Marcos møter Ramonet

I april møtte sub-kommandante Marcos, indianerleder og verdens første uttalte anti-globaliseringsrebell, Attacs grunnlegger Ignacio Ramonet. Nå er møtet blitt bok.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sub-kommandante Marcos er en levende politisk legende. Siden zapatist-opprøret startet i Mexico 1. januar 1994, samme dag som den nord-amerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådde i kraft, har Marcos renommé bare vokst. Maskert med finlandshetter har Mexicos mest usynlige, indianerne, fått en hel verdens øyne rettet mot seg.

Marcos leder en væpnet organisasjon med militær struktur, men som ikke bruker våpnene de har hengende over skuldrene. Zapatist-geriljaen (EZLN) har aldri gjennomført attentater eller terrorhandlinger. Geriljaen har heller ingen planer om å endre maktstrukturene i Mexico med vold. Zapatistene vil lyttes til, ikke drepe. Marcos har også blitt kalt vår tids første internettrebell. Han bruker nettet for å holde seg oppdaterte og for å spre budskapet sitt. Eller «sitt»?

Skal vi tro mannen selv, så er det så vidt han eksisterer. «Hvis du vil vite hvem Marcos er, hvem som skjuler seg bak finnlandshetten, ta et speil og se etter. Det ansiktet du oppdager tilhører Marcos. For vi er alle Marcos.», sier han selv. Heftigere kan det ikke gjøres i våre dager. I våres møtte Marcos en annen legende. Ikke like stor, ikke like mytisk, men dog – ideen til Attac-bevegelsen kom fra Ignacio Ramonet, sjefredaktøren i det franske månedsmagasinet Le Monde Diplomatique. Og selv om Ramonet ikke leder bevegelsen i dag, så er navnet hans uløselig knyttet til kampen mot økonomisk globalisering og marginalisering av verdens fattige. Marcos har selvfølgelig lest det Ignacio Ramonet har skrevet, og Ramonet har lest Marcos’. Da Marcos fikk den vanvittige ideen å marsjere til Mexico City i mars i år, inviterte han blant annet Ramonet til å bli med på ferden. Ramonet hadde for mye å gjøre, men avla sub-kommandanten et besøk i leiren hans da alt var vel overstått. Det er dette møtet som nå er det blitt til bok.

Gamle venner

Marcos og Ramonet hadde aldri tidligere truffet hverandre. Likevel ble det et møte «mellom gamle venner», slik Ramonet skildrer det i den behagelig tynne, men kompakte intervjuboka «Marcos, La dignité rebelle» («Marcos, Opprørets verdighet»).

Ramonet er ingen reportasjejournalist og boka er da også så godt som blottet for miljøbeskrivelser og stemningsrapporter. Ingen andre stemmer høres enn Marcos’ og Ramonets egne. Likevel er det ikke vanskelig å se for seg de to mennene i dyp og intens samtale over leirbålet i jungelen. Og kanskje finnes det ikke noe bedre utgangspunkt enn jungelen for å forstå globaliseringens konsekvenser? Uansett, det er ikke som skrivekunst denne boka er interessant, men som tankespreder.

Den fjerde verdenskrig

Ignacio Ramonet beskriver zapatistenes opprør i 1994 som den første symbolske revolten mot globaliseringen, i og med at de bevisst valgte å koble sine politiske krav opp mot etableringen av NAFTA-avtalen. Marcos var den første til å teoretisere over sammenhengen mellom globaliseringen og marginaliseringen av de fattige i Sør. Det skulle eksempelvis gå fire år før den folkelige motstanden mot den internasjonale investeringsavtalen MAI var et faktum. Så kom Seattle, og så på løpende bånd Praha, Davos, Nice, Quebec, Gøteborg…

Marcos kaller denne motstanden «den fjerde verdenskrigen», der frontene går mellom en ansiktsløs global kapital og «folk» – inkludert nasjonalstaten og alt som hindrer en fri kapitalflyt. Derfor støtter han, ikke overraskende, initiativer som Tobin-skatten og den brasilianske byen Porto Alegres deltakerdemokrati. Et av Marcos’ hovedpoenger i diskusjonen med Ramonet er at zapatistene – og ham selv – er mer enn en myte. Zapatist-bevegelsen er etter Marcos oppfatning først og fremst et symptom, mer enn et eksempel til etterfølgelse. Nå krever de at deres tanker om en alternativ politikk skal tas alvorlig. Den dagen det skjer oppløses geriljaen.

Om Tobin-skatten

Et viktig initiativ, mener Marcos. Ved å skattlegge valutatransaksjoner rammes globaliseringens sentrum – finansmakten. Finansmakten plyndrer verden, på en måte som kan sammenliknes med Mexicos plyndring av indianere siden 1492. Det er plyndring når alt som er offentlig og kollektivt privatiseres, inkludert kunnskap og viten.

Marcos er ikke enig med dem som mener at Tobin-skatten er en liten reform som ikke berører kapitalismen på noen vesentlig måte. Han sidestiller finansmakten med utenlandsgjelden som de alvorligste truslene mot land i den tredje verden og foreslår at pengene en Tobin-skatt vil innbringe må gå til å avhjelpe fattige lands gjeld.

Om Porto Alegre

Det internasjonale forumet i Porto Alegre i vinter bidro til å synliggjøre andre erfaringer enn dem verdens ledere diskuterer. Dette viser globaliseringsmotstanderne at de ikke er alene, verken om motstanden, eller om å tenke ut alternativer. Møtet i Porto Alegre var også viktig i sin beskjedenhet, mener Marcos. Beskjedenheten gjør at man kan unngå feilen det ville være å transformere motstanden til et slags Internasjonale, et offisielt alternativ og korrektiv til verdensmakten. Det er viktig å sikre at folk kan komme og gå, at dialogen opprettholdes. Det styrker i lengden også de ulike erfaringene. Man går dermed lengre enn venstresiden som regel gjør. Man sier ikke bare nei, nei og atter nei, men tilbyr alternativer.

Om Mexico

Marcos mener at høyrekandidaten Vincente Fox er en legitim vinner av fjorårets valg. Slik var det ikke med Mexicos tidligere folkevalgte presidenter. Dette var en av årsakene til at ideen om å marsjere til Mexico city ble født, for å markere nye politiske takter i landet. Tross stor skepsis i etablissementet var president Fox begeistret for ideen om en zapatist-marsj. Marcos, derimot, likte dårlig Fox’ forsøk på å ta marsjen til inntekt for sin egen politikk.

Marcos tror ikke at valget av Fox betyr at Mexico er blitt påfallende høyrevridd. Det viktigste var å si nei til partiet PRI som hadde regjert Mexico i søtti år. Den positive effekten av presidentskiftet er at hele landet syder av diskusjon.

Om zapatist-geriljaen

Zapatistene vil ha demokrati, frihet og rettferdighet for alle mexikanere, ikke bare indianerne. Marsjen i vinter var for eksempel en marsj for alle fattige. Zapatistene ønsker ikke uavhengighet, men integrasjon og anerkjennelse i et land der grunnloven ikke anerkjenner indianere. De ønsker ikke makt, ikke engang et eget parti.

Geriljaen har tatt til våpen, er organisert som en hær og følger militære lover og hierarki, men driver ikke med terrorisme. Geriljaen jobber for å gjøre seg selv unødvendige. Den som tyr til våpen for å få sine ideer igjennom har meget dårlige ideer, mener Marcos. Marcos, La dignité rebelle, Ignacio Ramonet, Galilée, Paris, 2001

---
DEL

Legg igjen et svar