Mangfoldig fordypelse i forandringer

Deleuzes Leibniz-bok er den mest komplekse filosofen skrev, men også en bibel for dem som vil fordype seg i hans begrep om tilblivelse.

Illustrasjon: Milena Katalinic
Kjetil Røed

Gilles Deleuze:
Folden – Leibniz og Barokken
Billedkunstskolernes forlag, 2016

 

foldenHva er en fold? De fleste tenker sikkert på en rynke i en gardin eller et klesplagg – eller de japanske papirfigurene i origami – men for den franske filosofen Gilles Deleuze er folden det begrep som forklarer barokken og den tyske filosofen Leibniz best. Helt siden begynnelsen av sin karriere hadde Deleuze gjenlest filosofer på originale måter, som kanskje, vil noen mene, handler vel så mye om Deleuze selv som om tenkerne han tok for seg. Men hans hensikt var jo også, som han selv formulerte det, «å nærme seg filosofene bakfra og gi dem bastardunger» – så da er det vel ingen grunn til å klage.

Krystallisering. Det er ingen tvil om at Deleuzes bøker om Nietzsche, Bergson og Spinoza – for å nevne de aller mest sentrale – reaktiverte disse tenkerne for en ny generasjon. Det er heller ingen tvil om at vi gjennom denne serien av gjentenkninger av filosofihistorien kan følge Deleuzes egen utvikling, trinn for trinn, som filosof: Bøkene kan betraktes som en krystalliseringsprosess, hvor forskjellige perspektiver og begreper fester seg ved Deleuzes egen stil gjennom skrivingen.

Vi kunne også beskrive denne skrivepraksisen, hvor han gjorde kanoniserte filosofer til sine egne, eller kanskje vi skulle si til en del av seg selv, som en foldeprosess. Den utsiden, den etablerte lesemåten disse tenkerne satt fast i da Deleuze nærmet seg dem, ble omskrevet til en tenkning som ikke baserte seg på respekt for historiens autoriteter eller de store tenkere, men filosofering som en måte å leve på, som en fluktlinje, eller en rhizomatisk labyrint, hvor grublingen ikke lot seg skille fra livet selv.

papirfjes_mk_300Markør for prosesser. Deleuze hentet altså ut begreper fra alle de nevnte tenkerne og preget dem med sitt eget segl. Et sentralt begrep i den senere delen av forfatterskapet hans, selv om det dukket opp allerede i Difference et Repetition fra 1968, var jo også folden. I flukt med hans refleksjoner rundt Spinoza, hvor poenget var en kritikk av skillet mellom tanke og kropp gjennom spinozismens immanensbegrep, er Deleuze på jakt etter hvordan Leibniz, i sin monadologi, avviser dikotomier og forestillinger om utsider og innsider. Det særegne med Leibniz er at det mest abstrakte strekker seg inn i det mest intime og fysiske, mente Deleuze: Dette er to sider av samme sak, av «materie i bevegelse». Enkelt sagt kunne vi si at foldbegrepet setter fingeren på at det ikke finnes hverken avgrensede gjenstander eller tanker, siden begge er filtret inn i hverandre, og, i neste rekke, involvert i prosesser der de ikke kan adskilles fra hverandre uten å miste sin transformative identitet. En bok, for eksempel, er ikke bare en litterær gjenstand, men foldet inn i en historie om bøker og litteratur, så vel som bibliotekets historie og tanker om hva det vil si å skrive og lese.

Det særegne med Leibniz er at det mest abstrakte strekker seg inn i det mest intime og fysiske, mente Deleuze.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.