I mange europeiske land har høyrepopulistiske og høyre-ekstremistiske partier fått økende tilslutning fra 1980-tallet av. Et forskningsprosjekt finansiert av EU-kommisjonen og regjeringene i Østerrike og Sveits har forsøkt å finne ut om det er noen sammenheng mellom de kraftige omstillingene i arbeidslivet og utviklingen av det europeiske ekstrem-høyre. (“Socio-Economic Change, Individual Reactions and the Appeal of the Extreme Right,” SIREN, 2002-2004)
Forskergruppa tok for seg åtte land, Belgia (Flandern), Danmark, Frankrike, Italia, Sveits, Tyskland, Ungarn og Østerrike og så på oppslutningen om Vlaams Blok i Belgia, Dansk Folkeparti, Front National i Frankrike, Alleanza Nazionale, avløseren etter det nyfascistiske partiet Movimento Sociale Italiano, og Lega Nord i Italia; det sveitsiske folkepartiet (SVP), de ulike høyre-ekstreme partiene i Tyskland, det ungarske justis- og livpartiet og Haiders østerrikske frihetsparti.
Disse partiene likner hverandre når det gjelder å samle velgere på fremmedfrykt og ytterliggående nasjonalisme. De har til dels svært ulik profil i den økonomiske politikken. Noen er nyliberale av ideologi og angriper reguleringer av det økonomiske livet på prinsipielt grunnlag, mens andre satser mer på sosialpolitisk overbudspolitikk.
Tøffere arbeidsliv – og hva så?
SIREN-prosjektet tok utgangspunkt i at tøffe arbeidsvilkår og problem med helse og sikkerhet på arbeidsplassen ikke er noe som hører fortida til. Tvert imot: I de fleste land har arbeidspresset økt samtidig som stadig flere frykter å miste jobben på grunn av de voldsomme omstillingene i arbeidslivet.
SIREN-forskerne fant ut at når arbeidsforhold forverres, opplever ansatte det ekstra ille fordi det ikke stemmer med det vanlige bildet av arbeidslivet i et såkalt “kunnskapssamfunn.” Og når jobbene blir mer utrygge, og tilknytningen til arbeidslivet mer tilfeldig, blir det samtidig verre enn før å godta at arbeidsvilkåra også forverres. Da hjelper det ikke at den sosiale beskyttelsen gjennom offentlige velferdsordninger også svekkes i mange land.
To veier til høyre-ekstremisme
SIREN-undersøkelsen kom fram til at det i forhold til utviklingen i arbeidslivet er to “psykologiske veier” til høyre-ekstreme holdninger, én vei for vinnere og én vei for tapere.
Det fins ei gruppe mennesker som utvikler høyre-ekstreme holdninger sjøl om de opplever at arbeidsvilkåra har endra seg til det bedre. Det typiske for dem som følger denne “vinnerveien” er at de identifiserer seg sterkt med bedriften/organisasjonen og opplever at de sjøl har egenskaper som sikrer at de hevder seg bra i konkurransen. De utvikler en slags sosialdarwinisme (det er den sterkeste som overlever), de preges av sjåvinisme (nedvurdering av andre nasjoner) og av fordommer mot innvandrere – og de ender i høyre-ekstremisme på det grunnlaget.
“Taperveien” er typisk for folk som opplever at arbeidsvilkåra har blitt verre og som ikke har noen meningsfull identifisering med jobben. De opplever samfunnet som urettferdig, og er overbevist om at jobben de gjør ikke blir verdsatt etter fortjeneste. De opplever seg sjøl som ikke dyktige nok eller sterke nok til å bedre situasjonen med egne krefter – og retter aggresjonen utad, ofte mot innvandrere. Derfra er veien til høyre-ekstremisme kort.
Taperne blir rasister
Fordommer mot innvandrere har klar sammenheng med forhold i arbeidslivet. Undersøkelsen viser for eksempel at folk som har opplevd at inntekten til familien har økt de siste fem åra, har færre fordommer mot innvandrere enn de som har opplevd at familieinntekten har gått ned. Og de som har opplevd endringer til det bedre på jobben, har større toleranse overfor innvandrere enn de som har opplevd endringer til det verre.
De som har den mest sårbare tilknytningen til arbeidslivet, reagerer også sterkest på at arbeidsplasser flyttes til de nye medlemsstatene i øst – og på at arbeidsinnvandrere derfra rykker inn i jobber de sjøl har eller kunne hatt. Slike reaksjoner forsterkes av at en framstiller utvidelsen av EU som noe entydig positivt.
– Vi blir ikke sett!
SIREN-forskerne fant at misnøyen i arbeidslivet har økt betydelig i løpet av de siste to tiåra. Da provoserer det folk at årsakene til misnøyen, arbeidsløsheten, den sosiale utryggheten og den økende ulikheten ikke bekjempes mer aktivt fra politisk hold. Mange opplever det slik at “arbeidernes verden har forsvunnet fra den politiske scenen og fra media.” Arbeidernes manglende interesse for politikk har derfor sin parallell i politikernes “mangel på interesse” for arbeidernes problemer.
Skuffelsen var særlig stor i forhold til de sosialdemokratiske partiene – og til dels i forhold til fagbevegelsen: “Mange arbeidere mente at det sosialdemokratiske partiet ikke lenger representerte arbeiderklassen. De ideologiske og programmatiske forskjellene på de viktigste partiene ser ut til å ha forsvunnet. Det øker misnøyen med politikk og gir rom for populistiske politikk-entreprenører.”
Samfunnslønn og demokrati
SIREN-forskerne finner at appeller om toleranse kan virke mot sin hensikt og har to forslag for å motvirke fremmedfrykt og rasisme: samfunnslønn og gjennomgripende demokratisering.
Samfunnslønn begrunnes slik: Individuelt er maktsituasjonen for de fleste arbeidere svekka av den høye arbeidsløsheten og kollektivt er forhandlingsstyrken trua av den økende kapitalmobiliteten. Samfunnslønn vil gi alle en basisinntekt som gjør arbeidskraft til mindre av en vare enn i dag. Det vil styrke arbeidstakerens stilling på arbeidsmarkedet og skape muligheter for grunnleggende forbedring av arbeidsvilkår og arbeidsmiljø.
Men samtidig må samfunnet demokratiseres fra topp til bunn: “Det er ikke overraskende at de store politiske prosjektene fra det siste tiåret, det indre markedet, den europeiske monetære unionen, fellesvalutaen og den nylige utvidelsen oppfattes som avgjørelser som ble tatt av politiske og økonomiske eliter som verken var åpne for innflytelse fra flertallet av de europeiske borgerne eller fremmet deres interesser – til tross for at de grep sterkt inn i menneskers liv.”
“Bare hvis mennesker er i stand til å identifisere sine egne liv med hvordan demokratiet opererer på grasrotnivå, kan de også bli i stand til å identifisere seg med demokratiske mål. Mangelen på demokrati på lokalt nivå og i bedriftene må tas på alvor.”
I tillegg er det nødvendig “å temme den ville økonomiske konkurransen mellom individer, selskap og land.” Konkurranse og konkurranseevne må ikke bli en dominerende samfunnsverdi, er konklusjonen til SIREN-forskerne
