Maorienes ukjente makt

Vil du lære om respekt for urbefolkninger? Dra til New Zealand.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[nytt møte] Nylig fløy jeg til New Zealand for første gang. Straks vi landet, visste jeg at jeg var kommet til et uvanlig sted. På flyplassen i Christchurch blir besøkende møtt med skilt som ønsker velkommen på engelsk og maori.

Under åpningsmottakelsen for litteraturfestivalen jeg deltok på, reiste en funksjonær seg og holdt en lang velkomsttale på maori. For meg var det enda mer overraskende at en rekke hvite mennesker i forsamlingen nikket bifallende eller humret nå og da – de forsto åpenbart hva han sa.

Da han var ferdig, holdt han talen sin på engelsk. Han fortalte da at maorikulturen fra gammelt av var en muntlig kultur, og da pakehaene (europeerne) kom, tenkte maoriene at de ikke hadde særlig bruk for det skrevne ord, fordi historiene levde videre gjennom å bli fortalt muntlig eller sunget. Nå har de ombestemt seg. De setter pris på godene ved den skriftlige litteraturen – hvordan den kan spres og leve videre uten en fysisk nærværende forteller. Da han satte seg igjen, reiste en hvit newzealender seg og holdt en lang tale til svar. På maori.

Jeg hadde drukket et glass vin – og tunga kom på gli i min beundring og forbauselse. Jeg kom til å tenke på den eneste liknende talen jeg hadde hørt i Australia. Da hadde lederen for Australias kulturråd, en hvit kvinne, pliktskyldigst mumlet fram en anerkjennelse for eorafolket (Sydneys urbefolkning) da hun sa at i Sydney «står vi på eorafolkets jord». Ikke ett menneske fra eorafolket var å se, og ikke et ord av eoraspråket ble ytret, eller forstått.

Men her på New Zealand har et ganske annet forhold mellom de hvite nybyggerne og de opprinnelige øyboerne vokst fram. Så annerledes er det at de hvite bruker maorienes ord – pakeha – for å betegne seg selv. Ved å bruke maoriordet ser de seg selv fra et maorisynspunkt, en holdning som er helt unik blant koloniherrer.

Maoriene skal ha kommet til Aotearoa (New Zealand) fra andre stillehavsøyer på en liten flåte med kanoer rundt år 1000 før vår tidsregning. De hvite bosatte seg der fra 1830 – om lag 40 år senere enn i Australia – og det var ingen straffanger blant dem. På grunn av bekymringer om at nybyggere «kjøpte» land direkte fra maori-

eiere, og at franskmennene hadde planer om å slå seg ned der, tok den britiske regjeringen initiativet til Waitangi-avtalen i 1840.

Om lag 500 maorihøvdinger skrev under, mens 540 nektet å undertegne. Som gjengjeld for tilgangen til land, ønsket maoriene beskyttelse fra lokale nybyggere uten skrupler og for at de mange iwiene (maorisamfunnene) skulle være garantert selvstyre og mana (makt). Denne avtalen regnes som noe av et grunnlovsskrift for nasjonen.

I Wellington dro jeg for å se på det i et eget rom på Nasjonalarkivet. Det er et langt, slitt ark med sirlig løkkeskrift i brunt blekk og kolonner hvor høvdingene skulle skrive under. I det dunkle lyset ble jeg rørt over underskriftene: De fleste var bare markert med en X eller et lite, spiralformet symbol.

Ingen ord har mer makt når det gjelder å mane fram en lov, om å overrekke eller godtgjøre, enn en slik grunnlovstekst.

Uansett hvor mye høvdingene oppfattet på denne tiden, er dette dokumentet grunnlaget for at et hundretall millioner dollar er delt ut til en rekke iwier (maorisamfunn) i saker hvor man gjør krav på land. Og det er årsaken til at både pakehaene og maoriene har noe å støtte seg til når de så rettferdig deler «den lange hvite skyens land», New Zealand.

Anna Funder er skribent, jurist og forfatter

av boka Stasiland. Hun er bosatt i Australia og skriver eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt av Ingrid Sande Larsen

---
DEL

Legg igjen et svar