Marawi: De filippinske jihadistenes «Sherwood» 

Kampen de militante muslimene kjemper på Filippinene, handler ikke om å opprette en islamsk stat, men først og fremst om å opprette en rettferdig stat, forteller en ung filippinsk jihadist til Ny Tid.
Det er ikke mye igjen av Marawi. Foto: AFP/Ted Aljibe
Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.
Email: francescaborri@gmail.com
Publisert: 02.08.2018

«Den ville ha blitt brutalt styrt,» sier en patruljerende filippinsk soldat, idet han peker på byen på den andre siden av innsjøen Lanao. «Det ser kanskje ikke sånn ut, men vi reddet Marawi.» Og noe senere, litt nærmere byen, sier en annen veteran – på jihadistisk side – det samme. «Ingen brydde seg. Og nå snakker plutselig alle om Marawi,» sier han. «Det ser kanskje ikke sånn ut, men vi reddet den.» 

Det ser sannelig ikke slik ut. De peker begge på ruiner. 

Ett år er gått siden slaget om Marawi – det lengste og mest intense på Filippinene siden andre verdenskrig. 23. mai 2017 hevet IS’ emir i Sørøst-Asia Isnilon Hapilon kalifatets sorte flagg i rådhushallen i byen, som befinner seg på den nest største og sørligste øya på Filippinene, Mindanao. 

Marawi dominerte plutselig nyhetsbildet, nettopp fordi IS hadde mistet Mosul og var i ferd med å miste Raqqa; det hele syntes å være over da krigen uten forvarsel fant sted her – i et kristent land – med jomfru Maria, Jesus og altre på hvert gatehjørne. 

Men etter 153 dager etter at de overtok Marawi, mistet IS byen 23. oktober. Jihadistene måtte isteden søke tilflukt i regnskogen, og ifølge den filippinske hæren, er det nå rundt 2000 av dem igjen på øya. 203 soldater, 857 jihadister og 47 sivile er rapportert døde, mens 400 000 mennesker er drevet på flukt. Nå krever gjenoppbygningen av byen 1,1 millioner amerikanske dollar, i et land som er så fattig at en av dets kulinariske spesialiteter er pagpag – en fritert rett laget av gammel fritert kylling som sluminnbyggerne finner på søppelhauger. 

En totalødelagt moske i Malawi. Foto: AFP/TED ALJIBE

Separatistkrig ved hjelp av kristne

Tre av de unnslupne jihadistene lager kaffe til meg i et lite, forfallent islamsk senter bestående av ett enkelt rom med et teppe og en gammel takvifte. «Men i Syria er det fortsatt krig?» spør en av dem meg. «Ja, på et vis,» svarer jeg. «I Irak snarere enn i Syria, faktisk. Irak er mer komplisert.» «Hvorfor det? Er Irak muslimsk?» spør en annen, før han fortsetter: «Og hva er du?» «Jeg er italiensk,» svarer jeg. «Italiensk? Og hvilken religion er det?»

De er bare sikre på én ting: Alt er Israels skyld. Men Israel lever på lånt tid, sier de. Palestinerne er dømt til å vinne. Gaddafi – tilføyer de – var en ekte leder.

«Mindanao er ikke fattig, men har en fattig befolkning.»
Francsco Sionil Jose

De har alle kjempet i 30 år. Det som har blitt beskrevet som et fem måneder langt slag, begynte faktisk for fem århundrer siden. Dette faktumet har blitt utnyttet – men ikke skapt – av IS. 

Marawi har alltid vært muslimsk. Muslimene her kaller seg «moro», noe som også kjennetegner at de aldri overga seg til de kristne spanjolene. 

Den første spanske ekspedisjonen mot dem ble sendt i 1596. De virkelige konfliktlinjene oppsto imidlertid først i 1970-årene da amerikanerne, som vant herredømmet over Filippinene i 1898, innså at Mindanao var rikt på naturressurser og egnet seg perfekt til plantasjedrift. 

Ingeniører, agronomer og forvaltere ble hentet inn fra nord hvor befolkningen hadde bedre utdanning og høyere kompetanse – men som også var kristne. 

Siden da har flere og flere filippinere fra nord blitt tilbudt land i sør, som om landet ikke tilhørte noen, med det mål for øye å lette på det demografiske presset, kjøpe stemmer og selvfølgelig redusere antallet muslimer, og dermed også separatister.

Filippinske soldater passerer en IS-grafitti i Marawi. Foto: AFP/TED ALJIBE

I dag er de kristne i flertall på Mindanao. Muslimer utgjør kun 20 prosent av befolkningen – noe høyere enn det nasjonale snittet, som ligger på 10 prosent. 

Fremfor alt styres Mindanao i dag av multinasjonale selskaper som eksporterer ananas, kokosnøtter og mango. 

Selv om regionen er den rikeste målt i ressurser, er den også den fattigste målt i inntekt. Som Filippinenes mest berømte forfatter Francsco Sionil Jose fastlår: «Mindanao er ikke fattig, men har en fattig befolkning.» 

I et land hvor Uber-sjåfører regnes til middelklassen, er de fattige virkelig fattige. Deres forventede levealder regnes som 20 år lavere enn levealderen til de velstående.

Forsøk på statsdannelser: Al Qaida og IS

Man kan grovt sett datere Mindanao-konfliktens begynnelse til 1969, da Moro National Liberation Front (MNLF) ble grunnlagt. Bevegelsen var inspirert av Egypts tidligere president Gamal Abdel Nasser og hans arabiske nasjonalisme. Den første fredsavtalen mellom MNLF og filippinske styresmakter ble signert allerede i 1972, men inneholdt kun et vagt formulert løfte om autonomi. Avtalen ble uansett snart brutt av president Ferdinand Marcos, som innførte unntakstilstand og gikk til motangrep. I 1978 kom reaksjonen i form av opprettelsen av Moro Islamic Liberation Front (MILF), som fortsatte kampen for uavhengighet.  

I 1989 så Den autonome regionen i muslimsk Mindanao (ARMM) dagens lys, men den er like vanstyrt som hovedstaden Manila, om ikke mer. ARMM inkluderer ikke engang hele Mindanao, ei heller inkluderer ARMM hele den muslimske delen av øya. Når de ble spurt om de ville slutte seg til ARMM eller ikke, svarte 8 av 13 provinser med muslimsk majoritet nei. 

«Tradisjonelt har kristne forfulgt muslimer her, ikke omvendt.»
Norhanie Marohombsar

Som en konsekvens av den nyetablerte regionens manglende stabilitet ble den militante jihadistgruppen Abu Sayyaf – finansiert av bin Laden og tilknyttet Al-Qaida – etablert på begynnelsen av 90-tallet.  

I dag er det IS som ikke bare kjemper for uavhengighet, men for innføringen av sharialovgivning.  

«Tradisjonelt har kristne forfulgt muslimer her, ikke omvendt,» sier Norhanie Marohombsar, kvinnen som overraskende nok leder ARMM i Marawi, som har hatt særstatus som islamsk by siden 1980. 

«På 1970-tallet pleide Ilaga, en av Mindanaos mange paramilitære militser [nå reaktivert], ikke bare å lemleste sine ofre, men å risse inn kors på kroppene deres,» sier hun. 

«I 2000 feiret president Estrada og hæren seieren over MILF med å grille svinekjøtt ved ruinene av en moske.» 

Ikke overraskende har hver seier her blitt etterfulgt av hevnaksjoner. Eller av en omkamp; det kommer an på øyet som ser. 

Mindanao. Foto: Wikimedia/Hu9423

Rodrigo Duterte: «Vi venter på dem.»

I Manila snakker ingen om Mindanao. Det er ikke noe nytt. Selv ikke Marawi kom som noen egentlig overraskelse. Slett ikke. Seks måneder tidligere hadde jihadistene tatt over Bung – en by lenger sør – men okkupasjonen varte bare i noen få dager. Noen uker senere begynte ryktene om et mulig angrep på Marawi å florere. Filippinenes president Rodrigo Duterte, som selv er fra Mindanao og kjenner alt og alle der, uttalte 12. desember 2016: «Vi venter på dem. Ikke noe problem.» Det er også grunnen til at han nå blir beskyldt for å ha handlet for sent med overlegg. 

General Eduardo Ano, som ledet motoffensiven, forklarte at man ved å la jihadistene samle seg på ett sted kunne ta alle samtidig – i stedet for å kaste bort årevis på å ta dem en etter en. 

Og faktum er at ingen av IS-lederne overlevde slaget. Men i ARMMs hovedkvarter sier en stemme: «Hvorfor ventet Duterte så lenge? Sannheten er at på denne måten kunne han gjeninnføre unntakstilstanden og bringe Mindanao tilbake under sin kontroll.» 

«Å være filippiner er en jobb. Du er filippinsk: Du er dømt til å jobbe som kelner. Og for hva? For å kjøpe falske Nike-sko.»
Mikee

På Mindanao blir hovedstaden på Filippinene, Manila, referert til som «Imperial Manila». Filippinere blir slått i hartkorn med spanjolene og amerikanerne: som kolonister. Som utlendinger. 

Marawi ligger uansett i ruiner nå. Som Mosul, som Raqqa. Men jihadismen her er ikke død, like lite som andre steder. På ingen måte. For å finne den behøver du ikke lete etter jihadister, for det er ikke slik de ser på seg selv. 

«Hvis jeg tar tilbake det som er mitt, angriper jeg eller forsvarer jeg meg? Er jeg tyven eller politimannen?» spør 21 år gamle Mujiv, som er medlem av Ansar Khalifa, en av de IS-allierte gruppene. I Syria blir man fortalt: «Mitt forbilde er profeten.» Her sier de «Robin Hood». 

Japans skjulte skatt

Mindanao har det ekspertene kaller en skyggeøkonomi. Folk lever av smugling, av narkotika- og våpensalg, utpressing, kidnapping eller av ågerrenter. Og av jihad. IS støttet slaget om Marawi med 1,5 million dollar. Og nå som Marawi er borte, er ikke det neste målet en annen by, men Yamashitas gull, skatten japanerne angivelig akkumulerte under andre verdenskrig da de okkuperte og plyndret Filipinene, og som de etter å ha blitt beseiret gravde ned her under noen banantrær. «Men jeg fant den,» forteller Mujivs onkel meg. «Jeg er sikker på det. Og jeg er sikker på at japanerne vil være interesserte. Du reiser overalt, hvem kjenner du i Tokyo?» spør han. Og han tilføyer. «Du kan få fem prosent av den.»  Men jeg er journalist, sier jeg. Jeg kan ikke. Og dessuten må jeg vende tilbake til Syria. «Hvor mye får du betalt?» spør han. «Men det er Syria,» sier jeg, «Det er viktig.» «Ok. La oss si åtte prosent,»  sier onkelen før han legger til: «Og du behøver ikke lenger dra til Syria for å tjene til livets opphold.» 

I Manilas øyne er jihadistene simpelthen en gruppe bøller. Også dette er noe Marawi deler med Syria og Irak: Ingen er interessert i motivasjonen, kravene eller bakgrunnen deres. 

De har kjempet siden 1596, men hvis du spør en kristen hva de ønsker, innrømmer han at han ikke har noen anelse. 

HundretusEner av mennesker fra Marawi er drevet på flukt. Foto: AFP/Ted Aljibe

En drosjesjåfør som kjører meg til hotellet mitt, forteller: «Du vet, det er fullt av muslimer der.» Idet han nesten kjører på en kvinne med hijab, utroper han: ‹Der det er muslimer, er det bare trøbbel.» 

19 år gamle Mikee er medlem av Ansar Khalifa, den IS-tilknyttede geriljagruppen på Filippinene, han sammenligner Duertes jakt på jihadister med den pågående narkotikakrigen: «Det er som krigen mot narkotika. Logikken bak er den samme. De dreper narkomane, slik som de dreper jihadister, uten å prøve å forstå hvorfor de er narkomane». 

«Ingen lurer på hva vi mener med en islamsk stat. Marawi er allerede en islamsk by, er den ikke? Sharialovgivningen er allerede på plass. Men det handler ikke om å få tak i halal-kjøtt. Poenget er at i dag er det å være filippiner en jobb. Du er filippinsk: Du er dømt til å jobbe som kelner. Og for hva? For å kjøpe falske Nike-sko,» sier han. «Du er filippinsk, og dermed er du dømt til å leve av rester.»

10 prosent av filippinere jobber i utlandet, og 70 prosent av dem som er igjen, lever i fattigdom.

«Hvordan kan jeg føle at dette landet er mitt når jeg blir tvunget til å jobbe et annet sted? Når jeg sier at jeg ønsker en islamsk stat, sier jeg at jeg ønsker en rettferdig stat.» 

I skyggen av narkokrigen

Smira Gutoc, en av Mindanaos mest berømte aktivister, forklarer at hvis IS brukte lokale jihadister for å sjokkere verden, brukte lokale jihadister IS som en minibank, og fremfor alt som et varemerke for å styrke sin forhandlingsposisjon overfor Duterte. «Som på sin side brukte dem begge,» sier hun. 

«Og for å styrke sitt omdømme som en mann som får ting gjort, sendte han inn hæren for å feie dem bort. Og Marawi også, om så var nødvendig.» 

I Syria blir man fortalt: ‘Mitt forbilde er profeten.’
Her sier de: ‘Robin Hood’.

Jihadistene var sikre på at de kunne regne med befolkningens støtte. I stedet var det ingen som fulgte dem. Men av en eller annen grunn var det ingen som deserterte heller. 

«IS hadde mistet nyhetens interesse,» sier Mikee. «I Midtøsten var de allerede på vikende front, så vi innså at dette ikke var løsningen. Det var ikke målet som var feil, det var metoden.» 

Og ifølge Mikee pågår dessuten den virkelige krigen på Filippinene ikke på Mindanao. Hva med Duterte? Mikee sikter til narkokrigen, som er Dutertes nasjonale førsteprioritet. Han har sluppet løs politiet og uidentifiserte militsgrupper på både narkomane og langere. Så langt har 12 000 mennesker mistet livet. «Hvorfor skriver du ikke om Duterte? Duterte dreper langt flere enn oss,» sier han. «Men selvfølgelig, vi er muslimer. Og mer er det ikke å si.» 

Men kan du en gang i framtiden tenke deg å reise til Syria? spør jeg. De er på bedringens vei. «Syrerne var ikke i stand til å vinne, så hvorfor tror du jeg kan det? Jeg kan ingenting om Syria.» 

Så sier han: «Men du har virkelig ingen venner i Tokyo?» 

Gratis prøve
Kommentarer