Mannen i munkekappen

En tibetansk 18-åring satte fyr på seg selv i byen Aba den 10. mars, på jubileumsdatoen for Dalai Lamas flukt i eksil i 1959. Ropet om frihet er det samme som det var for den første av selvofrerne: Munken Tapey i Tibet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tsering Woeser Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Tsering Woeser er tibetansk forfatter, født i Lhasa, og en av de første støttespillerne til nobelprisvinner Liu Xiaobos «Charter 08». Woesers bøker er forbudt i Kina og hun har sittet i husarrest. I 2007 vant hun Den norske forfatterforenings ytringsfrihetspris, som hun ikke fikk lov til å dra for å motta.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Beijing, Kina. Til dags dato har media, og selv det internasjonale samfunnet, trodd at munken Phuntsog den 16.april 2011 ble den første personen som satte fyr på seg selv i Tibet – en handling som motiverte en serie med selvpåtenninger i protest.

Men faktisk var det den 27. februar i 2009 at den første selvpåtenningen fant sted, da munken Tapey, som kom fra det samme klosteret som Phuntsog, satte fyr på seg selv.

Forklaringen på munkens handlinger finner man i protestene som brøt ut i 2008, da Ngaba-distriktet i Amdo ble undertrykt på blodig og voldelig vis av de lokale autoritetene.

Hendelsene påvirket en gravid kvinne og en femåring og som resulterte i at tjue 16-årige jenter ble skutt og drept. I tillegg ble minnemarkeringen til de døde jentene året etter avlyst.

Det var på dette tidspunktet Tapey forlot Kirti-klosteret i Ngaba-provinsen i Tibet og løp ut i gatene og satte fyr på sin bensininntrukne kappe. Fra flammene som omga ham, holdt han opp et tibetansk flagg og et bilde av Dalai Lama. Deretter ble han skutt av militærpolitiet.

Den samme dagen våget noen fryktløse tibetanere å spre nyhetene, så utenlandske medier raskt kunne rapportere om hendelsen. Xinhua News Agency, som vanligvis har monopol på sannheten her, hadde ikke noe annet valg enn å melde at «en mann i munkekappe» hadde tent på seg selv.

Det de ikke fortalte, var hvorfor denne fornuftige munken hadde bestemt seg for å gjøre dette, og enda mindre fortalte de om politistyrkene som hadde skutt mot ham.

Uviss skjebne

En annen munk, Phuntsog, tente på seg selv to år senere på den samme plassen og ble slått til døde av militærpolitiet. Jeg intervjuet da to munker fra Kirti-klosteret. Mens jeg ble fortalt om livet til Phuntsog, fikk jeg også vite litt om Tapey.

Tapey heter egentlig Lobsang Tashi – det er det religiøse navnet han fikk etter han forlot barndomshjemmet og ble en munk. Tapey er hans sivilnavn. Han var bare tjue år gammel når han tente på seg selv. Moren hans heter Meykor, hun er 45 år gammel. Hans eldre bror, Tsebo, er 27, og hans yngre søster, Tsering Kyi, er 18.

Den februardagen i 2009, ble Tapey først brakt til Ngaba County People´s Hospital og så til West China Hospital of the West China Medical School i Chengdu. Kulene hadde lemlestet beina hans og truffet den høyre armen, som han derfor ikke kunne bevege. På grunn av ilden, hadde han også store skader på kinnene og på den høyre armen. Jeg har fått høre at sykehuset prøvde å amputere armen og beina i forsøk på å fjerne bevis på at han var blitt skutt, men ble forhindret av Tapeys mor, som var til stede.

I 2011 var han på et militærsykehus i Ngaba-distriktets hovedstad, Barkham, da sammen med sin mor. Men han hadde verken lov til å forlate sykehuset eller motta besøk fra slektninger eller munker, med unntak av onkelen sin. Ingen vet når han vil få tillatelse til å dra derfra, og etter alle selvpåtenningene den siste tiden, er det ingen som vet om han i det hele tatt fortsatt er på militærsykehuset.

På tross av dette, blir Tapeys navn aldri nevnt når tibetanske ledere snakker om de som har tent på seg selv i Tibet. De starter historien om selvpåtenning i 2011, med munken Phuntsog.

Jeg har blitt fortalt at dette gjøres av politiske eller journalistiske hensyn – for å skape en tydeligere framstilling av den tibetanske situasjonen. Jeg synes på ingen måte dette er et godt nok argument. Uavhengig av om det er i politiske rapporter eller i nyhetsreportasjer, så ville èn ekstra setning om Tapey og hans skjebne gjort budskapet enda sterkere.

Et «prakteksempel»

Faktisk markerer 2009 starten på selvpåtenningene, og dette var et «prakteksempel» på protestformen. I tillegg har Tapey i realiteten forsvunnet: Ingen vet hvor han er, eller om han er levende eller død. Å fortsette å ignorere ham er umenneskelig.

Å kun snakke om selvpåtenninger som har skjedd etter 2011, vil også føre til feiltolkninger av situasjonen. For eksempel finnes det allerede noen som tror at de som satte fyr på seg selv i Tibet kopierte den unge tunisieren som i 2010 satte fyr på seg selv og med det startet Jasmin-revolusjonen. Disse hendelsene har ingen slik sammenheng.

Når man snakker om hendelser så alvorlige og viktige som selvpåtenninger, må man ikke glemme noen, og heller ikke legge til noen. Diktatoren Josef Stalin uttalte en gang følgende iskalde ord: «Ett dødsfall er en tragedie. En million dødsfall er kun statistikk». For oss representerer hver eneste selvpåtente tibetaner et menneskeliv, og dette endres ikke med antallet det gjelder.

Jeg har tidligere skrevet følgende om Tapey: «Han er kanskje den første som satte fyr på seg selv som en politisk protest. Tapeys navn må derfor bli inngravert i Tibets historie på samme måte som munken Thupten Ngodup, som satte fyr på seg selv under sultestreiken mot Kina i 1998. Forskjellen mellom dem, er at Tapey deretter ble skutt av militærpolitiet. De samme betjentene som har okkupert gatene og klostrene siden mars 2008, vendte seg mot Tapey og avfyrte skudd etter skudd mot hans brennende kropp». ■

Oversatt av Ingrid Kleiva Møller

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 16.03.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL