Manhattans store skald – har vi ham nå?

Walt Whitman åpnet opp det moderne for en hel nasjon. Forsøk på å fange ham én gang for alle blir fåfengte.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Stephen Miller:
Walking New York. Reflections of American Writers from Walt Whitman to Teju Cole
Fordham University Press, 2015.

Gary Schmidgall:
Containing Multitudes. Walt Whitman and the British Literary Tradition
Oxford University Press, 2015.

Walt Whitman:
Drum Taps. The Complete 1865 Edition. Edited, annotated, and with an introduction by Lawrence Kramer.
The New York Review of Books, 2015.

Whitman NYRoB(O superb! O ManhWhitman Fordham UPattan, my own, my peerlesWhitman Oxford UPs!
O strongest you in the hour of danger, in crisis! O truer
than steel!)
How you sprang! How you threw off the costumes of peace
with indifferent hand;

Utdrag fra «Drum-Taps» (1865)

Mens Baudelaire vandret rundt i Paris’ gater nedsunket i melankoli, satt Walt Whitman på New Yorks hestedrevne busser og siterte Shakespeare og hyllet det amerikanske demokratiet. Tre av årets utgivelser presenterer den panegyriske og kapitalistiske Whitman som amerikanerne liker å vise frem, men også sider ved dikteren som ennå ikke er helt stuerene.
Walking New York er egentlig mest interessant som et referanseverk til byens mindre kjente forfattere, og flere av sitatene er hentet fra verk som fortjener mer oppmerksomhet. Et eksempel er Colson Whiteheads The Colossus of New York (2003). I kapittelet «Brooklyn Bridge» går en navnløs kvinne over broen ved samme navn, før hun midtveis blir stoppet av fortellerstemmen: «Don’t look back, you will be shocked by negligible progress. A man pitched a tent here once and was hauled away. He told the police, I renounce all boroughs. You have the right to remain. You have the right to shout to the gods. If you have no philosophy one will be appointed to you.» Sjelden har jeg sett en så presis beskrivelse av hvordan frihets- og rettighetsbegrepet blir misbrukt i den amerikanske politiske diskursen.

Aktualisert konflikt. Det aggressive tonen i dagens politiske USA er et medvirkende utgangspunkt for nyutgivelsen av Walt Whitmans Drum-Taps. Professor og forfatter Lawrence Kramer påpeker at konfliktene som preget 1800-tallets USA, igjen er blitt aktualisert i nyere tid. Han nevner ikke Ferguson og andre relaterte rasekonflikter, men det er åpenbart disse han sikter til. Et annet utgangspunkt er 150-årsmarkeringen for slutten på den amerikanske borgerkrigen. En kort oppsummering: Drum-Taps har lenge vært en del av Whitmans store, mangfoldige og organiske verk, Leaves of Grass. Drum-Taps ble utgitt som et selvstendig verk i 1865, men har ifølge Kramer druknet og mistet noe av sin betydning fordi det ble integrert i Whitmans hovedverk. I den originale versjonen er verket delt i to: Den første delen handler om krigen, den andre om livet etter 1865. Sistnevnte tar for seg blant annet drapet på Abraham Lincoln i det ikoniske hyllingsdiktet «O Captain! my Captain!»

Whitman skilte seg ut i den øvrige litterære motkulturen ved at han var materialist og forkjemper for de kommersielle kreftene.

Fotografisk uttrykk. I sin opprinnelige form forteller diktene en historie om den amerikanske borgerkrigen, og ifølge redaktøren er det «by common consent the only enduring literary work about the Civil War based on firsthand experience». Whitman jobbet som sykepleier under krigen, og ble en av de første som beskrev soldatens erfaringer deltaljert og fra et individuelt perspektiv. Tidligere var det vanlig med episke fremstillinger, særlig inspirert av Homer, mens Whitman tilfører noe nytt til krigsskildringene: et uttrykk som ifølge Kramer har et fotografisk tilsnitt.
Kramer skriver at «for the Whitman of Drum-Taps, empathy replaces transcendence». Følelseskulturen rundt borgerkrigen er ikke like kjent som de store slagene, Lincolns taler og det politiske spillet, men Whitman finner plass til både det grandiose og det nære. «Drum-Taps» (sitert ovenfor) er et eksempel på det førstnevnte, hvor Manhattan fremstår som en mektig dronningbie og innbyggerne som den mest velorganiserte bikube. I «Come up from the fields father» handler det om familien til en soldat, og øyeblikket da de mottar sønnens dødsbudskap. Her illustrerer han hvordan empatien blir sterkere når den er frigjort fra heltemytologi og religiøse forestillinger. I morens sorg finnes det ingen frelse, slik det ble fremstilt i de populære sorgdiktene fra borgerkrigen – og kanskje er det ved å unngå det oppbyggelige ved litteraturen at sorgen virkelig kan anerkjennes? Her er diktets siste strofer:

But the mother needs to be better;
She, with thin form, presently drest in black;
By day her meals untouch’d – then at night fitfully
sleeping, often waking,
In the midnight waking, weeping, longing with one deep
longing,
O that she might withdraw unnoticed – silent from life,
escape and withdraw,
To follow, to seek, to be with her dear dead son.

Liv og diktning. Hvor empatisk Whitman faktisk var, er vanskelig å si. Hans ego var på størrelse med hjembyen, og han kunne være fullstendig kompromissløs i sin kunstneriske virksomhet. I «Did you ask dulcet rhymes from me?» skriver han:

And go lull yourself with what you can understand;
For I lull nobody – and you will never understand me.

Både nyutgivelsen av Drum-Taps og Gary Schmidgalls Containing Multitudes fremhever imidlertid nettopp hvor problematisk det er å skulle klistre slike merkelapper på poeten (noe vi liker i det medierte og kvantifiseringsfikserte 21. århundre), og dette var et poeng også for Whitman selv. I sitatet fra «Song of Myself», som Schmidgall siterer ivrig, uttrykker han:

Do I contradict myself?
Very well then I contradict myself,
(I am large, I contain multitudes.)

Schmidgall undersøker i sin bok sammenhengen mellom Walt Whitman og de store britiske poetene, som Shakespeare, Milton og Blake. Hos Milton finner han et liknende sitat – «a poet ought him selfe to bee a true Poem» – og bruker dette som eksempel på at de begge var opptatt av sammenhengen mellom liv og diktning, i tillegg til at Milton ikke var størknet fast i sin samtids kristne livssyn, noe Whitman hevdet han var.
I Containing Multitudes overbeviser forfatteren når han skriver om Whitman og de klassiske britiske poetenes radikalitet. Noe av det mest interessante ved denne utgivelsen er diskusjonen om depolitiseringen og «temmingen» av verdenslitteraturen. De kanoniserte forfatterne blir bokstavelig talt gjort stuerene. Når dette skjer med Walt Whitman, blir det særdeles ironisk med tanke på at han stadig motsatte seg eliten og borgerskapets håndtering av litteraturen. Han hadde selv ingen høyere utdannelse, og ville at bøkene hans skulle leses utendørs. Whitmans livssyn lå tett opp mot kvekernes, hvor det såkalte indre lyset hadde langt mer betydning enn dogmer, ritualer og prekener. Schmidgall forklarer hvordan kanoniseringen og tilpasningen av Whitmans verker har foregått, ved at de mest patriotiske diktene har blitt løftet frem, mens de mer kontroversielle har blitt stuet bort. I disse avsnittene viser han hvorfor man fortsatt kan skrive bøker om forfattere som allerede har skapt et hav av sekundærlitteratur, og hvorfor det er viktig at de fortsatt leses og analyseres.

Det gamle og det nye. Schmidgalls verk åpner også opp forståelsen for 1800-tallets USA. Da Whitman ble født, hadde landet vært selvstendig i under 50 år, og det bar fremdeles preg av de mange årene under det britiske imperiet. For amerikanerne var det viktig å distansere seg fra britisk kultur og tradisjon, for å skape rom for sine egne uttrykk og utvikle sin egen kultur. Blant annet derfor kunne Whitman være så streng i vurderingen av sine engelskspråklige forgjengere, og komme med utsagn som: «I could never go Milton: He is turgid, heavy, over-stately … seems like a bird – soaring yet overweighted: dragging down, as if burdened – too greatly burdened: a lamb in his beak: its flight not graceful, powerful, beautiful, satisfying, like the gulls we see over Delaware in midwinter – their simple motion a delight.» Han bruker et språk som knytter den britiske poeten til ørnen, en figur som går igjen i de antikke eposene og dermed representerer både noe tradisjonsbundet og predatorisk. Selv representerer han det nye, frie, uskyldige og vitale – Amerika.
I Walking New York skriver Miller at «Whitman was the first to suggest that an urban landscape can be sublime». Dette henger sammen med hans antielitisme; han kunne se det estetisk opphøyde i byens demokratiske struktur. Millers verk er løsere sammensatt enn Schmidgalls, og det er lengre avstand mellom de virkelig gode resonnementene. Han forteller likevel noen leseverdige historier om den myteomspunne byen og dens forfattere, og gir noen gode ledetråder til videre lesning. Det trekker også inn fotografer verdt å merke seg, som Alvin Langdon Coburn og Jacob Riis.

Det narrativet vi konstruerer rundt våre egne og andres liv, er nettopp dét – konstruksjoner.

Self made man. I kapittelet om Whitman trekker Miller frem poetens entreprenørånd. Whitman skilte seg ut i den øvrige litterære motkulturen ved at han var materialist og forkjemper for de kommersielle kreftene. Han var imidlertid også kjent for å være lat og uredelig; blant annet skrev og publiserte han anonymt anmeldelser av verkene sine, hvor han ikke stod tilbake for å genierklære seg selv. Dette avsnittet gir meg assosiasjoner til tv-serien Breaking Bad, hvor antihelten Walter White har tydelige paralleller til Manhattans egen skald. White gir opp den lite lukrative jobben som kjemilærer og lager sitt eget crystal meth-laboratorium, og bygger etter hvert en hel industri rundt det populære produktet. Han er både megaloman og kompromissløs, samtidig som han lykkes i å utnytte markedsliberalismens muligheter, og juridiske smutthull. Serien både alluderer og henviser eksplisitt til den andre W.W., og viser dermed frem det problematiske ved det amerikanske idealet om den frie, sterke mann som er sin egen lykkes smed. Selv om Whitman ikke var på kant med loven på samme måte som Walter White, er det mye som tyder på at han var en person som kom seg fremover ved å være, som kritiker David Reynolds uttrykker det, «beyond scruples».

Mangeartet. Å skrive biografiske tekster er en vanskelig øvelse, og det slår meg gang på gang hvor unyansert forholdet mellom liv og tekst ofte betraktes i biografisjangeren. Skrift er noe helt annet enn levd liv, og det narrativet vi konstruerer rundt våre egne og andres liv, er nettopp dét – konstruksjoner. Her er det mye å lære av poststrukturalistene som påpekte at også de språklige strukturene preger tankene våre, mens vi normalt antar at det er det motsatte som skjer. Det er derfor nærmest umulig å formulere en sannhet om noe så komplekst som et menneske – og det blir spesielt underlig når Stephen Miller gjør dette med en forfatter som Walt Whitman, som selv understreker sin mangeartethet: «It is easy to see how Whitman became a hero to the counterculture of the 1960s. He talked about freeing oneself from the ’cerments’ of tradition, being natural, celebrating the body, having guilt-free sex. He was a loafer who did what he pleased and went where he wanted to go […] But the ’real’ Whitman was an ambitious and hardworking writer. And the ’real’ Whitman was not very ’rough’.» Hvordan kan han vite at nettopp Miller har materialet som beviser hvem den «virkelige» Whitman er? Hva skal vi med slike merkelapper, som uansett er like skjøre som papiret de er skrevet på? Dette er en del av «temmingen» Gary Schmidgall kritiserer, som i konserverende stil plasserer forfattere på deres faste plass både i bokhylla og livssynsmessig – og lar dem forbli der.
En grunn til at Schmidgall ikke går i den samme biografiske fellen som Miller, er at han i større grad tar utgangspunkt i dikternes egne verker. Han foretar nærlesninger hvor argumentene er tett og nøye sammenvevd. Millers bok er kanskje mer tilgjengelig og mindre akademisk i stilen, men den har langt mindre substans.
Walt Whitmans egne dikt er imidlertid det mest lesverdige av disse tre utgivelsene, i den grad de kan stilles opp mot hverandre på denne måten. Lawrence Kramer har gjort en strålende jobb med fotnoter og kommentarer, og viser hvorfor Whitman fortsatt er verdt å lese. Selv om man ikke trenger noen ytterligere begrunnelse for å lese et dikt som dette:

Weave in, weave in, my hardy life

Weave in! Weave in, my hardy life!
Weave, weave a soldier strong and full, for great campaigns
to come;
Weave in red blood! Weave sinews in, like ropes! The
senses, sight weave in!
Weave lasting sure! Weave day and night the weft, the warp! Incessant weave! Tire not!
(We know not what the use, O life! Nor know the aim, the
end – nor really aught we know;
But know the work, the need goes on, and shall go on – the
death-envelop’d march of peace as well as war, goes on;)
For great campaigns of peace the same, the wiry threads to
weave;
We know not why or what, yet weave, forever weave


Bjørnøy er litteraturviter og kritiker.
bbjornoy@gmail.com

---
DEL