Mannen som elsket Elvis

16. august var det 30 år siden populærmusikkens største ikon døde. Ny Tid har snakket med Jerry Schilling, Elvis Presleys livvakt og personlige venn gjennom mange år.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Johannes Bonke

og Nils Vermund Gjerstad post@nytid.no

[elvis] – Elvis var mer enn en musiker, sier Jerry Schilling, som er bokaktuell om sitt nære forhold til Kongen.

Schilling var tolv år gammel da han opplevde noe som skulle stake ut kursen for resten av livet hans. Det var en varm ettermiddag i Memphis, en julidag i 1954. Noen av de eldre guttene spilte amerikansk fotball, og lurte på om Jerry fra Breedlove Street ville være med. En av karene var kledd som Marlon Brando, i dongeribukse og hvit t-skjorte. Det var den 19 år gamle lastebilsjåføren Elvis, som sang på fritiden og nettopp hadde spilt inn «That’s All Right (Mama)» hos Sun Records.

Han smilte vennlig til den nyankomne, sjenerte guttungen, og sa «All right now -what’s your name?» Det ble begynnelsen på et 23 år langt vennskap, skriver Schilling i boka Me and a guy named Elvis: My llifelong Friendship with Elvis Presley, som kommer i nyutgivelse på Penguin i sommer.

– Første gangen jeg så Elvis, forelsket jeg meg nesten i ham, forteller Schilling.

– Jeg var en stor fan av både James Dean og Marlon Brando, og alltid på jakt etter en slags helt, sier 65-åringen.

– Denne karen var stjerne før han fikk sin første platekontrakt i havn. Han var en rebell, men en slags bedårende rebell. Jeg kunne se ham smile litt for seg selv innimellom.

Memphis Mafia

Senere ble Schilling tatt opp som medlem i den såkalte «Memphis Mafia». Han var det yngste medlemmet av den beryktede gjengen, som i stor grad var sammensatt av Elvis’ venner fra High School og ungdomsårene. De fungerte som både håndlangere, venner og livvakter for stjernen, og bodde på Graceland, sammen med Elvis og Priscilla.

I sin bok bekrefter Schilling en rekke av de kjente aspektene ved Elvis, som hans vennlighet, sjenerøsitet og omsorg for de rundt ham. At han opplevde et stort savn da hans mor døde i 1958, og at han hadde sterke bånd til resten av familien sin. Hans overstrømmende glede da han fikk datteren Lisa Marie, og hans tilsvarende skuffelse da det ble bestemt at Priscilla fikk foreldreretten og de to flyttet fra Graceland. Dessuten hvordan han var endret både som person og artist etter militærtjenesten i Tyskland i 1958/60

Samtidig bringer Schilling også fram både mørke og mindre kjente aspekter ved Elvis. Som at han kunne være svært sjalu og eiendomssyk. Hans velutviklede sans for humor, og at han var en kløpper på å etterligne venners stemmer. Dessuten at han var en stor fan av moderne humor, som filmen Dr. Strangelove (1964) og Monty Python-filmene fra 1970-tallet. Schilling skriver også om Elvis’ fascinasjonen for karate, samt hans spirituelle søken og at han fordypte seg i bøker om yoga og meditasjon. Visstnok ønsket også Elvis å gjennomføre en Europa-turne på 1970-tallet, men igjen var manager Tom Parker, bedre kjent som The Colonel, den som satte foten på bremseklossen og snakket Elvis fra det, ifølge Schillings bok.

Schilling skriver om en temmelig unik seanse der han prøvde LSD sammen med Elvis og Priscilla på Graceland juleferien 1965. Det ble et lattermildt eksperiment, hvor Schilling så for seg Elvis som en stor, lykkelig baby under seansen.

Det mest overraskende i boka er imidlertid at Elvis mislikte at låtene hans ble spilt på Graceland, og nærmest la ned forbud mot det. Da en satte på «All Shook Up», skal Elvis ha utbrutt «Get that crap off.» Elvis var stolt over musikken sin, skriver Schilling, men så ikke på den som noe mer enn arbeid, og ville ha fred for den i hjemmet.

Ble ikke tatt seriøst

Elvis omfattende filmkarriere er behørig behandlet i boka, og frustrasjonen over mangelen på utfordrende roller.

– Elvis hadde potensial til å bli en stor skuespiller. Jeg tror han hadde alltid hadde et ønske om å bli en «entertainer», og synge sanger, lage filmer eller hva det måtte være. I de 30-noe filmene han spilte i var det stort sett det samme som gjentok seg. Elvis ble etter hvert ganske lei av å gjenta seg selv. Men Hollywood tok ham aldri helt seriøst, sier Schilling, som mener Elvis var nødt til å gjøre disse filmene på grunn av kontrakter.

Studioene i Hollywood presset på, det samme gjorde agenten og plateselskapet. Dette var i den perioden hvor artister ikke hadde manusrettigheter, forteller Schilling.

– Elvis ønsket seg mer kreativ kontroll. Medisinene var ikke bra for ham, men jeg tror også vi mistet Elvis gjennom den kreative skuffelsen han opplevde på slutten av karrieren.

I boka trekker Schilling fram en illustrerende episode fra midten av 1970-tallet. Elvis ble kontaktet av Barbra Streisand – med forespørsel om å være hennes motspiller i en nyinnspilling av A Star is Born. Dette var en rolle som var ulik og mer utfordrende enn noe av det Elvis hadde gjort før, og selv ønsket han sterkt rollen. Men The Colonel krevde skyhøyt honorar for at Elvis skulle medvirke. Dermed gikk rollen til Kris Kristofferson, som fikk en Golden Globe for innsatsen.

En stolt mann

Bekymret, men ute av stand til å gjøre all verden, var Schilling vitne til det indre og ytre forfallet hos Elvis de siste årene, spesielt etter at Priscilla og Lisa Marie flyttet fra Graceland.

– Elvis var en stolt mann. En gang da han var i dårlig forfatning, fikk jeg ham til sykehuset i to uker, og han var fin i halvannet år. Det var også andre som prøvde å hjelpe ham, men flesteparten av de rundt ham brydde seg ikke.

Schilling legger ikke skjul på at Elvis kunne ha sine humørsvinginger. Han kunne være en svært krevende sjef.

– I løpet av de 23 årene jeg kjente Elvis og de 13 jeg jobbet med ham, sa jeg opp jobben tre ganger. Siste året han var i live ble jeg tilbudt jobb som manager for the Beach Boys, som var en stor mulighet for meg. Jeg følte at jeg hadde to muligheter med Elvis på den tiden. Enten å være «a pain in the ass» for ham, eller bare stikke av. Jeg tenkte: «Jeg må nesten gripe muligheten,» og Elvis forsto meg.

Det siste året i Elvis 42 år lange liv så ikke Schilling mye til ham.

– Jeg visste at han var veldig nedfor, og at det var mye som plaget ham, men nei, jeg hadde ikke noen anelse om at vi kom til å miste ham.

Schilling bor i dag i huset sitt på Sunset Boulevard, sammen med kona Cindy, som Elvis-boka er dedikert til. Det var Elvis som kjøpte huset til ham i 1974. Da sa han: «Jerry, mora di døde da du var ett år gammel. Du hadde aldri et skikkelig hjem. Jeg ville være den som ga deg det.»

– Om Elvis var i live i dag ville han kanskje ikke fått den legendariske statusen han har nå, mener Schilling.

– Men for meg ville det vært bedre å ha hatt ham her. Ikke som en stjerne – men en venn som man kan gå gjennom gode og dårlige perioder sammen med.

Jerry Schilling er intervjuet av Johannes Bonke. Teksten er bearbeidet og oversatt av Nils Vermund Gjerstad.

---
DEL