Skjermdump av racheldealto.com

Mannlighetens politikk

I USA må menn løpe dobbelt så fort for å bli vurdert som attraktive partnere. Det er det lite frihet i, også for kvinner.

Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 16.06.2015

«But for fuck’s sake! Why do you always have to be so goddamn independent?!» Utbruddet falt for noen år siden da jeg datet en amerikaner, la oss kalle ham Mike. Det er mye fint å si om Mike: Han var mørk, kjekk, pågående og selvsikker, og jobba som offentlig utnevnt forsvarsadvokat. Ingen mann har før eller siden kurtisert meg slik som Mike gjorde: På vår første date hadde han planlagt utflukt til en park i Presidio i San Francisco med påfølgende spesialølsmaking. Etterpå installerte han meg med sjampanje i baren på en restaurant, mens han stakk hjem og bytta til hvit skjorte. Jeg betalte ikke så mye som en penny for den gode maten vi spiste. Noen vil nok mene at konstellasjonen bajas forsvarsadvokat møter feministisk voldtektsforsker var dømt til å mislykkes. Men selv om bølgene kunne gå høyt i diskusjonene våre, beundret jeg alltid Mike for hans menneskerettighetsengasjement. Han var, og er, fremfor alt en idealist som forsvarte folk som andre så på som avskum: pedofile, konebankere, voldtektsmenn og mordere. Uten hans innsats, risikerte de å få en giftsprøyte.

Allikevel gikk det altså ikke helt knirkefritt. For det var ikke bare på den første daten at Mike hadde alt klappet og klart. Han skulle faktisk alltid bestemme hvor vi skulle spise, og hva vi skulle gjøre. Eller rettere, det foregikk gjerne slik at jeg fikk alternativer: Thai eller kinesisk? Klubb eller kino? Mike skulle dessuten alltid betale. Og da mener jeg alltid. I begynnelsen lot jeg ham gjøre det, men etter en stund kjentes det feil. Alle skjønner at det er vanskelig å krangle med noen som nettopp har kjøpt byen beste biff til deg, lissom. Når jeg ba kelneren om å splitte regninga eller kom ham i forkjøpet og rett og slett bare tok den, var det tre mulige reaksjoner: Måping, oppgitt hoderisting eller raseri: «But for fuck’s sake! Why do you always have to be so goddamn independent?!»

Det gikk en stund før jeg virkelig forsto hva det handlet om. Det skjedde ved en anledning da jeg ville betale tilbake en større sum penger jeg hadde lånt av ham: «I don’t want your money. You’re cutting my dick off, fucking emasculating me, do you understand!?»

Kontrakt. Den amerikanske mannen skal være sterk, selvberget og kunne ta økonomisk vare på sin familie. Dette er ikke bare tullete idealer. Det er også pur nødvendighet. Det amerikanske samfunnet har som kjent et av de dårligste sosiale sikkerhetsnettene i den vestlige verden, og da blir familien og individets innsats viktig. Sammenliknet med Norge er kjønnslikestillingen i USA dårlig. I gjennomsnitt tjener amerikanske kvinner 81 prosent av det menn tjener. Det skyldes både at kvinner jobber i lavtlønte yrker, og at det er en reell kjønnsdiskriminering innad i samme yrker. Riktignok ligger det ifølge World Economic Forum, som hvert år publiserer Global Gender Gap Report, best an med den økonomiske likestillingen, sammenliknet med for eksempel helse og politisk deltakelse. Men mangelen på offentlige velferdsordninger svekker kvinners insentiver til å jobbe. USA har for eksempel ikke lovfestet rett til foreldrepermisjon for alle arbeidstakere, og flere kvinner slutter å jobbe når de får barn. Mødre skvises ut av arbeidslivet og utsettes også for diskriminering i forbindelse med ansettelser, forfremmelser eller lønnsøkning. Et eksperiment med 188 deltagere som ble utført av forskere fra Cornell University, viste at mødre ble oppfattet som mindre kompetente og dedikerte til jobben enn ikke-mødre. Det slo ikke negativt ut å være far.

I et samfunn med en slik økonomisk struktur må mannen løpe dobbelt så fort og innta rollen som brødvinner. Den økonomiske strukturen legitimeres og reproduseres av konservativ kjønnsideologi hvor menn og kvinner regnes som vesensforskjellige, biologisk og sosialt. «Different, but equal», synes å være refrenget.

Refrenget gjennomtrenger de mest intime relasjoner, og skaper og opprettholder også en kontrakttankegang der menn og kvinner til dels forventes å investere ulikt i kjærlighetsrelasjonen. Menn skal bidra med trygghet og styrke, kvinner med omsorg og takknemlighet:

«Oh man, jeg greier det ikke lenger!» sa en mann til en kompis på telefonen. Han planla sin egen skilsmisse, og jeg overhørte det hele på 1-linja mellom South Ferry og 242 street / Van Cortland Park for en stund tilbake. «Det er nok nå. Jeg har investert nok penger og tid i henne.» Ingen kunne unngå å få passiaren med seg.

You give some, you get some.

Forsørgerevne. Siden jeg som nevnt i tidligere Amerikabrev er en voyeur av rang, gikk jeg nylig på et flørtekurs med en såkalt love coach for å se hva amerikanerne faktisk lærer om sjekking og kjærlighet. I en artikkel i magasinet Atlantic skrev skribenten Millie Kerr for en stund tilbake om sine erfaringer med å hyre en slik love coach. Hun fikk beskjed om å snakke til menn som om de var sjuårige barn og dyrke sin «kvinnelige energi», hvilket fort ble synonymt med å ikle seg et kvinneideal fra 1950-tallet med høye hæler, kjoler og pastellfargede leppestifter. Mine bange anelser slo ikke feil. En mann i forsamlingen lurte på hva man skal gjøre for å nærme seg kvinner som er ute med en større gruppe venninner. Lovecoachen smilte. Dette var et spørsmål hun var vant til å få. Øyenkontakt er viktig, fortalte hun, og la til: «Og kjøp en drink og send til henne! Jeg vet godt at dere gutter bare ’hvorfor må vi alltid kjøpe drinkene?’, men sånn er det altså. Get used to it.»

Menn skal bidra med trygghet og styrke, kvinner med omsorg og takknemlighet.

Når den liberale og likestillingsorienterte skandinaviske kvinnen som er vant til å dele på utgiftene, tar regninga ut av hånda på den konservative og likeverdsorienterte amerikanske mannen (hvis maskulinitet og attraksjon på kjønnsmarkedet er definert i kraft av forsørgerevne), er konflikten som følger altså ikke lenger bare et spørsmål om dårlig kommunikasjon eller kulturelle preferanser. «But for fuck’s sake! Why do you always have to be so goddamn independent?!» er også et uttrykk for at den amerikanske mannlighetens politikk og dens respektive datingkonvensjoner bryter sammen der over thaimaten.

Trange kår. «Så hvordan treffer man menn i Norge?» spurte Mabel, en singel kvinne i 60-åra på flørtekurset. Jeg gliste og fortalte at jeg sjekka opp min nåværende samboer på guttedoen på Klassekampens sommerfest. Eller jeg unnlot å snakke om Klassekampen, det ville bare blitt for vanskelig. «Dét ville aldri funka her!» lo hun høyt.

Og det kan man vel påstå med en viss tyngde. Å sprenge normen om det kjønnsdelte toalettet kan betraktes som så mye mer, kanskje som en stille, symbolsk protest hvor den personen som overskrider sier: «Mitt kjønn definerer ikke hvilke rom jeg har tilgang til.» Denne androgyne tøyingen av kjønnsnormer er lite forenlig med «different, but equal»-refrenget der hvert kjønn har sine egne rom og sine egne tildelte rollerepertoaret.

Heldigvis har amerikanerne visjonærer, mennesker som opponerer mot denne ufriheten – i et kjønnsregime som struper menns muligheter til å være noe annet enn forsørgere som alltid må være sterke, og som straffer kvinner som er selvstendige økonomisk og seksuelt. En av de mest kraftfulle problematiseringene av dette kjønnsregimet, står den amerikanske forfatteren Erica Jong for. I 1973 skrev hun om hvordan regimet kveler betingelsene for the zipless fuck, ett lidenskapelig seksuelt møte mellom to likestilte mennesker:

«The zipless fuck er fullstendig rent. Det er fritt for underliggende motiver. Det er uten noe maktspill. Mannen ’tar’ ikke og kvinnen ’gir’ ikke. Ingen forsøker å lure en ektemann eller ydmyke en kone. Ingen prøver å bevise noe eller få noe igjen. The zipless fuck er det reneste som finnes. Og det er sjeldnere enn en enhjørning. Og jeg har aldri hatt et.»

Når jeg ser på disse mikrointeraksjonene – krangelen med Mike over thaimaten, den forestående skilsmissen i et hjem i Bronx, og lovecoachens løfte om at drinker kan kjøpe intimitet, blir det klart hvor trange kår den feministiske visjonen om fri og samtykkende kjærlighet og sex har i dagens USA. For i et sosialt og økonomisk rom hvor mennesker behandler hverandre som markedsaktører som må tilpasse seg trange kjønnsroller for å bli gjenkjent som idealpartnere, strippes det menneskelige møtet for den spontaniteten som kan gjøre oss så berusede av lykke og kåtskap. Den tradisjonelle mannlighetens politikk er ikke, og har aldri vært, en særlig god ledestjerne for likestilt frihet. Unisexdoer, derimot!


Anne Bitsch er samfunnsgeograf og fast spaltist i Ny Tid. Gjesteforsker på Columbia University våren 2015.

 

Gratis prøve
Kommentarer