Manhattans store skald – har vi ham nå?

Walt Whitman åpnet opp det moderne for en hel nasjon. Forsøk på å fange ham én gang for alle blir fåfengte.

Birgitte Bjornoy

Stephen Miller:
Walking New York. Reflections of American Writers from Walt Whitman to Teju Cole
Fordham University Press, 2015.

Gary Schmidgall:
Containing Multitudes. Walt Whitman and the British Literary Tradition
Oxford University Press, 2015.

Walt Whitman:
Drum Taps. The Complete 1865 Edition. Edited, annotated, and with an introduction by Lawrence Kramer.
The New York Review of Books, 2015.

Whitman NYRoB(O superb! O ManhWhitman Fordham UPattan, my own, my peerlesWhitman Oxford UPs!
O strongest you in the hour of danger, in crisis! O truer
than steel!)
How you sprang! How you threw off the costumes of peace
with indifferent hand;

Utdrag fra «Drum-Taps» (1865)

Mens Baudelaire vandret rundt i Paris’ gater nedsunket i melankoli, satt Walt Whitman på New Yorks hestedrevne busser og siterte Shakespeare og hyllet det amerikanske demokratiet. Tre av årets utgivelser presenterer den panegyriske og kapitalistiske Whitman som amerikanerne liker å vise frem, men også sider ved dikteren som ennå ikke er helt stuerene.
Walking New York er egentlig mest interessant som et referanseverk til byens mindre kjente forfattere, og flere av sitatene er hentet fra verk som fortjener mer oppmerksomhet. Et eksempel er Colson Whiteheads The Colossus of New York (2003). I kapittelet «Brooklyn Bridge» går en navnløs kvinne over broen ved samme navn, før hun midtveis blir stoppet av fortellerstemmen: «Don’t look back, you will be shocked by negligible progress. A man pitched a tent here once and was hauled away. He told the police, I renounce all boroughs. You have the right to remain. You have the right to shout to the gods. If you have no philosophy one will be appointed to you.» Sjelden har jeg sett en så presis beskrivelse av hvordan frihets- og rettighetsbegrepet blir misbrukt i den amerikanske politiske diskursen.

Aktualisert konflikt. Det aggressive tonen i dagens politiske USA er et medvirkende utgangspunkt for nyutgivelsen av Walt Whitmans Drum-Taps. Professor og forfatter Lawrence Kramer påpeker at konfliktene som preget 1800-tallets USA, igjen er blitt aktualisert i nyere tid. Han nevner ikke Ferguson og andre relaterte rasekonflikter, men det er åpenbart disse han sikter til. Et annet utgangspunkt er 150-årsmarkeringen for slutten på den amerikanske borgerkrigen. En kort oppsummering: Drum-Taps har lenge vært en del av Whitmans store, mangfoldige og organiske verk, Leaves of Grass. Drum-Taps ble utgitt som et selvstendig verk i 1865, men har ifølge Kramer druknet og mistet noe av sin betydning fordi det ble integrert i Whitmans hovedverk. I den originale versjonen er verket delt i to: Den første delen handler om krigen, den andre om livet etter 1865. Sistnevnte tar for seg blant annet drapet på Abraham Lincoln i det ikoniske hyllingsdiktet «O Captain! my Captain!»

Whitman skilte seg ut i den øvrige litterære motkulturen ved at han var materialist og forkjemper for de kommersielle kreftene.

Fotografisk uttrykk. I sin opprinnelige form forteller diktene en historie om den amerikanske borgerkrigen, og ifølge redaktøren er det «by common consent the only enduring literary work about the Civil War based on firsthand experience». Whitman jobbet som sykepleier under krigen, og ble en av de første som beskrev soldatens erfaringer deltaljert og fra et individuelt perspektiv. Tidligere var det vanlig med episke fremstillinger, særlig inspirert av Homer, mens Whitman tilfører noe nytt til krigsskildringene: et uttrykk som ifølge Kramer har et fotografisk tilsnitt.
Kramer skriver at «for the Whitman of Drum-Taps, empathy replaces transcendence». Følelseskulturen rundt borgerkrigen er ikke like kjent som de store slagene, Lincolns taler og det politiske spillet, men Whitman finner plass til både det grandiose og det nære. «Drum-Taps» (sitert ovenfor) er et eksempel på det førstnevnte, hvor Manhattan fremstår som en mektig dronningbie og innbyggerne som den mest velorganiserte bikube. I «Come up from the fields father» handler det om familien til en soldat, og øyeblikket da de mottar sønnens dødsbudskap. Her illustrerer han hvordan empatien blir sterkere når den er frigjort fra heltemytologi og religiøse forestillinger. I morens sorg finnes det ingen frelse, slik det ble fremstilt i de populære sorgdiktene fra borgerkrigen – og kanskje er det ved å unngå det oppbyggelige ved litteraturen at sorgen virkelig kan anerkjennes? Her er diktets siste strofer:

But the mother needs to be better;
She, with thin form, presently drest in black;
By day her meals untouch’d – then at night fitfully
sleeping, often waking,
In the midnight waking, weeping, longing with one deep
longing,
O that she might withdraw unnoticed – silent from life,
escape and withdraw,
To follow, to seek, to be with her dear dead son.

Liv og diktning. Hvor empatisk Whitman faktisk var, er vanskelig å si. Hans ego var på størrelse med hjembyen, og han kunne være fullstendig kompromissløs i sin kunstneriske virksomhet. I «Did you ask dulcet rhymes from me?» skriver han:

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here