Mangfoldig fordypelse i forandringer

Deleuzes Leibniz-bok er den mest komplekse filosofen skrev, men også en bibel for dem som vil fordype seg i hans begrep om tilblivelse.

Illustrasjon: Milena Katalinic
Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Gilles Deleuze:
Folden – Leibniz og Barokken
Billedkunstskolernes forlag, 2016

 

foldenHva er en fold? De fleste tenker sikkert på en rynke i en gardin eller et klesplagg – eller de japanske papirfigurene i origami – men for den franske filosofen Gilles Deleuze er folden det begrep som forklarer barokken og den tyske filosofen Leibniz best. Helt siden begynnelsen av sin karriere hadde Deleuze gjenlest filosofer på originale måter, som kanskje, vil noen mene, handler vel så mye om Deleuze selv som om tenkerne han tok for seg. Men hans hensikt var jo også, som han selv formulerte det, «å nærme seg filosofene bakfra og gi dem bastardunger» – så da er det vel ingen grunn til å klage.

Krystallisering. Det er ingen tvil om at Deleuzes bøker om Nietzsche, Bergson og Spinoza – for å nevne de aller mest sentrale – reaktiverte disse tenkerne for en ny generasjon. Det er heller ingen tvil om at vi gjennom denne serien av gjentenkninger av filosofihistorien kan følge Deleuzes egen utvikling, trinn for trinn, som filosof: Bøkene kan betraktes som en krystalliseringsprosess, hvor forskjellige perspektiver og begreper fester seg ved Deleuzes egen stil gjennom skrivingen.

Vi kunne også beskrive denne skrivepraksisen, hvor han gjorde kanoniserte filosofer til sine egne, eller kanskje vi skulle si til en del av seg selv, som en foldeprosess. Den utsiden, den etablerte lesemåten disse tenkerne satt fast i da Deleuze nærmet seg dem, ble omskrevet til en tenkning som ikke baserte seg på respekt for historiens autoriteter eller de store tenkere, men filosofering som en måte å leve på, som en fluktlinje, eller en rhizomatisk labyrint, hvor grublingen ikke lot seg skille fra livet selv.

papirfjes_mk_300Markør for prosesser. Deleuze hentet altså ut begreper fra alle de nevnte tenkerne og preget dem med sitt eget segl. Et sentralt begrep i den senere delen av forfatterskapet hans, selv om det dukket opp allerede i Difference et Repetition fra 1968, var jo også folden. I flukt med hans refleksjoner rundt Spinoza, hvor poenget var en kritikk av skillet mellom tanke og kropp gjennom spinozismens immanensbegrep, er Deleuze på jakt etter hvordan Leibniz, i sin monadologi, avviser dikotomier og forestillinger om utsider og innsider. Det særegne med Leibniz er at det mest abstrakte strekker seg inn i det mest intime og fysiske, mente Deleuze: Dette er to sider av samme sak, av «materie i bevegelse». Enkelt sagt kunne vi si at foldbegrepet setter fingeren på at det ikke finnes hverken avgrensede gjenstander eller tanker, siden begge er filtret inn i hverandre, og, i neste rekke, involvert i prosesser der de ikke kan adskilles fra hverandre uten å miste sin transformative identitet. En bok, for eksempel, er ikke bare en litterær gjenstand, men foldet inn i en historie om bøker og litteratur, så vel som bibliotekets historie og tanker om hva det vil si å skrive og lese.

Det særegne med Leibniz er at det mest abstrakte strekker seg inn i det mest intime og fysiske, mente Deleuze.

Tilblivelse. At enhver hendelse og ting er kontekstuelt bestemt, og dermed ustabil, betyr også at den inngår i sammenhenger hvor den kan bli noe annet enn det den i utgangspunktet er – og det er disse mulighetene som er så viktige for Deleuze. Dette ser vi jo også ellers i hans forfatterskap, hvor det virtuelle, som de mulighetene som til enhver tid er aktuelle, definerer verden rundt oss. Vi må ikke henge oss opp i hverken begreper eller ting, men det som skjer mellom dem, sier han. Verden består av singulære hendelser, ikke autonome ting.

«Det egentlige subjektet er tilblivelse,» som han sier med sin kompanjong Félix Guattari i deres andre samarbeidsverk Tusen platåer. Eller, for å ta et mer konkret eksempel fra samme bok, er det ikke biens befruktning av blomsten eller blomstens bruk av bien som reproduksjonsorgan som er det viktige, men deres felles tilblivelse. Vekten legges på hendelsen, på det som skjer, mer enn på individene som deltar i prosessen. Det som skjer er at bien blir til blomst og blomsten blir til bie i krysspollineringen.

Oppfinnsom leser. I Leibniz-boken er denne prosessen enda mer konkret, for, som Deleuze sier allerede i forordet, henviser ikke barokken til «nogen essens, men snarere til en operativ funktion, til et træk». Det barokke, som er den tiden hvor folden utfolder (!) seg tydeligst, ifølge den franske filosofen, er ikke en stilhistorisk betegnelse, men snarere en måte å se hvordan verden henger sammen på som prosesser og konkrete tilblivelser. I barokkens arkitektur og billedkunst ser vi hvordan en flytsone mellom ute og inne, eksteriør og interiør, oppe og nede, fiksjon og virkelighet, skapes.

Deleuze viser seg som en oppfinnsom og til tider både eksentrisk og morsom leser av kunsthistorien. Om El Grecos maleri Kristi dåp sier han eksempelvis at «anklens og knæets, [forlæner] knæet som en omvending av anklen, benet som en uendelig bølgegang».

Verden består av singulære hendelser, ikke autonome ting.

Dagens medielandskap. Denne prosessen har bare fortsatt, og er sterkere i dag enn noensinne, hvor stiler og virkelighetsnivåer mikses i høyt tempo. Kunstformer hvor dokumentariske elementer formidles gjennom mange medier, samtidig som historien siteres flittig, for eksempel, er komplekse folder. Og hvorfor ikke sosiale medier, hvor deltakerne fiksjonaliseres i sanntid? Her har vi en veritabel virtualisering av virkeligheten og det sosiale, hvor virkelighetens fold ikke favoriserer adskillelse, men en tilblivelse.

Problemet er bare at vi kanskje ikke ser hvilken tilblivelse, hvilken singulære hendelse, vi er foldet inn i når vi chatter på Messenger – noe som kan føre oss tilbake til stive kategorier igjen. Oppløsning av dikotomier er jo ikke verdifullt i seg selv, spesielt ikke om vi ikke ser hvilke termer, eller hvilken transformasjon, som erstatter dem som kasseres.

Kompleks bok. Det ligger en optimisme hos Deleuze i hans hyllest til tilblivelsen som kan virke en smule forsert innimellom, for oppløsningen av de sterke kategoriene som så tungt vektlegges her, kan jo også føre til at man mister den friksjonen som ville fått folden til å stå tydelig frem som en dissens eller en alternativ måte å forholde seg til virkeligheten på. Hvis alt er i flyt, hvis folden folder seg i n-te potens, blir det jo bare kaos tilbake. «Problemet er ikke, hvordan en fold skal afsluttes, men hvordan den skal fortsættes, bringes til at gå tværs igennem loftet, videreføres i det uendelige,» skriver Deleuze. Men at materien og formen ikke er adskilt, og at historie og fremtidsutopier alltid er foldet inn i verdens stofflighet, er en viktig innsikt. «Det skyldes, at folden ikke alene afficerer ethvert stof, som således bliver udtryksstof,» som han sier. Selve materien er uttrykksfull, tingen har en ekspressivitet som overgår dens nytte og funksjons.

Det skal heller ikke stikkes under en stol at Folden nok er Deleuzes mest komplekse bok – til tider er den knapt leselig. Det er ikke denne du begynner med, for å si det slik. Men vil du virkelig fordype deg i Deleuzes begrep om tilblivelse – og har mye tid til rådighet – er dette boken for deg.

---
DEL