Mannlighetens politikk


I USA må menn løpe dobbelt så fort for å bli vurdert som attraktive partnere. Det er det lite frihet i, også for kvinner.

«But for fuck’s sake! Why do you always have to be so goddamn independent?!» Utbruddet falt for noen år siden da jeg datet en amerikaner, la oss kalle ham Mike. Det er mye fint å si om Mike: Han var mørk, kjekk, pågående og selvsikker, og jobba som offentlig utnevnt forsvarsadvokat. Ingen mann har før eller siden kurtisert meg slik som Mike gjorde: På vår første date hadde han planlagt utflukt til en park i Presidio i San Francisco med påfølgende spesialølsmaking. Etterpå installerte han meg med sjampanje i baren på en restaurant, mens han stakk hjem og bytta til hvit skjorte. Jeg betalte ikke så mye som en penny for den gode maten vi spiste. Noen vil nok mene at konstellasjonen bajas forsvarsadvokat møter feministisk voldtektsforsker var dømt til å mislykkes. Men selv om bølgene kunne gå høyt i diskusjonene våre, beundret jeg alltid Mike for hans menneskerettighetsengasjement. Han var, og er, fremfor alt en idealist som forsvarte folk som andre så på som avskum: pedofile, konebankere, voldtektsmenn og mordere. Uten hans innsats, risikerte de å få en giftsprøyte.

Allikevel gikk det altså ikke helt knirkefritt. For det var ikke bare på den første daten at Mike hadde alt klappet og klart. Han skulle faktisk alltid bestemme hvor vi skulle spise, og hva vi skulle gjøre. Eller rettere, det foregikk gjerne slik at jeg fikk alternativer: Thai eller kinesisk? Klubb eller kino? Mike skulle dessuten alltid betale. Og da mener jeg alltid. I begynnelsen lot jeg ham gjøre det, men etter en stund kjentes det feil. Alle skjønner at …

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

- Advertisement -
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte