Målet helliger middelet

Noen ganger er det faktisk greit å forhandle med kriminelle.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den siste uka har debatten rast rundt omstendighetene som brakte maleriene «Skrik» og «Madonna» tilbake til det norske folk. VG har avslørt at det finnes en avtale der kriminelle sannsynligvis får strafferabatt for å ha brakt bildene til rette. Nå kreves det oppvask, offentliggjøring av avtalen og rettslig forhør av justisminister Knut Storberget. Den prinsipielle fane holdes høyt, det bør være likhet for loven.

Ranet da maleriene i august 2004 ble brutalt revet ned fra veggene i Munch-museet rystet både den norske nasjonalfølelsen og den internasjonale kunstverdenen. Det var ingen raffinerte innbruddstyver, men brutale, bevæpnede menn som grafset til seg to av kunstens mest kjente verker. Nyheten gikk verden rundt, maleriene ble enda mer berømte – og i Norge glemte vi for en stakket stund nesten av det brutale ranet som nylig var gjennomført i oljebyen Stavanger. Akkurat som ranerne planla det.

Jakten på maleriene varte i to år. I mellomtida fikk vi stadige opplysninger om politiets jakt på ranere og malerier, og en samtidig ombygging og sikring av museet. Vi fulgte jakten på bildene via en tom buss på Skedsmo til arrestasjon og siktelse av en rekke mistenkte. Frustrasjonen var lammende da politiet trodde de hadde de rette ranerne, men ikke hadde sett snurten av bildene. Derfor sa statsadvokat Terje Nybøe i februar i fjor offentlig at han var villig til å gi en betydelig strafferabatt til dem som avslørte hvor bildene befant seg. Og derfor bør det ikke overraske noen, at en slik strafferabatt er gitt til den eller dem som hjalp bildene å komme til rette.

Vi er i utgangspunktet helt enige med dem som uttrykker bekymring over en slik avtale, som mener det er galt å forhandle med kriminelle og som krever at de ansvarlige skal straffes uansett. Men om det noen gang var riktig å demonstrere unntaket for regelen, var det i dette tilfellet. Det var nemlig ikke noen selvfølge at «Skrik» og «Madonna» skulle komme til rette. Alternativet var at de uerstattelige nasjonale klenodiene aldri ble funnet.

I en slik situasjon er det underordnet om en avtale gir Toska bedre soningsforhold eller mellommenn mildere straff. For å få til en avtale om tilbakelevering av maleriene, har politiet vært avhengige av et visst spillerom til å forhandle med dem som visste hvor bildene var. Det er ikke galt, det er fornuftig.

---
DEL

Legg igjen et svar