonomisk forsvarlig å stå utafor EU.

Mindre sosiale forskjeller

De sosiale forskjellene er mindre i Norge enn i de fleste land i Europa – og for den del i hele verden. Uansett hvilket mål på ulikhet som brukes i statistikkene til FN og OECD, kommer de nordiske land ut med minst ulikhet.

Ett mål på sosial ulikhet er å sammenlikne inntekten til den rikeste tiendeparten av befolkningen med inntektene til den fattigste tiendeparten.

Målt på denne måten er inntektsforskjellene minst i Finland, Norge og Sverige. Mens den rikeste tiendeparten rundt århundreskiftet tjente seks ganger så mye som den fattigste tiendeparten i Finland, Norge og Sverige, tjente den sju ganger så mye i Tyskland, åtte ganger så mye i Danmark, ni ganger så mye i Frankrike og Spania, nesten tolv ganger så mye i Italia, fjorten ganger så mye i Storbritannia og seksten ganger så mye i USA.

Frie markeder gir store forskjeller

Talla illustrerer at inntektsforskjellene er størst der hvor markedene er sluppet mest fri, som i USA og Storbritannia. Det er derfor naturlig å anta at friere markeder skaper større inntektsforskjeller. Likevel er det åpenbart stor variasjon på inntektsforskjellene innad i EU. Ikke alle rammevilkår er de samme innad i EU. Styrken til fagbevegelsen varierer, skattesystemet varierer og de sosiale overføringene er ikke like store overalt.

Talla viser at det er mulig å forene moderate inntektsforskjeller med EU-medlemskap. Det er ikke større forskjeller i Sverige og Finland enn i Norge. Men så er da også viktige rammevilkår de samme i Norge som i alle EU-land. Gjennom EØS er markedene sluppet fri på samme måte i Norge som i EU, og norsk arbeidsliv har vært utsatt for den samme konkurransen og de samme utstøtingsmekanismene som ellers i Vest-Europa.

Økte forskjeller med EØS

Det er påfallende hvor mye inntektsforskjellene i Norge er økt etter at EØS satte dagsorden for norsk politikk fra slutten av 1980-åra. Se tabellen.

Inntekten til den rikeste tiendeparten i forhold til inntekten til den fattigste tiendeparten. Norge 1986-97

1986 1990 1995 2000 2001 2002

Inntektene til tidelen med høyest inntekt 18,6 19,0 20,6 23,4 20,3 23,6

Inntektene til tidelen med lavest inntekt 4,1 4,0 3,7 3,9 3,9 3,6

Inntekten til de rikeste i forhold til de fattigste 4,5 4,7 5,6 6,0 5,2 6,6

Kilde: Sosialt utsyn 2000 og Human Development Report 2004

På 1970-tallet hadde Norge langt lavere inntektsforskjeller enn de aller fleste EU-land. Fra 1990 økte inntektsforskjellene særlig raskt i Norge, Sverige og Finland. Fra 1994 er alle de nordiske land blitt del av EUs indre marked, Norge og Island gjennom EØS-avtalen, Sverige og Finland først som medlemmer av EØS ett år og så fra 1995 som medlemmer av EU.

Når markedene skaper ulikhet

De disponible inntektene bestemmes dels i arbeidslivet (lønningene og inntektene for sjølstendig næringsdrivende), dels av kapitalmarkedene (kapitalinntektene) og dels av den offentlige politikken (skatter, trygder og andre overføringer). En undersøkelse fra OECD har sett særskilt på de inntektene som ikke har å gjøre med skatt, trygder og overføringer og kaller det «markedsinntekter.»

Hovedtendensen i OECD-området er at forskjellene i markedsinntekter økte fra 1985 til 1995, men ikke etter 1995. Inntektsforskjellene økte etter 1995 likevel fordi skatter og overføringer «ikke var effektive nok til å nå dem med størst behov.» Eller sagt mer direkte: Fram til 1995 var det først og fremst utviklingen på markedene som skapte stadig større forskjeller i inntektene. Etter 1995 var det skatte-, trygde- og sosialpolitikken som økte forskjellene.

Mer lik andre land

Men undersøkelsen viser at markedene nå skaper inntektsforskjeller i Norge som likner langt mer på situasjonen i andre land i Vest-Europa enn for femten år sia. Likevel har markedene fortsatt mindre virkning i Norge.

To forhold kan bidra til at det er slik. Det ene er at arbeidsløsheten er lavere, at flere er i jobb – og at færre dermed lever på trygd eller er helt uten inntekt. Det andre er at fagbevegelsen har større innflytelse på lønnsdannelsen i Norge enn i de fleste EU-land. Fagbevegelsen har større oppslutning enn i de fleste EU-land, og vi har i Norge i større grad en kombinasjon av sentrale lønnsoppgjør og forbundsvise oppgjør som er godt koordinert.

Men utjamningen via offentlig politikk er sterkere hos oss slik at de pengene folk har å rutte med, fortsatt er jamnere fordelt enn i andre europeiske land – da utenom Norden.

Drar i samme retning

Fra 1980-tallet er det i mange land ført en offentlig politikk som øker ulikhetene i samfunnet – eller som i det minste demper ulikhetene mindre enn før. Skattesystem er nesten overalt lagt om slik at progresjonen er svakere: de rike betaler ikke like stor andel av skattene som før. I noen land er det gjort kutt i trygder og sosialhjelp som særlig rammer dem med lavest inntekt.

De store forskjellene i inntekt skapes likevel på markedene, og forskjellene øker når markedene slippes mer fri enn før. Å slippe markeder fri betyr å øke konkurransen – mellom bedrifter, mellom sjølstendig næringsdrivende og mellom lønnstakere. Økt konkurranse betyr i praksis større forskjeller mellom mennesker og sosiale grupper.

Budskapet til EAPN, (European anti-poverty network), en paraplyorganisasjon for organisasjoner som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa er i hvert fall klart: EU driver fram «en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige.»

1

---
DEL

Legg igjen et svar