Månen – Jordens nye forstad

Framtidsoptimisme går hånd i hånd med et kritisk blikk på menneskeheten – på Henie Onstad Kunstsenter.
UTSNITT AV MOON GAZING (2016–), AV KIRSTI VAN HOEGEE.
Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter.
Email: hanneramsdal@gmail.com
Publisert: 01.03.2019

Jeg kommer hjem fra pressevisning av utstillingen Månen – fra vår indre verden til det ytre rom på Henie Onstad Kunstsenter – og viser datteren min malerier og fotografier fra utstillingskatalogen. Hun ser notatene mine i margen og vil selv skrive noe på et papirark – «Dra til månen i en romrakett.» Hun er tre år, og de speilvendte skjeve forsøkene hennes på D og R og A likner litt på en rakett, med røyk som skyter ut bak. Vi ser så på videoer fra månelandingen i 1969 på YouTube og hører på Frank Sinatra. «Fly me to the moon. Let me play among the stars.»

Jeg tenker på hvor lett det er å forflytte seg i tekst. Bare det å si: «Dra til månen i en romrakett,» fører med seg en opplevelse av fart og kraft. Tanken går til det berømte fotografiet Saut dans le vide fra 1960 av Yves Klein som kaster seg ut fra en bygning, ut i luften i en gate i Frankrike, med en oppadstigende bevegelse for å besitte luftrommet. Fotografiet, som er med på utstillingen, laget han i samarbeid med Harry Shunk og John Kender. Dette var før Laika, Gagarin og den første bemannede månelandingen i 1969.

Månelandingen feires etter 50 år med en utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Jeg aner et slags uuttalt søskenskap til myten om Ikaros, han som fikk vinger og fløy mot solen – et begjærsmotiv. Vi vet alle hvordan det endte.

Visuelt vokabular for kosmos

Utstillingen er et samarbeid mellom Louisiana Museum of Modern Art og Henie Onstad Kunstsenter og rommer skisser, objekter, fotografier, installasjoner, tekst og malerier.

Dessuten musikkpartituret som har reist til månen via morsekoder der signalene ble reflektert tilbake. Da månen er hullete, kom ikke alle signalene tilbake, og det som er igjen av musikkstykket, spilles på et spøkelsesflygel.

Ifølge Bruno Latour er det i dag lettere å forestille seg jordens undergang enn kapitalismens
avslutning.

Vi ser framtidsoptimisme gå hånd i hånd med et kritisk blikk på menneskeheten, aner mulige scenarioer i verdensrommet. Og vi får se fortidige forestillinger om det samme rommet som i dag kan vekke latter.

Utstillingen inneholder seks soner eller «stasjoner» under overskriftene «Selenografi», «Måneskinn», «Mytenes måne», «Månelandingen», «Romkolonisering» og «Dyptid», som byr på et spekter av tilnærmingsmåter til månen – men også til oss selv. Fascinasjonen for månen kommer til uttrykk i både kunst og vitenskap. Kunsten får en særlig betydning i utviklingen av et visuelt vokabular for kosmos.

Tanken går til det berømte fotografiet Saut dans le vide fra 1960 av Yves Klein

Susanne Østby Sæther, kurator for fotografi og nye medier på Henie Onstad Kunstsenter, sier til Ny Tid: «Utstillingen som vises i Norge, er en nedskalert versjon av den danske, den har blitt konsentrert og fått lokal forankring.» Eksempelvis er et norsk teleskop, utviklet og brukt av prest og vitenskapsmann Carl Abraham Pihl på slutten av 1700-tallet, blitt lånt inn fra Teknisk Museum. Og i stedet for inuitmaskene som ble vist på Louisiana, har en kopi av den eldste bevarte samiske trommen man kjenner til, fått plass ved siden av verdens første sci-fi-film – en digitalt restaurert utgave av George Méliès’ håndkolorerte Reisen til månen fra 1902. Sæther har også hentet inn verk av de norske kunstnerne Morten Andenæs og Kirsti van Hoegee.

Susanne Østby Sæther

Overfor Ny Tid trekker Sæther fram det tverrfaglige ved utstillingen: «Nye kamera- og bildeteknologier muliggjør at vi kan se det vi ikke kan registrere med det blotte øye.» Eksempelvis har kunstneren Trevor Paglen klart å fotografere ikke-registrerte satellitter – ved hjelp av observasjonsdata innsamlet av et nettverk av amatørastronomer.

Utstillingen understreker at månen er et felleseie, et sted der det ikke er lov å utplassere våpen. Likevel anes en underliggende militaristisk agenda, med månen som springbrett for å nå ut til resten av verdensrommet. Slik sett speiler månen maktstrukturene på Jorden.

Ingen eier månen

Utstillingens siste del, «Dyptid», handler om at menneskeheten nå påvirker Jorden på et planetært nivå. I katalogen (den danske versjonen gjelder også i Norge) leser jeg kurator Marie Laurbergs introduksjon til utstillingen. Hun refererer til filosofen Bruno Latour, som mener at vi må gjentenke forholdet mellom vitenskap, politikk og kultur. For isen smelter og arter forsvinner i et raskere tempo enn politikernes prosesser som burde kunne forhindre slikt å skje. Ifølge Latour er det i dag lettere å forestille seg Jordens undergang enn kapitalismens avslutning.

Skal vi tro NASAs planer, vil vi neste gang dra til månen for å bli der og etablere en varig base, kanskje allerede i 2028. Månen omtales som Jordens nye forstad. Men på Henie Onstad Kunstsenter er hjemkomsten en del av reisen. Siste verk er en film om en astronaut som beskriver savnet av den opplevde vektløse tilstanden – da han kom tilbake til Jorden.

Vi har oppfinnsomhet, makt, teknologi og kraft nok til å kaste oss ut i nye romeventyr. Ikke ulikt Ikaros. Yves Klein hoppet på sin side visstnok i et sikkerhetsnett som ble manipulert vekk fra fotografiet.

Månen – Fra vår indre verden til det ytre rom. Utstilling på Henie Onstad Kunstsenter fram til 19. mai

Maleri, installasjon, film, skulptur, foto, litteratur og gjenstander.

Gratis prøve
Kommentarer